STATUS RUSSLAND – 20 ÅR MED PRESIDENT PUTIN

I mai 2020 er det 20 år siden Vladimir Putin ble valgt til president første gang, men mannen har imidlertid vært fungerende president allerede siden 1999. Hvordan har Putins Russland endret seg de siste 20 årene, hva ønsker Putin å oppnå, har han lyktes og er det egentlig lagt noen plan for hva som skjer i 2024?

Av Victoria Ramm Henriksen

I dag er det få som stiller spørsmål ved Russlands status som stormakt, men det er ikke lenge siden situasjonen var en helt annen. Da Putin kom til makten lå Russland med brukket rygg. Befolkningens tiltro til at landet gikk i riktig retning var på et historisk lavt nivå, og i en nasjonal undersøkelse gjennomført av Levada-senteret i 1998 – det eneste uavhengige meningsmålingsinstituttet i Russland – ble det sovjetiske regimet sett på som bedre enn det daværende styret under ledelse av Boris Jeltsin. Gjennom 1990-tallet var det en utbredt tanke at Russland skulle bli mer lik Vesten, og i 1991 sa Jeltsin at et NATO-medlemskap var et langsiktig, politisk mål for Russland. I 1994 ble Russland med i NATOs Partnerskap for fred-program, sammen med flere andre tidligere sovjetstater. Det ble imidlertid aldri noe NATO-medlemskap på Russland, og innen slutten av 90-tallet opplevde stadig flere politiske ledere i Russland NATO-utvidelser i Øst-Europa som en potensiell trussel.

Putin kom til makten etter en kaotisk periode med omfattende politiske, økonomiske og sosiale reformer. Boris Jeltsin ble stadig mer upopulær og mange russere var også flaue over at han til tider oppførte seg som en karikatur, spesielt i møter med andre statsledere, der han ved flere anledninger drakk seg overstadig beruset. Etter at Putin kom til makten har han prøvd å skape seg et image som en frisk og sterk avholdsmann, kanskje nettopp for å vise seg som en mer stabil og troverdig leder enn Jeltsin. Putin har hatt makten i landet siden nyttårsaften 1999. I perioden 2008-2012 satt han riktignok som statsminister, men mange hevder at det i realiteten var Putin som holdt i tøylene også da Dmitrij Medvedev var president.

Russlands President Vladimir Putin på sin innsettelseseremoni i 2012 Foto: Wikimedia Commons/Premier.gov.ru

Hva ønsker Putin å oppnå?

Ifølge Dimitrij Trenin, en anerkjent forsker og ekspert på russisk utenrikspolitikk, har Putin hatt to overordnede mål: Sentralisering og styrking av statens makt, samt å gjenvinne statusen som en internasjonal stormakt. Begge disse målene har han lyktes med, i alle fall delvis.

Godt hjulpet av stabilt høye olje- og gasspriser på 2000-tallet, har Putin konsolidert sin makt. Russlands energisektor står for halvparten av landets inntekter, og i perioden 1999 til 2008 økte Russlands bruttonasjonalprodukt (BNP) med 94 %. I dag har lavere oljepriser, sanksjoner og økonomisk isolasjon ført til en betydelig stagnasjon. Stormakten Russland har faktisk lavere BNP enn Frankrike og kun marginalt mer økonomisk tyngde enn Spania, som ble svært hardt rammet av finanskrisen i 2008.  Det internasjonale pengefondet (IMF) har advart om at dersom stagnasjonen vedvarer, vil Russland i 2023 risikere at BNP vil være på samme nivå som det var i 2008.

Putin har klart å samle eliten og knyttet dem tett opp til regimet. Mannen i gaten er det imidlertid verre med, og landet har opplevd økt politisk uro. De første ti årene etter at Putin kom til makten økte velstanden til den jevne russer betydelig. Manglende økonomisk vekst har definitivt bidratt til økt misnøye. Kirill Martynov, politisk redaktør i den myndighetskritiske avisen Novaja Gazeta, mener at myndighetene har brutt den sosiale kontrakten det russiske samfunnet er bygget opp på: At staten ikke skal hindre befolkningen fra å tjene penger, mot at borgerne ikke utfordrer myndighetenes maktmonopol. De to siste årene synes befolkningen å være splittet i spørsmålet om Russland beveger seg i riktig retning.

