Singapore: En liten asiatisk tungvekter

Den lille øystaten Singapore er Sørøst-Asias ledende finans- og handelssenter. Selv om innbyggerne har blant verdens aller beste levekår, så har landet en lang vei å gå når det kommer til sivile og politiske rettigheter.

Av Hannah Raake

Foto: Nicolas Lannuzel/Flickr. (CC BY-SA 2.0).

At Singapore er et lite land har aldri vært et hinder for byens rolle internasjonalt. Gjennom store deler av moderne historie har Singapore vært en viktig havneby. Først under malayisk kontroll, siden som britisk kronkoloni og etter 1965 som en selvstendig stat. Under ledelse av partiet People’s Action Party og landsfader Lee Kuan Yew, gikk Singapore fra å være et utviklingsland til å bli en ledende industrinasjon. Landet rangerer i dag i toppsjiktet når det kommer til både menneskelig utvikling og levekår. Singapore huser et av verdens ledende finanssentrum og er regnet som et av verdens beste land å starte et selskap i.

Den utrolige utviklingen har imidlertid gått på bekostning av både sivile og politiske rettigheter. Landet har tydelige autoritære innslag, og opposisjonen undertrykkes. Fra et vestlig perspektiv, kan Singapore virke fjernt. Lee mente at den overdrevent liberale politikken i land som USA, hadde gått på bekostning av et «ordnet samfunn». Singapore er i stedet blitt viden kjent for å forby salg av tyggegummi, ha store bøter for forsøpling og for å ha en av verdens strengeste narkotikalover. Til gjengjeld er Singapore regnet for å være en stabil, velstående, ren og effektiv stat.

Britisk kronkoloni

Kart over kronkolonien Straits Settlements. Singapore er området lengst sør. Foto: Derkommander0916/Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0).

På starten av 1800-tallet tok Storbritannia kontrollen over hele området som i dag er Malaysia, og opprettet kolonien Britisk Malaya. Singapore – en liten øy rett sør for Malayahalvøya – samt den i dag malaysiske øyen Penang og byen Malakka ble etablert som en egen kronkoloni kalt Straits Settlements. Denne kolonien ble svært viktig for transport av gummi og tinn fra Britisk Malaya til Europa etter at Suez-kanalen åpnet i 1869.

Under britisk kontroll, ble Singapore etablert som en frihavn – altså en havn der andre varer kan innføres tollfritt – og et militært støttepunkt for det britiske imperiet. Som følge av at alliansen mellom Storbritannia og Japan falt sammen, ble Singapore fra 1920-tallet bygd ut som en sterkt befestet marinebase. Som frihavn ble Singapore raskt regionens ledende handels- og havneby. Folketallet i den framgangsrike byen vokste raskt, og helt fra starten var kineserne den dominerende folkegruppen. Disse forlot et liv i fattigdom i hjemlandet, og ankom Singapore på jakt etter arbeidsmuligheter.

Under Den andre verdenskrig okkuperte Japan både Singapore og resten av Britisk Malaya. Dette var et stort nederlag for Storbritannia, og førte til at landet tapte anseelse i regionen. Okkupasjonen førte til oppløsningen av Straits Settlements, og da britene returnerte til området ble Singapore etablert som en egen kronkoloni.

Selvstendighet

I 1948 etablerte Storbritannia en føderasjon av de 11 fyrstestatene på Malayahalvøya. Singapore ble holdt utenfor denne føderasjonen. Dette til tross for at Singapore og Malaysia deler både kultur og historie. Singapore er også mer eller mindre omringet av nabolandet og Johorstredet, som skiller de to landene fra hverandre, er på det bredeste i underkant av fem kilometer bredt. Årsaken til at Singapore ikke ble inkludert i føderasjonen var at britene fryktet Singapores primært kinesiske befolkning, kunne være til hinder for felles statsborgerskap i Malaya. I stedet fikk Singapore indre selvstyre og et valgt parlament i 1959.

Da en ny og større føderasjon ble etablert i det nå selvstendige Malaysia i 1963, valgte Singapore å gå inn i føderasjonen. Dette gikk imidlertid ikke smertefritt for seg. Malaysia hadde et konservativt styre der den etniske gruppen malayer stod sterkt. Singapore hadde på sin side et radikalt politisk styre, dominert av kinesere. Etter invitasjon fra Malaysia, endte Singapore opp med å gå ut av føderasjonen i 1965. I august samme året ble Singapore proklamert som en selvstendig republikk.

Lee Kuan Yew, som var landets første statsminister, skrev senere at «Noen land er født uavhengige. Noen oppnår uavhengighet. Singapore ble dyttet inn i uavhengigheten». Det hersker med andre ord liten tvil om at Singapores utgang fra føderasjonen, ikke var ønsket fra Singapores side. Lee selv var pessimistisk angående landets framtidsutsikter som en liten, primært kinesisk øystat, mellom to store, delvis fiendtlig innstilte, muslimske stater – Malaysia og Indonesia. Et halvt århundre senere, tilegnes Lee likevel mye av æren for å ha forvandlet Singapore til en framgangsrik nasjon.

Autoritære tendenser

Den nyetablerte staten Singapore var på papiret en demokratisk republikk. I praksis har imidlertid øystaten utviklet tydelige autoritære innslag. Partiet People’s Action Party (PAP) har dominert singaporsk politikken siden selvstendigheten. Ved de første valgene i 1959 fikk partiet flertall, og ved valgene i 1968, 1972 og 1978 kapret PAP alle plassene i parlamentet.

