Sør-Koreas demokratiske utvikling

Sør-Korea har gått fra å være et fattig, krigsherjet land til å bli et av de mest utviklede G20-landene. Den uavklarte situasjonen til Nord-Korea preger likevel fortsatt landet i stor grad. 

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Beliggenheten mellom Kina og Japan har hatt stor betydning for Den koreanske halvøy, med innflytelse og påvirkning fra begge naboene. Etter Den første kinesisk-japanske krig i 1895 ble et seirende Japan stående i Korea med sine styrker for å forsvare sine interesser. 

I 1905 gikk Japan igjen seirende ut av en konfrontasjon med Russland etter at de slo den russiske marinen utenfor Korea i Den russisk-japanske krig. Fem år senere ble Koreahalvøyen formelt annektert av Japan. Sør-Koreas historie som egen nasjon begynner dermed først i 1948 da Koreahalvøyen ble delt i to. Landets historie er naturlig nok sterkt preget av forholdet til naboen i Nord.

Korea blir delt i to

Delingen av Koreahalvøyen ved den 38. breddegrad. Foto: Wikimedia Commons

For å tvinge Japan til kapitulasjon i 1945, gikk amerikanske tropper inn i Korea fra sør, men sovjetiske tropper gikk fra nord. De møttes ved den 38. breddegrad og ble stående. Stormaktene var enige om å bli værende i fire år og styrte gjennom lokale politikere som var tro mot deres respektive ideologier. Dermed ble Nord-Korea underlagt kommunistisk styre, mens det i Sør-Korea ble innført et demokratisk styre sett – i hvert fall på papiret. 

Den 15. august 1948 ble Sør-Korea formelt opprettet som egen stat med Syngman Rhee som president. Han hadde tidligere vært politisk fange hos japanerne, men hadde senere flyktet til USA. Han stod derfor USA svært nært politisk, og valget ble boikottet av sørkoreansk venstreside i protest mot USAs rolle. 

Våren 1950 var det store politiske demonstrasjoner i sør, som ble slått svært hardt ned av Rhee. Minst 100 000 antatte kommunister ble myrdet av regimet. For lederen i nord, Kim Il-sung, ble det tydelig at dersom han skulle lyktes i å gjenforene Korea under kommunistisk styre, måtte han slå til før Rhee bygget opp et for sterkt forsvar. 

Koreakrigen

Den 25. juni 1950 gikk Nord-Korea til angrep. De nordkoreanske styrkene gjorde raskt store fremskritt og var overlegne i både antall og utstyr. Fordi Sovjetunionen på det tidspunktet boikottet FN, lot det seg gjøre for Sikkerhetsrådet å komme til enighet om en resolusjon om internasjonal bistand til Sør-Korea. 

Koreakrigen varte i tre år, og kostet om lag 1,5 millioner mennesker livet. Våpenhvilen som trådte i kraft endret kun grensene minimalt og skillet mellom de to landene fortsatte å gå ved den 38. breddegrad. Det ble aldre inngått noen fredsavtale ved krigens slutt, og strengt tatt pågår den derfor fortsatt. 

Grensen er strengt bevoktet og er et av de mest spenningsfylte stedene på jorden. Over syv millioner koreanere lever fortsatt med kjente eller ukjente slektninger på den andre siden av grensen som de ikke har hatt kontakt med siden 1953.

Begge land fikk økonomisk støtte av sine respektive allierte etter krigen. Et stort flertall av koreansk tungindustri befant seg i Nord, og i årene etter krigen var levestandarden derfor betraktelig bedre i nord enn i sør. 

FN-styrker passerer den 38. breddegrad under Koreakrigen. Foto: Wikimedia Commons

Aprilrevolusjonen

Selv om president Rhee  i Sør-Korea var tro mot USA, betød ikke det nødvendigvis at han styrte landet på en demokratisk måte.  Han ledet et mer og mer despotisk styre og fortsatte å bruke politimakt og vold mot demonstranter og politiske motstandere. 

Både under og i etterkant av Koreakrigen havnet Rhee også i konflikt med både FN og andre allierte land på grunn av hans tilnærmingsmåter. Ved valget i 1960 ble han anklaget for valgfusk, mangel på hemmelig valg og utstrakt korrupsjon. 

Flere demonstrasjoner, som også bunnet i den dårlige sosioøkonomiske situasjonen i landet, oppstod i de største byene. Flere demonstranter ble skutt og drept av politiet, og det utartet seg til det som ofte omtales som Aprilrevolusjonen. Da demonstrantene angrep presidentboligen, fikk Rhee hjelp av amerikanske CIA til å flykte. 

