Srebrenica – folkemordet i den «sikre» sonen

Folkemordet i Srebrenica anses som den verste krigsforbrytelsen i Europa etter Den andre verdenskrig. Hvordan kunne 8000 miste livet i FNs «sikre sone»?

Av Victoria Ramm Henriksen

I år er det 25 år siden massakren fant sted. Både FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og den internasjonale domstolen ICJ i Haag har fastslått at massakren var et folkemord. I løpet av Bosnia-krigen (1992-1995) hadde befolkningen i byen Srebrenica, nær grensen til Serbia, flerdoblet seg.

Enkelte kilder hevder at opp mot 40 000 mennesker, i all hovedsak bosnjaker, søkte tilflukt der for å unngå krigsherjingene og den utbredte etniske rensingen. Byen, som av FN var erklært en «sikker sone» i 1993, ble allikevel offer for en bosnisk-serbisk offensiv i 1995. Moderate anslag rapporterer at rundt 8000 gutter og menn ble drept.

Bildet er fra minnestedet for massakren og viser noen av de om lag 6500 gravstøttene fra massakren Foto: Wikimedia Commons/Michael Büker

Folkemordet i Srebrenica reiser flere spørsmål. Først og fremst, hvordan kunne dette skje? Dernest, hvorfor klarte ikke FN og verdenssamfunnet å beskytte de menneskene i Srebrenica som hadde blitt lovet beskyttelse? Sist, men ikke minst: Hvordan kan vi sikre at fremtidige FN-soldater aldri behøver å måtte bevitne slike grusomheter igjen?

Folkemordet

Den 6. juli 1995 startet angrepet på Srebrenica. I Bosnia-krigen var folkemord og etnisk rensning ikke bare en militær strategi, men også et politisk mål. Øst-Bosnia, inkludert byen Srebrenica, var en sentral del av det som de bosniske serberne så på som en del av Stor-Serbia. Området hadde vært under serbisk beleiring fra en tidlig fase i krigen. Srebrenica ligger også knappe 15 km fra grensen og mange serbere mente derfor at kontroll over byen var viktig av hensyn til Serbias sikkerhet.

Forsvaret av Srebrenica var ledet av den unge kommandanten Naser Oric. Den bosniske regjeringen oppfordret befolkningen og de militære styrkene til å bli i byen, men var selv ute av stand til å støtte dem. Srebrenica var omringet av serbiske styrker og den bosniske regjeringen hadde ikke mulighet til å trenge gjennom de serbiske forsvarslinjene for å bistå i forsvaret av byen.

Oric brukte stillingene i Srebrenica til å angripe serbiske mål rundt byen, samt å hente mat og annet nødvendig utstyr ettersom de serbiske styrkene nektet humanitære konvoier tilgang til byen. Disse angrepene var ikke en reel militær trussel for de serbiske styrkene, men det var påskuddet de trengte for å angripe byen.

De serbiske styrkene startet artilleriangrepene den 6. juli 1995, og kun fem dager senere falt byen. I den påfølgende uken fant massedrapene sted. Fra den 12.-19. juli ble anslagsvis 8000 mennesker drept. Natt til den 12. juli begynte sporadiske drap på sivilbefolkningen, og den 13. juli ble hundrevis av ubevæpnede gutter og menn drept. Den 14. juli begynte masseutryddelsen. Den 16. juli begynte de første rapportene om ugjerningene å spres internasjonalt, og først den 19. juli da lederen for de bosnisk-serbiske styrkene, General Ratko Mladic, og kommandøren for de nederlandske FN-styrkene en enighet som stopper massedrapene.

Av byens 40 000 innbyggere søkte 25 000 tilflukt i den nederlandske bataljonens base i Potocari utenfor Srebrenica, mens over 15 000 forsøkte å flykte gjennom skogene til områder kontrollert av den bosniske regjeringen. Mange av disse ble drept i bakholdsangrep, men de regnes ofte ikke med som omkomne i det som kalles Srebrenica-massakren.

De som tok seg til Potocari ble delt i grupper av de bosnisk-serbiske styrkene. Menn i den ene og kvinner i den andre. I løpet av inndelingsprosessen ankom general Ratko Mladic. Med TV-kameraer fra serbiske TV til stede ønsket han å vise at sivilbefolkningen ble godt behandlet, og videosnutter av ham og andre serbiske offiserer som gir godteri til barna ble spredt. Straks TV-kameraene var slått av ble mennene kjørt bort til massehenrettelser.

En fadese

Ingen andre steder kommer det internasjonale samfunnets manglende evne til å beskytte sivile fra grusomme krigsforbrytelser tydeligere frem enn gjennom løftebruddet i Srebrenica. Allerede i 1993 ble Srebrenica erklært som en sikker sone av FNs Sikkerhetsråd. Dette innebar også at FN tok på seg ansvaret for å forsvare flyktningene i området dersom de skulle bli angrepet.

