Serbia – Et annerledesland

Serbia er på mange måter et annerledesland i europeisk sammenheng, fanget mellom øst, vest, og egne storhetsambisjoner. Landet har en krevende og konfliktfylt historie, som den dag i dag gir landet utfordringer. Oppløsningen av Jugoslavia og krigene det medførte er kjent som de blodigste konfliktene på det europeiske kontinentet etter Den andre verdenskrig og dagens Serbia var involvert i dem alle.

Av Victoria Ramm Henriksen

Serbia og EU er slettes ikke alltid enig. Foto: Flickr

«I bakvendtland der kan alt gå an.» Å kalle Serbia for et bakvendtland er nok en overdrivelse, men Serbia er et annerledesland i europeisk sammenheng. Landet skiller seg markant fra sine nabostater på Balkan, og fra de øvrige europeiske statene. Dette viser seg blant annet ved serbernes forhold til et potensielt EU-medlemskap. Medlemskap i EU er nemlig et høyst kontroversielt innenrikspolitisk tema. Et EU-medlemskap ville helt klart ført med seg store økonomisk goder, men det betyr også at Serbia ville måtte svelge noen kameler. Blant annet fordi det er utbredt motvilje for å anerkjenne Kosovo som en selvstendig stat. Også i spørsmålet om NATO-medlemskap skiller Serbia seg fra sine naboer. Det er nok ikke overraskende at Serbia er mer skeptisk til NATO enn de øvrige balkanske statene – NATO bombet tross alt landet i 1999 – men også landets partnerskapsavtaler med forsvarsalliansen er fremdeles gjenstand for stor nasjonal diskusjon. Det er ikke bare i vår tid Serbia har markert seg som annerledes. Opp igjennom historien har landet vært kjent for å ha store ambisjoner, og noen ganger har Serbias uortodokse veivalg fått grusomme konsekvenser.

Foto: Wikimedia Commons/ NATO photo by MC2 Stefanie Antosh, SHAPE PAO

Går vi tilbake til Den kalde krigen var Serbia, i likhet med de andre balkanske statene, underlagt Den sosialistiske føderasjonen Jugoslavia. Jugoslavia ble opprettet i 1945 og bestod av de konstitusjonelle republikkene Serbia, Montenegro, Slovenia, Kroatia, Bosnia-Herzegovina og Makedonia. Serbia var den dominerende republikken, og Jugoslavia skilte seg markant fra andre kommunistiske stater i Europa under Den kalde krigen. Landet presterte nemlig å være det eneste landet Stalin og Sovjetunionen støtet fra seg. Landets leder, Josip Broz Tito, hadde sterke meninger om hva kommunismen skulle innebære, i tillegg til store utenrikspolitiske ambisjoner og ønsket følgelig å føre en selvstendig politikk. På tross av at Sovjetunionen utsatte Titos Jugoslavia for et enormt press, kom stormaktens forsøk på innflytelse rett og slett til kort. Etter Titos død i 1980 gikk det ikke lenge før Jugoslavia begynte å gå oppløsning.

Oppløsningen av Jugoslavia  

Tito hadde holdt de jugoslaviske republikkene samlet i de 35 årene han satt ved makten, men det hadde ikke vært noe oppgjør med den grusomme og voldelige borgerkrigen som herjet landet under Den andre verdenskrigen. Folkegruppene som den gang sloss mot hverandre ble ikke forsont, men økonomisk oppgang og økt levestander holdt misnøyen og mistilliten i sjakk. Etter Titos død gjorde uenighet om fordeling av makt og ressurser mellom republikkene, samt økonomisk nedgang, at misnøyen og mistilliten ble forsterket. Den økende nasjonalismen fikk gradvis større spillerom i løpet av 80-tallet og de politiske lederne spilte på nettopp nasjonalisme for å vinne støtte i befolkningen. Folkegruppene som en gang hadde utgjort staten Jugoslavia ble satt opp mot hverandre i det som ble presentert som en eksistensiell kamp for overlevelse. Allerede i 1981 gjorde en gruppe albanske studenter i Kosovo oppgjør, men det ble stoppet med makt. Hundrevis av studenter og intellektuelle ble arrestert, og mange ble også drept. Sårene fra andre verdenskrig var på ingen måte leget og motsetningene boblet raskt til overflaten ettersom det politiske systemet hadde lite legitimitet i befolkningen. Alle forsøk på samlende reformer ble motarbeidet og det politiske lederskapet i delrepublikkene søkte å øke sin egen innflytelse på bekostning av tiltak som ville å forene det flernasjonale Jugoslavia.

