Styrket sikkerhetspolitisk handlekraft i EU

Det er mye som truer europeisk stabilitet, og de siste to årene er det igangsatt flere initiativ for å styrke EUs evne til å håndtere fremtidige sikkerhetsutfordringer i eget nabolag, samt øke deres rolle som sikkerhetspolitisk aktør på den internasjonale arena.

Foto: Flickr/European Parliament

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Da folkeavstemningen i Storbritannia den 23. juni 2016 viste at Brexit ble et faktum, var det mange som spådde et alvorlig tilbakeslag for EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid. Ikke bare er Storbritannia, sammen med Tyskland og Frankrike, en av de største militærmaktene i EU, de har også fast plass i FNs sikkerhetsråd og er en tungvekter i NATO. Flere har estimert at EUs kollektive forsvarskapabiliteter kan reduseres med så mye som en fjerdedel uten Storbritannias deltagelse. Tapet av militære muskler er ikke til å stikke under en stol. Likevel har vi sett mer utvikling innen forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid i EU de siste to årene enn på flere tiår. De siste årene har vi vært vitne til et betydelig økt fokus på sikkerhets- og forsvarspolitikk i EU. I «state of the union»-talen i 2018 la Europakommisjonens president Jean-Claude Junker stor vekt på EUs ansvar for å bevare freden i Europa og behovet for økt sikkerhetspolitisk samarbeid og integrasjon, og i en felles fransk-tysk uttalelse i juni 2018, ble sikkerhetssamarbeid nevnt før økonomisk utvikling. Brexit, Trump-administrasjonens holdning til NATO og europeisk sikkerhet, økt spenning i Ukraina og de store flyktningstrømmene de siste årene, er alle faktorer som er med på å forklare det endrede sikkerhetspolitiske klimaet i EU. Gjennomgående for utviklingen er et ønske om styrket europeisk sikkerhetspolitisk handlekraft.

Tre sentrale initiativ

Det er særlig tre initiativ som er sentrale i EUs nye sikkerhetspolitiske satsning; PESCO, EDF og CARD. Det permanente forsvarssamarbeid (Permanent Defence Cooperation, PESCO) er egentlig en helt ny struktur for forsvarssamarbeidet mellom medlemslandene. PESCO innebærer at medlemslandene investerer i felles kapabilitetsprosjekter og koordinerer felles operasjoner enda tettere enn tidligere. 17 prosjekter har allerede blitt plukket ut, innen for eksempel felles militær trening og øving, operasjoner, kapabilitetsutvikling og medisinsk støtte til tropper i felten. Litauen, som er utsatt for over tusen cyber-angrep i året, leder nå et PESCO-prosjekt for å bygge opp en intervensjonsgruppe som kan hjelpe land som utsettes for elektronisk krigføring. Malta og Danmark er de eneste EU-medlemmene, i tillegg til Storbritannia, som har valgt å stå utenfor PESCO.

EU har også gått inn for å satse på forsvarsforskning og har lansert et eget forsvarsfond (European Defence Fund, EDF) som innebærer EU-støtte til felles utvikling av forsvarsmateriell og teknologi. Hovedmålet er at den økonomiske støtten vil bidra til å styrke den europeiske forsvarsindustriens internasjonale konkurranseevne og kunne forsyne medlemslandene med moderne kapabiliteter. Det siste initiativet er en felles katalog eller oversikt over landenes forsvar (Coordinated Annual Review on Defence, CARD). Med økt åpenhet mellom medlemslandene på områder som forsvarsplanlegging og anskaffelser, kan man lettere få en oversikt over hvilke mangler det europeiske forsvaret har, og koordinere felles anskaffelsesprosjekter. På denne måten ønsker man også å unngå for mye overlapp mellom medlemslandenes investeringer.

Kollektivt forsvar?