FN startet i 1993 prosessen med å smale samle inn våpnene til de bosniske styrkene som var til stede i byen, og den 21. april 1993 sa FN i en pressemelding at demilitariseringsprosessen var en suksess. Senere kom det imidlertid instruksjoner fra FNs hovedkontor i New York om at de bosnisk-serbiske styrkene som omringet Srebrenica skulle gi opp sine tyngre våpen før Srebrenica ble fullstendig demilitarisert. De bosnisk-serbiske styrkene gjorde aldri dette. Da angrepet kom ba de bosniske styrkene om å få våpnene tilbake, men fikk avslag med begrunnelse om at det var FN-styrkens jobb å beskytte Srebrenica. Selv om de bosniske styrkene hadde hatt våpen, ville de vært militært underlegne, og antakeligvis tapt.

En av FNs største utfordringer var imidlertid at FN var avhengig av å få sine medlemsstater til å stille med soldater. FN trengte over 30 000 soldater for å forsvare de sikre sonene som var blitt etablert, men klarte bare å stille med 7000. Styrken som skulle forsvare Srebrenica – en nederlandsk bataljon kalt Dutchbat – bestod av om lag 700 soldater, og på grunn av utskiftninger var bare om lag 400 av dem til stede den skjebnesvangre julidagen i 1995.

FN var tidligere blitt ydmyket av de bosnisk-serbiske styrkene da om lag 400 FN-soldater ble tatt som gisler i mai 1995, og i forbindelse med angrepet på Srebrenica ble 30 av de nederlandske soldatene tatt til fange. Den nederlandske styrken på stedet hadde også fått ordre om at direkte konfrontasjon med serberne skulle unngås og at oppfyllelse av mandatet, beskyttelse av Srebrenica, skulle ha en sekundær rolle. Å tenke at FN-styrken på stedet kunne handlet annerledes beror på det vi nå vet skjedde med innbyggerne i Srebrenica etter at byen falt.

Dersom FN-styrken, som var tallmessig underlegen, hadde satt seg selv som menneskelige skjold kunne de serbiske styrkene kanskje ha blitt noe forsinket. Det er likevel vanskelig å si med sikkerhet at dette ville ledet til et bedre utfall ettersom de serbiske styrkene da kunne valgt å bombe byen med tungt artilleri.

Dutchbats hovedkvarter i Srebrenica. Foto: Wikimedia Commons/Julian Nyča

De nederlandske FN-styrkene hadde imidlertid en sterk tro på at NATO ville komme dem til unnsetning med bombefly dersom de bosnisk-serbiske styrkene under ledelse av General Ratko Mladic skulle angripe. Kvelden før byen falt ba derfor FN-styrkene de bosniske soldatene om å trekke seg tilbake fra sine fremskutte poster. Lederen for den nederlandske styrken ba om luftstøtte fra NATO ved flere anledninger fra angrepet startet den 6. juli og til byen falt den 11. juli.

Flystøtten kom imidlertid aldri, og var egentlig tiltenkt å være mer som en avskrekkende trussel enn et faktisk våpen. Fra øverste hold var det altså ikke ønsket å bruke NATOs bombefly. Først og fremst fordi man fryktet at det ville se ut som om FN-styrkene hadde tatt side i konflikten mot serberne. For det andre fordi man fryktet represalier mot fredsbevarende styrker andre steder, slik man hadde sett i mai 1995. Sist, men ikke minst, fordi man ønsket å lage et klima for forhandlinger og for å få inn humanitærhjelp. Ved å sende inn bombefly fryktet man en ytterligere eskalering av konflikten og at man skulle miste kontroll over prosessen. Ved flere anledninger hadde FN sagt at bombefly ville kun brukes som en siste utvei og de serbiske styrkene viste dette.

Slik gikk det altså til at de bosnisk-serbiske styrkene ignorerte FNs sikkerhetsråd, gikk forbi FN-styrkene på bakken, og med rette kalkulerte at NATO ikke ville bruke sin luftmakt mot dem. Vel inne i den «sikre sonen» gjennomførte de den verste storskala krigsforbrytelsen siden Den andre verdenskrig på europeisk jord. I en FN-rapport som ble publisert i 1999 legges mye av skylden for at dette kunne skje på dårlig kommunikasjon og ledelse (såkalt kommando og kontroll), både intern i de fredsbevarende styrkene i Bosnia, som Dutchbat, og opp mot sentral ledelse i FN-operasjonen i Bosnia (UNPROFOR) og mellom UNPROFOR som helhet og FNs medlemsstater. Et annet problem som trekkes frem var at deling av sensitiv etterretning gikk for dårlig og at man derfor satt med flere ulike situasjonsforståelser på angrepstidspunktet.

Etterspill

En av FNs kanskje største utfordringer på overordnet nivå var at de ikke tenkte at den etniske rensingen og det senere folkemordet var en del av en større politisk strategi fra bosnisk-serbisk side. FN så på den etniske rensningen kun som del av en militær strategi, og på de ulike krigsforbrytelsene i et vakuum. Massemordet på bosnierne i Srebrenica ble altså ikke oppfattet som en reell trussel eller noe som hadde vært en del av planen allerede ved angrepets start.