Forutsigbarheten knyttet til valgene kan delvis forklares med at singaporere føler en sterk lojalitet til partiet som sørget for landets suksessfulle utvikling. Delvis kan det også knyttes til PAPs strenge kontroll over massemedier og opposisjonen. Opposisjonen blir begrenset gjennom innskrenkninger av ytringsfriheten, forsamlingsfriheten og organisasjonsfriheten. Først i 1981 klarte opposisjonen å få én kandidat innvalgt i parlamentet.

Landets statsoverhode er presidenten. Siden 1993 har presidenten blitt valgt gjennom direkte valg med allmenn stemmerett. I praksis har likevel valgkommisjonen begrenset opposisjonens muligheter til å stille kandidater til presidentvalget. Den reelle makten ligger hos regjeringen og statsministeren, som begge har vært dominert av PAP.

Statsministerne

Minnesmerke over landsfader Lee Kuan Yew. Foto: Choo Yut Shing/Flickr (CC BY-NC-SA 2.0).

Lee Kuan Yew var regjeringssjef fra 1959 til 1990. Da han gikk av, var han verdens lengstsittende statsminister. Han fortsatte likevel å han å ha innflytelse over politikken, blant annet i rollen som «seniorminister» i regjeringen. Da Lee gikk bort i 2015, hadde landet en syv-dagers sørgeperiode. Lees partifelle, Goh Chok Tong, tok over rollen som statsminister i 1990. Han satt med makten til 2004, da den mektige posisjonen gikk videre til Lees sønn, Lee Hsien Loong.

Lee  ga tidlig forsiktige signaler om en oppmykning av det autoritære styresettet, men disse uteble. Med økt velstand og høy utdannelse, har singaporere i økende grad fremmet et ønske om større politisk deltakelse. På noen områder blir derfor myndighetenes strenge kontroll utfordret. Dette gjelder blant annet i spørsmålet om homoseksualitet, som i praksis er forbudt i landet.

I 2011 førte misnøyen med det politiske systemet til at PAP gjorde sitt dårligste valg noensinne. Partiet oppnådde kun 60.1 % av stemmene, og opposisjonen fikk seks representanter inn i parlamentet. Trenden ble snudd ved valget i 2015, men partiet falt igjen ved det seneste valget i 2020. Likevel holder PAP på kontrollen i parlamentet. Etter valget i juli 2020 har PAP 83 av de 93 representanter i parlamentet. Opposisjonen fikk for øvrig inn ti representanter, som er det høyeste antallet i Singapores historie.

Handels- og finanssentrum

Etter at Singapore ble selvstendig, gjennomgikk landet en enorm forvandling. Til tross for å ha få ressurser å vise til, samt et samfunn preget av etnisk uro og utstrakt fattigdom klarte Lee å hevde landet internasjonalt. Under hans styre ble det satset på befolkningen som landets primære ressurs. Det har blant annet blitt lagt ned betydelige midler i å sikre et godt skolesystem. Engelsk ble introdusert som det primære undervisningsspråket i skolen, for å sikre innpass på det internasjonale markedet.

Havnen til Singapore er blant verdens største. Foto: Zairon/Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0).

Samtidig ble det tidlig satset hardt på industrialisering og å tiltrekke seg utenlandske investeringer. Korrupsjon, som ellers florerer i de fleste sørøstasiatiske stater, har blitt slått hardt ned på i Singapore. I 2020 er Singapore rangert som nummer fire på Transparency Internationals liste over de minst korrupte landene i verden. Dette har vært med på å tiltrekke utenlandske bedrifter og gjøre Singapore til et internasjonalt bank- og finanssentrum. Landet er også regnet for et av de beste for å starte en bedrift, med svært gode rammebetingelser for forretningsforetak.

Resultatet har vært at Singapore siden selvstendigheten har hatt en av de høyeste økningene i bruttonasjonalprodukt i verden, på hele 7.7 % i gjennomsnitt. Landet har også oppnådd en av verdens høyeste bruttonasjonalproduktene per innbygger.

Bilaterale forhold

Som en liten stat så Singapore tidlig et behov for en mektig alliert. Forholdet til nabolandene var lenge anstrengt. Konflikten mellom Malaysia og Singapore startet på 1960-tallet og varte i en tiårsperiode. Også med nabolandet Indonesia var det tidlig konflikt. Indonesia hadde vært imot opprettelsen av Malaysia i 1957, og innledet en økonomisk blokade og militær konfrontasjon i ti år. Dette preget også forholdet til Singapore. Siden 1970-tallet har Singapore imidlertid etablert et nært og godt samarbeid til begge sine store naboer.

For å sikre sin sikkerhet og posisjon i regionen, så tidligere statsminister Lee til USA. I dag har Singapore og USA tette økonomiske og militære bånd. I 2005 ble det bilaterale sikkerhets- og forsvarssamarbeidet formalisert gjennom en samarbeidsavtale. Å sikre USAs tilstedeværelse i regionen har ikke blitt mindre viktig med årene, til tross for at forholdet til nabolandene er bedret.

I dag er det særlig trusselen fra Kina som Singapore ønsker å demme opp for gjennom sitt partnerskap med USA. Kina er i konflikt med flere naboland i Sør-Kina-havet. Selv om Singapore ikke har gjort noen krav på de omstridte øyene og heller ikke tar side i konflikten, er landet opptatt av å unngå konflikt i området. Dette er særlig fordi det vil negativt påvirke handel og dermed Singapores økonomi.

USA er en av Singapores viktigste bilaterale partnere. Her møter statsminister Lee USAs president Donald Trump. Foto: Det hvite hus (offentlig eie).
Publisert: 28. oktober 2020
Print Friendly, PDF & Email