Rwandas brutale historie

For de aller fleste forbindes Rwanda først og fremst med ett av historiens mest brutale folkemord.  Mellom 800 000 og 1 million mennesker mistet livet på 100 dager i 1994, noe som tilsvarer 11 prosent av landets befolkning. Folkemordet er et eksempel på hvordan kunstige etniske grupper kan konstrueres og settes opp mot hverandre – og hvor fatale konsekvensene kan være – spesielt i områder med ekstrem fattigdom og knappe ressurser. 

Av: Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Tutsier og hutuer

Kart: Wikimedia Commons

Rwanda er et land i Sentral-Afrika på størrelse med Troms fylke som grenser til Uganda i nord, Tanzania i øst, Burundi i sør og Den demokratiske republikken Kongo i vest. Med sine 12,3 millioner mennesker på er Rwanda det tettest befolkede landet på det
afrikanske fastlandet. Befolkningen i både Rwanda og Burundi består av hutuer og tutsier, der hutuene er i flertall i begge land. Hutu utgjør om lag 85 % i Burundi, og det var tilsvarende i Rwanda i 1990, men det er forbudt å føreoversikt med denne inndelingen i Rwanda i dag. Det er svært omdiskutert hvorvidt disse gruppene faktisk utgjør forskjellige folkeslag, da de snakker samme språk og deler samme kultur. I stor grad ligger forskjellen mellom gruppene i eiendomsforhold; I det området som i dag utgjør Burundi og Rwanda bodde det opprinnelig et jeger- og samlerfolk kalt twa. Rundt år 1000 ble twa i stor grad fordrevet av hutuer som etablerte seg med jordbruk. Tutsiene innvandret til Burundi og Rwanda på 1400-tallet, og klarte å bli et herskerfolk over den langt mer dominerende hutu-befolkningen på fredelig vis. Hutuene var jordbrukere, og fikk leie storfe fra tutsiene. Ordningen fungerte slik at hutuene ble knyttet til kvegeierne som vasaller, de fikk beholde melk og oksekalver, men leverte en del av sin avling til gjengjeld for beskyttelse.

Genetiske undersøkelser viser at det kan være et litt større genetisk innslag fra nilosahariske folk blant tutsier enn hutuer. Den stereotypiske fremstillingen er at hutuer er lave, har flat nese og brede lepper, mens tutsiene er høye og slanke, med spiss nese og smale lepper. Disse kjennetegnene kan til en viss grad stemme, men etter flere hundre år med sameksistens og ekteskap på tvers av gruppene, er det på ingen som helst måte slik at dagens tutsier og hutuer utgjør to vidt forskjellige folkeslag. Fra tutsiene tok makten på 1400-tallet, regjerte kongen som eneveldig hersker. Over tid utviklet det seg en kompleks sosial og politisk struktur der skillet mellom hutu og tutsi ble svekket og til slutt kun var å regne som et sosialt skille. Det ble skapt tilhørighet til Rwanda som nasjon, og hele folket ble regnet som banyarwanda – ett folk med én konge, ett språk og én religion. Skillet mellom de to gruppene som etniske folkeslag er derfor i stor grad konstruert, og kan spores til kolonitiden.

Kolonitiden

I 1899 ble Rwanda og Burundi en del av tysk Øst-Afrika. Under Den første verdenskrig, i 1916, erobret belgiske styrker de to landene fra sine baser i Kongo, og fra 1920 fikk Belgia ansvar for å styre Rwanda og Burundi som et mandatområde underlagt Folkeforbundet, under navnet Ruanda-Urundi. Belgiske kolonimyndigheter innførte identitetskort der det var markert om vedkommende var hutu eller tutsi, noe som i stor grad bidro til å skape et markert skille mellom de to folkegruppene. Det belgiske styret favoriserte tutsiene og plasserte tutsier i de mest sentrale stillingene, og bidro parallelt til undertrykking av hutuene. Motsetningene mellom gruppene vokste, ettersom forskjellsbehandlingen vedvarte og det vokste gradvis frem et hat mot tutsi-mindretallet som ble favorisert av kolonimaktene.

