Storbritannia ut av EU

Etter tre og et halvt år med forhandlinger, avstemninger, nyvalg og politisk kaos, går Storbritannia ut av Den europeiske union.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Foto: Dunk/Flickr

Den 1. februar 2020 blir Storbritannia det første landet som forlater EU. 28 medlemmer blir til 27, og Storbritannia avslutter et 47 år langt forhold. Storbritannia har hele tiden vært omtalt som «the reluctant partner», en nølende partner som aldri har sett på seg selv som en del av det europeiske kontinentet. Storbritannia sin identitet har vært mer knyttet til landets historiske stormaktsposisjon og innflytelse i hele verden gjennom tette samarbeid med USA og forhold til de tidligere kolonier.

Et stormfullt forhold

Britisk utenrikspolitikk var, i årene etter Den andre verdenskrig, basert på ønsket om å balansere sitt forhold til USA, Europa og Samveldet av de tidligere britiske koloniene. Da Europa skulle gjenreises etter krigen stod Storbritannia i en annen stilling enn sine allierte. Visst var Storbritannia hardt rammet av krigen, om lag 450 000 briter mistet livet og bombetoktene hadde gjort enormt stor skade, men øyriket var aldri blitt invadert. Til tross for at daværende statsminister Winston Churchill forfektet «… a kind of United States of Europe» i 1945, stod britene utenfor da Det europeiske kull- og stålfellesskapet ble dannet i 1951. Da Det europeiske økonomiske fellesskapet (EF) ble etablert i 1957, avslo Storbritannia også denne invitasjonen, men ombestemte seg raskt. Den britiske økonomien var dårlig, og Storbritannia måtte innse at EF-medlemskapet hadde hatt enorm betydning for Frankrikes og Vest-Tysklands gjenoppreisning etter krigen. I tillegg hadde Storbritannia mistet de fleste av sine kolonier, og den uteblitte amerikanske støtten under Suez-krisen hadde skapt en følelse av å ha blitt sviktet av sin nærmeste allierte. Britene søkte om medlemskap i 1961, men den franske presidenten Charles de Gaulle la ned veto to ganger basert på det han kalte Storbritannias dyptgående fiendtlighet overfor Europa.

Britene kom først med i 1975, etter at de Gaulle hadde gått av, og etter at hele 67 % av britene stemte for EF-medlemskap. Likevel var det ikke dermed sagt at Storbritannia gikk helhjertet inn i fellesskapet. Det hjalp heller ikke med at det ikke kom noen umiddelbar økonomisk bedring, og økte oljepriser førte til tosifret inflasjon i Storbritannia. På 80-tallet økte forskjellene mellom London og Brussel, særlig fordi sosialistiske Jacques Delors som leder av Europakommisjonen styrte EF mot et mer føderalt system med felles valuta. Konservative Margareth Thatcher hadde på ingen som helst måte tenkt til å være den som ga opp britisk suverenitet til Brussel, og i 1984 forhandlet «jernkvinnen» også frem en permanent rabatt på britisk tilskudd til EF basert på en forståelse av at de fikk mindre subsidier til landbruk enn for eksempel Frankrike.

Da EF ble til Den europeiske union (EU) i 1992, hadde ikke Thatcher klart å hindre opprettelsen av en politisk og økonomisk union. Hennes etterfølger, John Major, sørget for at Storbritannia fikk unntak fra blant annet EUs sosialpolitikk og euro-samarbeidet. Da Tony Blair kom til makten i 1997 gjorde han mye for å bedre forholdet til Europa, blant annet ved å ta Storbritannia inn i EUs sosiale kapittel og vise interesse for å erstatte det symbolske pundet med euroen. Men eurokrisen på 2000-tallet satte en klar stopper for alle tanker om å bli med i eurosonen, og fyrte opp under euroskepsisen som hadde vokst i landet.

