Skiftende maktstrukturer i Russland

Tjue år inn på 2000-tallet er det på tide å ta et blikk på utviklingen hos vår store nabo i øst, Russland. Mye har endret seg siden årtusenskiftet – ikke minst den interne maktbalansen.

Av Monica K. Mattsson Kämpe

Vasiljakatedralen på den Røde Plass i Moskva. Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret.

Alle land har ulike former for eliter, og Russland er intet unntak. Noen fellestrekk er universelle. Makt og rikdom er viktige drivkrefter for alle eliter. Ofte er det også viktig å kunne være uavhengig fra ekstern innflytelse, og ha en naturlig plass i den globale eliten. Men hvilke grupper som defineres som elite, kan endre seg over tid.

Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, startet en omfattende privatiseringsbølge. Med riktige forbindelser ble det mulig for enkeltpersoner å skaffe seg en betydelig andel av tidligere statlig eide bedrifter og eiendommer, for en billig penge. Disse fikk snart betegnelsen «oligarkene» i Russland. Gjennom sine finansielle muskler og politisk innflytelse utgjorde oligarkene den viktigste maktfaktoren i Russland fra selvstendigheten i 1991 og fram til den økonomiske krisen i 1998. Daværende president, Boris Jeltsin, bygget også mye av sitt støtteapparat rundt oligarkene. Vladimir Putin, som først kom til makten i 2000, hadde imidlertid andre planer.

Putin

Vladimir Putin har vært en hovedarkitekt bad utformingen av dagens Russland. Foto: President of Russia (CC BY 4.0).

Fra å være KGB-agent stasjonert bl.a. i Øst-Tyskland under siste del av Den kalde krigen, trådte Putin inn på den politiske arenaen ved Russlands selvstendighet i 1991. Han ble etter hvert vise-borgermester i St. Petersburg, før han i 1998 overtok sjefsstolen i FSB, KGBs etterfølger. Miksen av etterretning og politikk fortsatte, og knapt ett år senere ble han utpekt til leder av det nasjonale sikkerhetsrådet.

I august 1999 ble han statsminister i Russland. Godt hjulpet av den nye krigen i Tsjetsjenia ble han raskt sett på som en handlekraftig politiker med bred støtte i folket. Da Jeltsin noe uventet valgte å gå av i desember 1999, ble Putin den soleklare kandidaten til å ta over som president. Etter å ha vært fungerende i noen måneder, ble han formelt valgt til Russlands president i mars 2000. Vladimir Putin er utvilsomt den enkeltpersonen som har satt størst preg på Russlands utvikling de siste tjue årene.

Putins maktbase lå ikke hos oligarkene. Miljøet rundt eliten var preget av korrupsjon, og var vanskelig å styre. Allerede i sin første presidentperiode startet Putin etterforskning av noen av de rikeste oligarkene, noe som førte til både fellende dommer og flukt til utlandet. I stedet vokste «silovikiene», en betegnelse som omfatter framtredende representanter fra politi, forsvar og etterretning. Disse utgjorde en ny form for sikkerhetselite, som nå i økende grad fikk framtredende posisjoner. Med Putins etterretningsbakgrunn, var det i dette miljøet han fant sine viktigste støttespillere.

Russisk økonomi og arbeidsliv

Den nye presidenten fokuserte raskt på å bedre økonomien i landet. Under Jeltsin var økonomien skakkjørt, og mange offentlige ansatte og pensjonister hadde svært uregelmessige utbetalinger. Gjennom reformer – og ikke minst inntektene som fulgte av høye oljepriser – lyktes Putin i å snu skuta. Disse første tiltakene gjorde Putin til en populær president, og han ble sett på som sterk og handlekraftig.

Å få folk i arbeid var også viktig, og under Putin har arbeidsledighet nærmest blitt avviklet i Russland. Staten er det viktigste virkemiddelet. Det opprettes heller offentlige stillinger, enn å risikere at folk tar til gatene i protest. Russland er på mange måter et byråkratisk land. Staten er en hovedarbeidsgiver, som ifølge Rosstat (det russiske statistikkbyrået) har rundt to millioner ansatte. Det gir et snitt på 163 offentlig ansatte per 10 000 innbyggere.

Dette er imidlertid ikke unikt for Russland. USA ligger på omtrent samme nivå, og både Frankrike og Storbritannia har flere ansatte per capita. Russland bruker imidlertid de offentlige ansettelsene politisk, og økte for eksempel antall ansatte etter krisene både i 2008 og 2014. Også ved valg har arbeidsgiverne en viktig rolle. I forrige valg ble valgkamp og mobilisering hovedsakelig gjort via arbeidsplassen.