I november 1959 kom de første opprørene basert på etniske skillelinjer. Hutuene gjorde opprør, tusener av tutsier ble drept og over 150 000 flyktet til nabolandene. FN presset gjennom flere lover som ga hutuene flere friheter og sentrale posisjoner i administrasjonen. Etter flere uroligheter valgte belgierne å skifte ut hele tutsi-administrasjonen med hutuer. Samtidig ble det dannet politiske partier med basis i de to folkegruppene; Hutuenes Mouvement démocratique rwandais/Parti du Mouvement et de l'émancipation hutu (MDR/PARMEHUTU) og tutsienes Union nationale rwandaise (UNAR). I 1961 erklærte hutu-lederne den demokratisk Rwanda-republikken for selvstendig. Etter Den andre verdenskrig hadde Belgia fortsatt å styre landet, men under et FN-ledet program som skulle lede til
selvstendighet, og kravet om selvstendighet ble derfor respektert. Samme år ble det avholdt valg til en nasjonalforsamling, der PARMEHUTU fikk 78 prosent av stemmene. Monarkiet ble avskaffet, og den 1. juli 1962 ble Rwanda enselvstendig republikk med hutuen Grégoire Kayibanda som president.

Opprør og motsetninger

I 1963 gikk en tutsi-gerilja inn i Rwanda fra Burundi, som fortsatt var av styrt av en tutsi-elite, men geriljaen ble raskt
slått tilbake, og hendelsen førte til flere voldshandlinger mot tutsiene i Rwanda. Utover 60- og 70-tallet kom motsetningene mellom gruppene til overflaten ved flere anledninger. I 1973 tok hutuen Habyarimana makten i et
militærkupp, og all politisk virksomhet ble forbudt. Han klarte å skape stabilitet i landet, men gjorde lite for å bedre forholdet mellom de to gruppene og diskrimineringen av tutsiene fortsatte gjennom 70-tallet. Rwanda er et svært tett befolket land, noe som har bidratt til mangel på jord og dermed også mat. Dette skapte konflikter over de ressursene som fantes, men gjorde også at regjeringen nektet tutsi-flyktninger i Uganda å vende hjem.

Mange tutsier som hadde flyktet fra Rwanda ble med i motstandsbevegelsen i Uganda som i 1986 tok makten i landet. Flere tutsier fikk fremtredende stillinger i den nye ugandiske hæren, og flere av dem var aktive i
dannelsen av Rwandas Patriotiske Front (RPF). I 1990 invaderte styrken Rwanda for å styrte president Habyarimanas regime. Invasjonen skjedde med stilltiende samtykke fra ugandiske myndigheter, og med våpen fra den ugandiske hæren. Presidenten i Rwanda ba om hjelp fra Frankrike og Belgia, og RPF-styrken ble stanset like før den nådde hovedstaden Kigali.

Dette ble starten på en demokratiseringsprosess, og flerpartisystem ble innført i 1991. Fire partier gikk sammen i en
koalisjonsregjering som skulle styre i påvente av nyvalg. En våpenhvileavtale ble inngått mellom regjeringen og RPF, men etter flere sammenstøt vedtok FN å sende en observatørstyrke – UNOMUR – til ugandisk side av grensen for å hindre forsyning av våpen til RPF.

100 dager med folkemord

I august 1993 undertegnet regjeringen og RPF Arusha-avtalen, en fredsavtale som innebar dannelsen av en ny overgangsregjering med deltakelse fra RPF og flerpartivalg. Det internasjonale samfunnet hadde stor tiltro til fredsavtalen, og FN sendte en fredsbevarende styrke – UNAMIR – på 2500 personer for å overvåke freden. Punktene i avtalen ble imidlertid ikke overholdt og president Habyarimana ble presset inn i nye forhandlinger i april 1994, der en ny avtale om innlemmelse av RPF i regjeringen og hæren ble inngått.  En ny fredsavtale ble undertegnet der RPF skulle få tre inn i regjeringen og hæren. Den 6. april 1994 ble flyet med president Habyarimana skutt ned og presidenten mistet livet. RPF fikk skylden for hendelsen, men selv i dag er det stor uenighet om hva som faktisk skjedde. Flere mener det var ekstreme hutuer i presidentens egne sikkerhetsstyrker som faktisk stod bak.