I Jugoslavia utgjorde serberne om lag 36 % av befolkningen, men en fjerdedel av disse bodde i andre deler av Jugoslavia enn i republikken Serbia. Mange serbere ønsket større innflytelse etter Titos død og noen ønsket også å opprette en storserbisk stat som inkluderte områder i Kroatia, Kosovo og Bosnia-Hercegovina som var befolket av serbere. Den serbiske nasjonalismen spilte på serberne som ofre og et historisk undertrykt folk. Dernest ble det skapt nasjonale myter om Serbias fordums storhet og trusselbilder knyttet til «de andre» som undertrykkede serbere måtte forsvare seg mot. Mange av disse teoriene hadde rot i undertrykkelsen av, og grusomhetene begått mot, den serbiske befolkningen under Den andre verdenskrigen, men de spilte også på følelser knyttet til den påståtte undertrykkelsen under Det osmanske riket på 1500-tallet. Fiendene ble utpekt til å tilhøre både folkegruppen kroater og muslimer generelt, særlig gikk dette utover den muslimske folkegruppen bosnjaker.

Portrett av Slobodan Milošević Foto: Wikimedia Commons/Stevan Kragujević

Slobodan Milošević var en av de viktigste serbiske politikerne etter Titos død. Da han i 1989 ble president for den serbiske republikken startet han med å frata den serbiske provinsen Kosovo retten til selvstyre. Både mediehus og litteratur ble brukt i propagandaen for å skape og underbygge fiendebilder, samt å nøre opp under ønsket om en storserbisk stat. På begynnelsen av 1990-tallet ønsket både Kroatia og Slovenia selvstendighet, mens Serbia ønsket at de landområdene i Slovenia og Kroatia der det bodde serbere skulle bli en del av Stor-Serbia. Slovenia og Kroatias løsrivelse fra statsforbundet Jugoslavia ble starten på en rekke voldelige konflikter som varte gjennom hele 1990-tallet. De groveste overgrepene skjedde i Bosnia. Den bosnisk-serbiske ledelsen og deres militære styrker, godt hjulpet av Slobodan Milošević og Serbia, prøvde fra 1992-1995 å rense landområdet for andre etniske folkegruppen enn serbere og verst gikk dette utover bosnjakene. Etter over ti år med krig, fra 1991-2001 var det kun to stater igjen i Statsforbundet som en gang hadde utgjort Jugoslavia. Først sommeren 2006 ble Serbia. slik vi kjenner det i dag, en offisielt uavhengig og selvstendig republikk etter at Montenegro forlot unionen Serbia og Montenegro etter en folkeavstemning. Montenegros selvstendighet markerte den endelige slutten på oppløsningen av republikken Jugoslavia, og overgangen fra en stat til syv stater på Balkan.

Oppgjør og dagens situasjon

I likhet med perioden etter Den andre verdenskrigen har det ikke vært noe ordentlig oppgjør med 90-tallets grusomheter i Serbia. Den nasjonale straffeforfølgelsen av krigsforbrytere går særdeles sakte fremover. Dette skyldes flere forhold inkludert lite politisk vilje, manglende ressurser og svake støttemekanismer for vitner. Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch er også situasjonen for uavhengige journalister prekær. Ikke bare blir de utsatt for svertekampanjer, de risikerer også å utsettes for voldsforbrytelser der overgriperne risikerer straffefrihet. Menneskerettighetsforkjempere blir også stemplet som utenlandske agenter og har svært tøffe arbeidsforhold. Disse utfordringene påpekes også av EU som noe landet må ta tak i før diskusjonen rundt et EU-medlemskap kan fortsette.

Nasjonalismen er også økende. I 2018 ble det fremmet et forslag om å sette opp en stor bronsestatue av krigsforbryteren Slobodan Milošević i Serbias hovedstad Beograd. Milošević døde i 2006, mens rettsaken mot ham pågikk i den internasjonale straffedomstolen i Haag. Forslaget ble fremmet av Milošević sitt sosialistparti, som nå er tilbake i politikken. Mange serbere oppfatter Milošević som nettopp en krigsforbryter, og bebreider ham for reduksjonen i levestandard, isolasjonen av Serbia internasjonalt, samt tap av territorium. Likevel, og på grunn av mangelen på nasjonalt oppgjør med fortiden, begynner stadig flere å oppfatte ham som et positivt symbol for bevaring av Serbias nasjonale interesse og storhet, samt kampen mot Vestens stadig økende innflytelse.

Befolkningen synes å være delt, og en stadig økende andel ønsker ikke lenger å rette håpet mot en regelbasert verdensorden, styrt av organisasjoner som EU og NATO. EU stiller høye krav for et eventuelt medlemskap og etter flere år med diskusjon kan det synes som flere mener at Putins mer tøyelige-modell passer dem bedre. Russland er heller ikke vanskelig å be ettersom Serbia, dersom landet står utenfor det vestlige systemet, kan fungere som en sikkerhetssone og et fotfeste for Russland på Balkan.

 

Publisert 17.12.2019
Oppdatert 09.01.2020

 

Print Friendly, PDF & Email