Fra 2010 har statsforvaltningen vært i sterk vekst, og nesten doblet seg i størrelse mellom 2010 og 2017. Den største veksten har vært i føderale organer ute i regionene, særlig på toppnivåene. En rekke sikkerhetsstyrker er inkludert i statsforvaltningen, og det er en voksende andel «armed bureaucracy». En større politireform ble foretatt i 2011, og Russland topper statistikken over antall polititjenestemenn per capita, for land med mer enn 50 millioner innbyggere.

Tøylene strammes

I 2011 brøt Den arabiske våren ut, og folkelige opprør gjorde at adskillige regimer ble kastet. I Russland ble utviklingen fulgt nøye, og det spredde seg en økende skepsis mot vestlig innflytelse. Russisk politikk ble mer defensiv og isolasjonistisk. Fram mot presidentvalget i mars 2012 forekom det masseprotester også i Russland, med opptil 20 000 demonstranter. Hundrevis av demonstranter ble arrestert, deriblant kjente menneskerettsaktivister.

Ikke lenge etter kom den beryktede loven som stemplet alle utenlandskfinansierte frivillige organisasjoner som «fremmede agenter». Dette berørte også en rekke norske hjelpeorganisasjoner, som hadde ulike prosjekter i Russland, så vel som organisasjoner som engasjerte seg i saker som miljøvern, menneskerettigheter og LHBTQ-rettigheter. En bølge av nasjonalisering og anti-korrupsjonstiltak fulgte. Skepsisen mot USA og EU ble tydeligere, og gradvis innførtes også sterkere kontroll med media.

Etter annekteringen av Krim i 2014 innførte Vesten en rekke økonomiske sanksjoner mot Russland. Tross synkende levestandard opplevde allikevel Russland en patriotisk bølge etter Krim, som ga fornyet støtte til regimet. Landet var igjen politisk stabilt, om enn med en sterkt presset økonomi. De siste ti årene har det også vært en stor vekst i kriminalsaker som involverer ledende byråkrater, særlig guvernører, vise-guvernører og ordførere. Det kan tyde på en sterkere sentral kontroll også over distriktene.

Det kan også virke som at et generasjonsskille er i ferd med å markere seg i Russland. Mange yngre ønsker å fremme allmenne rettigheter, i stedet for de personlige privilegiene til noen få. Nye organisasjoner og digitale møteplasser etableres. Men det er ikke risikofritt. Stiftelsen for anti-korrupsjon (FBK), en NGO som ble stiftet i 2011, har etterforsket en rekke prominente personer mistenkt for korrupsjon, og offentliggjort funnene sine bl.a. gjennom YouTube-videoer og blogger. De har også organisert demonstrasjoner. Det førte i 2019 til en rekke razziaer mot organisasjonens kontor, bøter og utenomrettslig forfølgelse av organisasjonens mange unge frivillige.

Pensjonsreformen

For folk flest i Russland har imidlertid en av de mest upopulære sakene de siste årene vært den omstridte pensjonsreformen. Russland har til nå hatt en av Europas mest gunstige ordninger, med en pensjonsalder for kvinner på 55 år og for menn på 60 år. Dette ble etter hvert økonomisk utfordrende. Tross massiv folkelig motstand – enkelte meningsmålinger viste hele 85 % – 90 % av befolkningen– valgte dumaen å vedta en omfattende reform i 2018.

Det reviderte lovforslaget legger til rette for en heving av pensjonsalderen for menn fra 60 til 65 år og for kvinner fra 55 til 60 år. Med oppstart i 2019 blir pensjonsalderen økt skrittvis, for å nå 65 år for menn innen 2028 og 60 år for kvinner innen 2034. Forventet levealder er imidlertid fortsatt relativt lav i Russland sammenlignet med andre industrialiserte land, og statistisk sett vil ca. 1/3 av russiske menn ikke leve lenge nok til å oppnå pensjonsalderen på 65 år. Den upopulære reformen har også slått tilbake på støtten til presidenten.

Grunnlovsendringer

I år vedtas en rekke grunnlovsendringer i Russland. Rundt 50 paragrafer blir berørt. De favner over en rekke temaer, inkludert større vekt på religion (kristendom), holdning til homofile og lesbiske (ekteskap skal kun være mellom mann og kvinne) og beskyttelse av den «historiske sannheten» om Russlands rolle under andre verdenskrig.

Mest interessant er allikevel at presidentens makt styrkes ytterligere, ved å begrense parlamentet og domstolenes makt. President Putin, som nå har sittet ved makten i 20 år, kan etter den nye grunnloven bli gjenvalgt ytterligere to ganger. I så fall vil han bli sittende helt til 2036. Det er liten tvil om at Vladimir Putin – på godt og vondt – vil gå inn i historien som skaperen av 2000-tallets Russland.

Publisert: 3. september 2020

Print Friendly, PDF & Email