Men de sivile i Srebrenica var ikke tilfeldige ofre, men heller selve målet for angrepet. Man oppfattet heller ikke de andre krigsforbrytelsene som fant sted allerede fra krigens start i 1992 som en del av en større, gjennomtenkt politisk og militær plan om etnisk rensning og folkemord. FN sier selv i sin rapport fra 1999 at det kun blir spekulasjoner å si noe om de hadde klart å handle annerledes dersom de hadde visst hva som var de bosnisk-serbiske styrkenes mål. Rapporten understreket imidlertid også at dette uansett ikke er en unnskyldning for det internasjonale samfunnets manglende evne til å overholde løftet fra 1993 om å beskytte innbyggerne i Srebrenica.

En tragisk ironi er at tapet av Srebrenica var med på å muliggjøre fredsavtalen, Dayton-avtalen, av samme år. At byen falt i hendene på de bosnisk-serbiske styrkene krystalliserte grenselinjene mellom de bosnisk-serbiske styrkene og resten av Bosnia. Det har også blitt hevdet at tapet på Srebrenica derfor var et ønsket utfall fra flere parter, men det finnes ingen beviser for denne konspirasjonsteorien. Etter krigen ble general Ratko Mladic stilt for retten som ansvarlig for folkemordet i Srebrenica. Han ble dømt i 2017 i det som var den siste saken FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia (ICTY) hadde, før domstolen ble avviklet samme år.

Ratko Mladić under domsavsigelsen i straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY). I 2017 ble han dømt for folkemord på 8000 gutter og menn i Srebrenica. Foto: Wikimedia Commons

FNs kanskje viktigste lærdom er at det er vanskelig å ha en fredsbevarende styrke en plass der det ikke er noen fred å bevare. Det var verken en fredsavtale eller en fungerende våpenhvile, tvert imot virket det som viljen til fred var ikke-eksisterende. Fredsbevaring og militæroperasjoner er to fundamentalt ulike oppgaver, og må håndteres deretter. De sikre sonene var ikke sikre fordi det ikke fantes troverdig, militær avskrekking, noe som var nødvendig da de krigførende partene ikke var enig i deres etablering.

I tillegg var FN-soldatenes mandatet svært begrenset. De var blitt frarådet å delta direkte i stridighetene for å var for å unngå at FN skulle bli beskylt for å være partisk. Dette på tross av at slik deltakelse ville ha vært for å beskytte sivile fra overgrep. De såkalte stridsreglene (RoE) var følgelig svært begrensede og gav soldatene svært lite handlingsrom. I sin rapport konkludere FN at organisasjonen selv, og medlemstatene, måtte ta på seg ansvaret, ikke for at massakren skjedde, men for at man ikke evnet å reagere raskt nok. Særlig var motviljen mot å ta i bruk militærmakt, og gapet mellom mandatets overordnede mål og midlene tilgjengelig for stort. Det var dette som gjorde at man ikke evnet å beskytte Srebrenica og forhindre massakren som fulgte etter byens fall.

FNs rapport konkluderte med at ondskap eksisterer i verden. Planlagte og godt organiserte forsøk på å terrorisere, tvangsflytte, og drepe et helt folkeslag er en realitet og må møtes med politisk vilje til å ta i bruk alle nødvendige midler for å forhindre deres gjennomføring. FN unnskyldte på vegne av det internasjonale samfunnet for deres manglende evne til å forstå omfanget av ondskapen og manglende evne til å beskytte folkene i Srebrenica. Kort etter FNs rapport ble publisert, i 2001, ble begrepet R2P (ansvar for å beskytte/Responsibility to protect) brukt for første gang.

Begrepet var svært omdiskutert, men etter FNs verdenstoppmøte i 2005 ble meningsinnholdet i R2P klargjort. Dersom en sivilbefolkning utsettes for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser eller etnisk rensning har territorialstaten et ansvar for å beskytte, samt verdenssamfunnet et ansvar for å bistå. Dersom territorialstaten ikke vil, eller kan, beskytte, har verdenssamfunnet et ansvar for å reagere. FNs sikkerhetsråd har brukt R2P som begrunnelse for å gripe inn i en konflikt to ganger senere, i resolusjon 1973 (2011) om Libya og i resolusjon 1975 om Elfenbenskysten. I dag diskuteres det om det må foreligge et FN-mandat for at stater i henhold til R2P kan påberope seg et ansvar for å reagere, eller om de kan handle i forkant og heller be om godkjennelse av FN i ettertid. Dette spørsmålet ble aktualisert allerede i forbindelse med NATOs bombing i Kosovo får år etter, i ettertid har det blitt diskutert hvorvidt NATOs inngripen var i tråd med folkeretten.

Publisert: 09.03.2020
Print Friendly, PDF & Email