Allerede dagen etter nedskytningen går hutu-ekstremister systematisk til angrep på tutsier og moderate hutuer. 8000 mennesker mister livet på én dag, og amerikanere og europeere blir evakuert med en gang. Franske, italienske og belgiske styrker evakuerer vestlige borgere, og forlater så landet. Den eneste som står igjen er den canadiske lederen for FN-styrkene, General Dallaire, som har en styrke på 450 personer. Etter ti dager anslår Human Rights Watch at 100 000 mennesker er drept og ber FNs sikkerhetsråd om å bruke ordet folkemord om det som foregår. Den 22. juni godtas Frankrikes forslag om å sende en egen fransk FN-styrke til landet. Den 17. juli tar RPF kontroll over hovedstaden Kigali og krigen er over. På 100 dager har mellom 800 000 og én million mennesker mistet livet, og over tre millioner har flyktet til nabolandene. Først i 2014 anerkjente FNs medlemsstater det som skjedde i 1994 som folkemord – 20 år etter at det fant sted.

Folkemordet på jødene under Den andre verdenskrig karakteriseres av at få mennesker drepte mange i avsidesliggende leire, skjult fra offentligheten. Noe av det som er aller mest slående ved folkemordet i Rwanda er derfor den massive folkelige deltakelsen. Selv om folkemordet var planlagt og iverksatt ovenifra, var det i lokalsamfunnet det fant sted, med macheter som våpen, og der svært mange kjente sin drapsmann.

Over 5000 som søkte tilflukt i Ntarama-kirken ble drept. Foto: wikimedia Commons

Det er i dag stor enighet om at folkemordet ikke kan fremstilles som resultatet av stammekrig og etnisk hat. Målet var å beholde makten. Å utrydde tutsiene ble et virkemiddel for å oppnå målet, og måten å gjennomføre dette på – og å få folkelig aksept – ble å spille på arven fra kolonitiden, fremmedfrykt og de kunstige etniske skillelinjene. Tutsiene hadde ingen privilegier i Rwanda etter kolonitiden, og økonomisk nedgangstid gjorde det vanskelig å styre landet som på den tiden var ett av verdens aller fattigste. Fredsavtalen som sikret maktfordeling og demokratiske reformer truet
den politiske eliten som hadde nytt makt og privilegier etter opprøret i 1959 der tutsiene mistet alle sine plasser. Religion var ikke noe skille mellom tutsier og hutuer i Rwanda. 89,9 prosent av befolkningen var medlem av kriken, og hutuer og tutsier tilhørte samme menigheter. Kirken var imidlertid sterkt
knyttet til staten og nøt godt av sin sterke posisjon i samfunnet. Dermed ble
kirken også en aktiv part i folkemordet, og tutsier ble drept av medlemmer av
samme menighet.

Den maktpolitiske eliten spilte på det som var viktigst for folket; jorden. Gjennom massive propagandaaksjoner ble hutuene fremstilt som de rette sønner og døtre av jorden, men tutsiene var kakerlakker som medførte ressursknapphet. Med færre tutsier, ville det være nok jord til alle. Det ble også argumentert for at det å drepe tutsiene egentlig bare var selvforsvar, og at dersom ikke de ble drept, ville de drepe hutuene på grunn av
den pågående konflikten med eksiltutsiene i Uganda.  Staten hadde monopol på all kringkastning og presse, og arbeidet målrettet med å dehumanisere tutsiene og å bygge opp fiendebilder. Fra 1990 ble media brukt aktivt for å skape frykt og hat mot tutsiene, særlig gjennom avisen Kangura, og den eneste radiokanalen i landet, Radio
Rwanda. En vanlig taktikk var å spre falske nyheter om overgrep fra tutsier mot hutuer som aldri hadde funnet sted for å bygge opp om tanken om selvforsvar.

FN og verdenssamfunnet har fått massiv kritikk for ikke å ha stanset folkemordet. Hendelsene i 1994 blir ofte omtalt som et av de første «direktesendte folkemordene», der journalister var på plass og dokumenterte drapene i sanntid. Ingen kan argumentere for at de ikke visste hva som foregikk. Folkemordet var godt planlagt, og mange varslet også om hva som var i ferd med å skje på forhånd. Den 11. januar 1994 sendte for eksempel kommandanten for FNs styrke i Rwanda en telefaks til FNs hovedkvarter i New York der han varslet om at mektige grupper planla nedslaktning av tutsiene i landet.