På statsbesøk i Finland i september 2018 laserte den franske presidenten Emmanuel Macron et forslag som gikk ut på et mer eller mindre automatisk samarbeid mellom medlemslandene dersom en stat blir angrepet. Macron fortsatte med å si at hans foreslåtte samarbeidspakt ville ligne NATOs artikkel 5, men understreket samtidig at han ikke ønsker å undergrave NATO. Likevel gjentok Macron at målet må være strategisk autonomi. Tyskland, som lenge har fungert som EUs uformelle ledernasjon, har også vært en stor pådriver for økt sikkerhetspolitisk samarbeid, og senest i begynnelsen av september i fjor skrev den tyske utenriksministeren Heiko Maas en avisartikkel der han understreket behovet for at EU skulle danne et militært motpunkt til Washington. I juni foreslo Frankrike en plan for en egen europeisk intervensjonsgruppe (European Defence Intervention Group). Ni EU-medlemmer har foreløpig skrevet under på planen, blant dem er også Storbritannia. Denne gruppen skal være i stand til å lede humanitære operasjoner og evakuering i tillegg til mer konvensjonelle militære oppgaver.

Samarbeid med Storbritannia

Storbritannias statsminister Theresa May har ved flere anledninger sagt at de vil være med å bidra til europeisk forsvar, selv etter Brexit, i det hun omtaler som et spesielt UK-EU forsvarssamarbeid. EU har også vært klare på at det er i deres interesse at forsvarssamarbeidet fortsetter. Det er allerede åpnet for at ikke-EU-medlemmer, såkalte tredjeland, skal kunne få tilgang til å delta i PESCO på en ad hoc ”pay to play” basis, som også vil være relevant for Norge, men det foreligger ingen konkretisering av dette foreløpig. Selv om EU er åpne for å fortsette samarbeidet, er den største utfordringen at EU ikke kan tillate et tredjeland å ha noen form for medbestemmelse i utenriks-, sikkerhets- eller forsvarssaker. Det er tvilsomt at Storbritannia vil være villige til å delta uten noen rettigheter.

Foto: Flickr/ChiralJon

Uansett hvordan et nytt forsvarssamarbeid blir, vil britene merke konsekvensene av Brexit, både når det gjelder sikkerhet og forsvar. For eksempel er informasjonsdeling blitt et helt sentralt ledd i bekjempelsen av internasjonal kriminalitet og terrornettverk. I november 2018 ble det imidlertid klart at Brexit vil innebære at Storbritannia vil miste sin plass i Europol, EUs politisamarbeid, som statsminister May senest i mai 2018 uttalte at var en viktig plass å beholde. Videre har britisk forsvarssektor nytt godt av midler til forskning og innovasjon. Siden 2007 har de vunnet 20 prosent av EUs forsknings grants, totalt omlag åtte milliarder pund. EU planlegger å investere flere hundre millioner euro i forskning på ny forsvarsteknologi, noe britisk forsvarsindustri vil få redusert tilgang til. Brexit innebærer også at Storbritannia ikke lenger vil ha tilgang til beslutningsstrukturene i EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk, og de vil ikke lenger ha muligheten til å lede felles EU-operasjoner. Dermed må blant andre hovedkvarteret til EUs antipiratvirksomhetsoperasjon ved Afrikas Horn, Operasjon Atalanta, flyttes fra Northwood i London. Her kan du lese vår utfyllende artikkel om Brexit.

Hva med Norge?

Den norske regjeringens strategi for samarbeidet med EU i perioden 2018-2021 innledes med et kapittel om behovet for å delta i EUs sikkerhetspolitiske samarbeid – et felt som ligger utenfor EØS-avtalen og der norsk mulighet for påvirkning er minimal. Selv om Storbritannia har gitt klart signal om at de ønsker å videreføre samarbeidet med EU, viser det seg vanskelig å finne ut hvordan dette helt konkret vil se ut. Flere EU-medlemmer er skeptiske, og ønsker ikke å sette presedens ved å gi et ikke-EU-land noen grad av påvirkning. Avtalen EU og Storbritannia får på plass om sikkerhets- og forsvarssamarbeid vil få konsekvenser for Norges samarbeid med EU på samme felt. Likevel er det tenkelig at Norges tette integrasjon med EU gjennom EØS enklere vil kunne åpne for et sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid. For eksempel kan man argumentere for at EUs økte bruk av sanksjoner som sikkerhetspolitisk virkemiddel kan linkes til økonomi og Det indre marked, og dermed sies å være EØS-relevant.

Publisert: 17. januar 2019