Fra demonstrasjoner under Aprilrevolusjonen 1960. Foto: Wikimedia Commons

Nye autoritære regimer

Det nye styret som ble innsatt med Rhees avgang, varte kun ett år før en militærjunta ledet av general Park Chung Hee tok makten. Han ble gjenvalgt flere ganger gjennom kontrollerte valg. 

Hees styre var autoritært og han innførte strenge sikkerhetslover begrunnet i den antatte trusselen fra Nord-Korea. Naboen i nord ønsket fortsatt å gjenforene Korea under kommunistisk styre, og krigen fra 1953 var strengt tatt ikke formelt avsluttet. 

Etter å ha sittet med makten i 18 år ble Hee myrdet i 1980 av sin egen sikkerhetssjef, som selv ble dømt til døden for drapet. Hærens etterretningssjef Chon Too Hwan tok makten ved et kupp samme år og fortsatte det autoritære regimet i åtte nye år. 

Demokratiske endringer

Mot slutten av 80-tallet var det endringer i luften. En serie omfattende demonstrasjoner i 1987 fikk gjennomført en endring i presidentvalget som gjorde at man kun kunne sitte som president i én periode. Politikken gjennomgikk en liberalisering som åpnet opp for flere partier og sivile kandidater. 

I 1992 ble Kim Young Sam Sør-Koreas første president på 31 år uten militær bakgrunn. Han startet en omfattende avmilitarisering av samfunnet og politikken. Sam tok et stort oppgjør med korrupsjonen til sine forgjengere, og har i ettertid fått mye av æren for opprydningen i det sørkoreanske politiske liv.

Den politiske endringen har blitt fulgt av en massiv økonomisk oppgang. Allerede i 1995 ble Sør-Korea det 12. land i verden med en eksport på over 100 milliarder dollar. Jordbrukets betydning er blitt erstattet av en dominerende industri. 

«Solskinnspolitikk»

Kim Dae-jung i 1998. Foto: sgt. Olga L. Steiert/Wikimedia Commons

Med slutten på Den kalde krigen bedret forholdet mellom Nord- og Sør-Korea seg noe. I 1997 ble Kim Dae-jung valgt til president. Han hadde vært ledende i demonstrasjonene mot de autoritære regimene etter Koreakrigen og satt fengslet som politisk fange i flere år. Internasjonalt press reddet ham fra tre dødsstraffer.

Dae-jung innledet det han omtalte som solskinnspolitikk, der han tilbød Nord-Korea betingelsesløs økonomisk hjelp og bistand. Sør-Korea fikk likevel noe tilbake for solskinnspolitikken: I juni 2000 tok Nord-Koreas daværende leder Kim Jong-il imot Kim Dea-jung på et historisk toppmøte i Pyongyang. 

De to lederne ble enige om å innlede et økonomisk samarbeid, gjenopprette jernbaneforbindelsen mellom de to landene, samt å opprette et forbindelseskontor ved grensestasjonen. I tillegg skulle borgere fra begge sider kunne få reise på besøk til familie i den andre staten. Besøksordningen ble stanset i 2007.

I samme år mottok Dae-jung Nobels fredspris for sitt arbeid for avspenning og fred mellom de to landene. Veien mot normalisering skulle imidlertid vise seg å være humpete. 

Kjøligere forhold

Da USAs president George W. Bush i 2002 innlemmet Nord-Korea i det han omtalte som ondskapens akse, og satte landet på listen over terrorstater, påvirket naturlig nok dette også forholdet til Sør-Korea ettersom de fortsatt var tett alliert med USA. 

I 2008 tok daværende president Lee Myung Bak et oppgjør med forgjengerens solskinnspolitikk. Frykten for en nabo med atomvåpen var avgjørende for en linje der bistand heretter kun ville gis på betingelse av konkrete bevis på samarbeidsvilje og avvikling av atomvåpenprogrammet. 

Nord-Korea har aldri anerkjent Sør-Koreas selvstendighet, og har helt siden Koreakrigens slutt i 1953 hatt som mål å gjenforene de to landene under kommunistisk styre. Dette bidrar naturlig nok til at forholdet mellom de to landene forblir anstrengt, og stadig kan vi lese om sporadiske trefninger over grensen. Den 38. breddegrad forblir dermed et av de mest spenningsfylte stedene i verden. 

Les også om situasjonen i Nord-Korea.

Utsikt mot Nord-Korea fra sørkoreansk side av den grensestasjonen ved den 38. breddegrad. Foto: Wikimedia Commons
Publisert 8. mai 2020
Print Friendly, PDF & Email