Kreml kalles ofte Russlands maktsentrum. Foto: Flickr/Adam Baker

Putins løsning på de interne utfordringene har i all hovedsak vært å se utover og distrahere befolkningen. I perioden rundt annekteringen av Krim i 2014 mente flertallet av befolkningen at landet var på vei i riktig retning, og Putins popularitet økte. Med mål om igjen å bli regnet som en internasjonal stormakt, har Putin gradvis søkt å bedre landets status og gi russere noe å være stolt over – i sterk kontrast til hvordan de følte seg under Jeltsins presidentperiode. Flere ulike strategier har væt tatt i bruk. I begynnelsen forsøkte Putin å gjøre Russland til en høyt verdsatt og respektert alliert for USA, blant annet gjennom snakk om å søke NATO-medlemskap. Da denne strategien ikke bar frukter, prøvde Putin en ny strategi. Ved å understreke verdien av Russlands særegenhet i forhold til Vesten, søkte Putin å plassere landet utenfor den eksisterende strukturen, som en likeverdig, men uavhengig, partner. Da USA opplevde terrorangrepet den 11. september 2001, var Putin blant de første statslederne som ringte USAs president Bush og tilbød sin assistanse. Russland og NATO samarbeidet på tidlig 2000-tallet om en rekke sikkerhetspolitiske spørsmål, blant annet bekjempelse av Taliban.

Likevel vokste misnøyen. Den russiske tolkningen av denne perioden er at Vesten, med USA i spissen, ikke var tilstrekkelig interessert i et gjensidig respektfullt forhold. Gradvis utvidelse av NATO og EU østover, samt intervensjonene i Kosovo i 1999 og Irak i 2003, blir presentert som hensynsløse brudd på den gjensidige tilliten og samarbeidet. I konflikten mellom Georgia og Russland i 2008, støttet USA og andre vestlige stater Georgias krav, heller enn å ta på seg rollen som en nøytral megler. Samtidig vokste den russiske økonomien, og militæret ble sterkt prioritert. Fra 2010 økte forsvarsbudsjettene i Russland dramatisk, til de nådde en topp i 2016. Putin har uttalt at han ønsker å modernisere og effektivisere Russlands forsvar, og også dette har han lyktes med. Med et sterkt og moderne forsvar har Putin de siste par årene vist betydelig handlekraft internasjonalt og satt seg selv som en motpol, heller enn en partner til USA. Ved å gå inn i Ukraina i 2014 og Syria i 2015 har Russland vist at landet har vilje til å bruke militærmakt for å påvirke internasjonale forhold og oppnå utenrikspolitiske mål. I tillegg har Russland blitt en aktiv aktør i Midtøsten, Afrika og Latin-Amerika.

Russland gjennomførte i 2018 storøvelsen Vostok. Russland har ved flere anledninger vist militære kapabiliteter både på øvelse og i kamp, slik som vi så blant annet i Syria. Foto: Wikimedia Commons/ Yevgeny Kel

Hva skjer i 2024?

Det er nå omtrent fire år igjen av Putins presidentperiode og i 2024 kan han i henhold til grunnloven ikke stille til gjenvalg. Utenrikspolitisk har han kommet langt i å gjenvinne statusen som stormakt, men den russiske befolkningen er urolig. Russland blir i dag sett på som en stormakt, nettopp fordi de bruker makt internasjonalt. Økonomien er imidlertid svak, og til tross for Putins storsatsning er militæret fortsatt en lettvekter sammenlignet med NATOs samlede styrker. Selv om viljen til å bruke militæret som et utenrikspolitisk virkemiddel er til stede, er evnen til å opprettholde en tilstedeværelse over lengre tid svak. I tillegg er økende politisk misnøye internt en voksende utfordring for Putin. Flere russere begynner å se for seg et Russland etter Putin. Regimet har ennå ikke presentert en plan for hva som skal skje i 2024, og manglende reelle politiske alternativer gjør at flere borgere føler at de ikke har noen mulighet til å påvirke prosessen. Tiden fremover vil nok bli utfordrende for Putin, og det er ennå for tidlig å gjøre opp regnskapet for hans lange periode som den russiske bjørnetemmeren.

Publisert: 09.01.2020
Print Friendly, PDF & Email