Den vanskelige skilsmissen

Foto: The Guardian

Brexit-kaoset har dominert britisk – og langt på vei europeisk – politikk helt siden folkeavstemningen den 23. juni 2016. Den 11. april 2019, dagen før Storbritannia ville måttet forlate EU uten avtale, ble EU-toppene enige om å gi Storbritannia et halvt års utsettelse – til den 31. oktober 2019. Siden den gang har det vært statsministerbytte – og den svært omdiskuterte Boris Johnson har styrt skuta siden den 24. juli. Grensen mellom EU-landet Irland og den britiske provinsen Nord-Irland har vært kjernen i Brexit-spørsmålet fra starten. Langfredagavtalen fra 1998, som skapte fred i Nord-Irland, sier at grensen skal være åpen, uten politi, militære, tollere eller gjerder. EU står som garantist for avtalen, og brudd kan sette den skjøre freden i fare.

Johnson mener å ha løst utfordringen ved at Nord-Irland forblir i den britiske tollunionen, men tilpasser seg EU-reguleringer på området. For å unngå grensekontroll kan EU-toll ilegges varer før de ankommer havner og flyplasser i Nord-Irland, for så å bli tilbakebetalt for varer som forblir i Nord-Irland og ikke tas inn i EU over grensen til Irland. Det nordirske unionistpartiet DUP varslet med en eneste gang at de fortsatt var i mot avtalen fordi den i praksis reiser en tollbarriere i Irskesjøen mellom Nord-Irland og resten av Storbritannia. Det anser de for å være et brudd på lovnadene fra både Johnson og et skritt som på sikt kan øke sannsynligheten for et forent Irland. Republikken i sør har på sin side vært med på å stemme for avtalen på EU-toppmøtet og statsminister Leo Varadkar har kommentert at avtalen er bra både for Nord-Irland og Irland. Heller ikke Labour eller Liberaldemokratene støttet avtalen da de anså den for å være enda dårligere enn avtalen May forhandlet frem, både når det gjelder den nye modellen for Nord-Irland og utsiktene avtalen gir for videre forpliktelser til å matche EUs standarder for blant annet arbeidstakerrettigheter, forbrukervern og miljøstandarder.

Hva skjer nå?

For EU er det symbolsk tungt at et land ønsker å forlate samarbeidet. Likevel ser det ikke ut til at flere land ønsker å følge etter, og mange vil hevde at de øvrige 27 medlemslandene i unionen har stått mye mer samlet og forent i forhandlingene de siste tre og et halvt årene enn politikerne i Storbritannia har klart. Videre er EU nå kvitt en bremsekloss. Storbritannia har særlig vært skeptisk til økt forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid av frykt for å tråkke NATO og USA på tærne. Etter folkeavstemningen i 2016, har EU gjort større fremskritt på dette feltet enn de siste 50 årene.

De som trodde det hele nå var over, når Storbritannia nå forlater EU og på sett og vis går tilbake til sin normaltilstand som «noe annet» enn Europa, tar dessverre feil. Det eneste merkbare som skjer nå, er at alle briter ansatt i EU-institusjonene i Brussel og parlamentarikerne i Europaparlamentet, hentes hjem. Også etter den 1. februar 2020 vil Storbritannia fortsatt være en del av Det indre marked og tollunionen. Nå starter EU og Storbritannia forhandlingene om hvordan forholdet skal være mellom dem, nå når skillsmissen er et faktum. Den britiske statsministeren, Boris Johnson, har lovet at dette skal være på plass innen utgangen av 2020. Det mest sentrale i så måte vil være å få på plass en handelsavtale. Forhandlingene er ventet å starte den 3. mars, og vil nok ikke bli noe enklere enn skilsmisseforhandlingene. Storbritannia ønsker å oppnå så stor tilgang som mulig til EU for sine varer og tjenester, uten å være en del av Det indre marked og tollunionen. EU på sin side er ikke interessert i å gi Storbritannia noen fordeler som kan inspirere andre land til å forlate unionen. Det er dermed all grunn til å tro at brexit vil fortsette å dominere nyhetsbildet i årene fremover.

Foto: Flickr/ChiralJon

Publisert: 1. februar 2020

 

Print Friendly, PDF & Email