Først i 2000 tok FNs sikkerhetsråd eksplisitt på seg ansvaret for det mislykkede forsøket på å forhindre folkemordet i Rwanda, da rådets medlemmer uttrykte at deres regjeringer hadde manglet politisk vilje til å stanse massakrene. I 1994 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 955 som opprettet Det internasjonale tribunalet for Rwanda opprettet som krigsforbryterdomstol, med formål å stille de ansvarlige for planleggingen av folkemordet for retten. Andre domstoler i Rwanda behandlet saker som gjaldt deltakelse i folkemordet. Den første saken ble behandlet i 1997. Domstolen behandlet et femtitalls saker innen den ble oppløst i 2015. i tillegg har folkedomstolene i Rwanda behandlet mer enn 1,2 millioner saker. For mange har de lokale domstolene vært veldig sentrale i forsoningsarbeidet i lokalsamfunn der deler av familier har blitt drept eller drevet på flukt av egne naboer.

Rwandiske myndigheter har i ettertid anklaget Frankrike for å ha støttet hutu-regimet og bidratt med trening av soldater og militsene som stod bak flertallet av drap på tutsiene og de moderate hutuene. Franske myndigheter har avvist anklagene, men president Emmanuel Macron utnevnte i april 2019 en kommisjon på åtte historikere og granskere som skal undersøke nasjonalarkivene om folkemordet.

Dagens situasjon

President Paul Kagamé. Foto: Wikimedia Commons

Da RPF tok makten i 1994 ble gruppen delt i to; den
militære delen er i dag Rwandas hær mens den politiske delen er landets
regjeringsparti. I 1994 ble en samlingsregjering dannet med hutuen Pasteur
Bizimungu som president. Paul Kagamé, som var leder av RPF og blant de som
inntok Kigali og stanset folkemordet i 1994, ble visepresident. I årene etter folkemordet har landet blitt styrt av ulike koalisjonsregjeringer der både tutsier og hutuer er representert. I 2000 trakk Bizimungu seg som president, og
parlamentet og regjeringen valgte Kagamé til å ta over.

Kagamé har sittet ved makten siden da og blir berømmet for å være en progressiv statsleder med nulltoleranse for korrupsjon. Kagamés motto er ett «Rwanda, ett folk, en fremtid» og fronter en enhetspolitikk der ingen skal identifiseres som hutu eller tutsi. Alle er rwander. Kagamé fører imidlertid også et stadig mer autoritært styre, med forfølgelse av politiske motstandere. Amnesty International har dokumentert drap, forsvinninger, fengslinger og spionasje på motstandere og mange av hans nære medarbeidere har flyktet.

Til tross for en ny lov fra 2003, som forbyr partier å identifisere seg med en bestemt folkegruppe, har tutsi-partiet fått mer og mer makt, og det er ingen reell utfordrer til regjeringsmakten. Kagamés andre, og dermed siste, presidentperiode gikk ut i 2017, men allerede den 1. januar 2016 bekreftet han at han kom til å stille til gjenvalg. Ved valget i august 2017 fikk han 98 prosent av stemmene, og dette regnes ikke for å ha vært et fritt og demokratisk valg. Han har også avholdt en folkeavstemning som sikret at han i praksis kan sitte frem til 2034.

Frykten for at konflikten mellom de to gruppene igjen skal blusse opp er så store at myndighetene i stor grad kontrollerer alle ikke-statlige organisasjoner, media og andre sider av sivilsamfunnet. Likevel har Rwanda oppnådd enormt mye under Kagamés styre. Landet har redusert fattigdom betydelig, det er universell utdanning, barne- og mødredødelighet er kraftig redusert, og landet har blant verdens høyeste andel kvinner i parlamentet med 63,8 prosent av de folkevalgte i underhuset, og 40 prosent i senatet. Kagamé har satset hardt på å reformere landets økonomi ved å liberalisere og privatisere store deler av økonomien, med mål om å bli et mellominntektsland innen 2020. Fra å ha vært et av verdens fattigste land i 1994, ble den rwandiske økonomien klassifisert som Øst-Afrikas mest konkurransedyktige av World Economic Forum i 2014. Forventet levealder i 1990 var 34,4 år for kvinner og 30,9 år for menn. I dag er denne økt til henholdsvis 65,2 og 61,9 år. I dag er 60 prosent av landets innbyggere født etter folkemordet og i sin tale under minneseremonien for 25-årsdagen for folkemordet, ba president Kagamé de unge om å ta større ansvar for å sikre en fredelig fremtid.

Publisert: 10. april 2019

Print Friendly, PDF & Email