Rwanda: Et brutalt folkemord

Et av historiens mest brutale folkemord fant sted i Rwanda i 1994. I en periode på 100 dager mistet mellom 800 000 og 1 million mennesker livet. Hvordan kunne denne tragedien skje?

For de fleste forbindes Rwanda først og fremst med ett av historiens mest brutale folkemord. I etterkant av folkemordet var befolkningen redusert med hele 11 prosent. Folkemordet fant sted mellom folkegruppene hutuer og tutsier. Befolkningen i Rwanda og Burundi består av begge disse to gruppene, der hutuene er i flertall i begge land.

I 1990 bestod befolkningen i Rwanda av om lag 85 % hutuer. Som følge av folkemordet har det imidlertid blitt forbudt å føre statistikk over dette i dag, for å unngå å igjen trekke et skille mellom folkegruppene. Historisk har befolkningen i Rwanda blitt regnet som ett folk med én konge, ett språk og én religion.

Skillet mellom de to etniske gruppene ble i stor grad konstruert av Belgiske styresmakter under kolonitiden.

Kolonitiden

I 1899 ble Rwanda og Burundi en del av tysk Øst-Afrika. Under Den første verdenskrig erobret belgiske styrker de to landene fra sine baser i Kongo. Fra 1920 fikk Belgia ansvar for å styre Rwanda og Burundi som et mandatområde underlagt Folkeforbundet. Det belgiske styret innførte identitetskort der det var markert om vedkommende var hutu eller tutsi.

Kolonimakten favoriserte tutsiene og plasserte personer fra denne folkegruppen i de mest sentrale stillingene, og bidro parallelt til undertrykking av hutuene. Motsetningene mellom gruppene økte, ettersom forskjellsbehandlingen vedvarte. Hos resten av befolkningen vokste gradvis frem et hat mot tutsi-mindretallet som ble favorisert av kolonimaktene.

Det oppkonstruerte skillet mellom de to gruppene skulle få groteske følger.

Revolusjon

Etter å ha mistet innflytelse i landet, gjennomførte hutuene en revolusjon i 1959, ofte kalt Hutu-revolusjonen,. I 1973 ble kongen og regjeringen avsatt gjennom et statskupp der Hutuen Habyarimana kom til makten. Disse hendelsene førte til at hundretusenvis av tutsier flyktet til nabolandene, ettersom hutuene tok innflytelsen over landet.

En gruppe tutsier som hadde flyktet fra Rwanda valgte å opprette en motstandsorganisasjon som de kalte Rwandas patriotiske front (RPF) i Uganda. Målet deres var å ta over makten i Rwanda gjennom væpnede opprør. Soldater fra opprørsgruppen forsøkte å invadere landet fra nordøst i både 1990 og 1993. Omkring én million hutuer ble internt fordrevne, og søke tilflukt i nyopprettede flyktningleirer sør i landet.

Urolighetene førte til at regjeringen i Rwanda og RPF forhandlet frem en fredsavtale i 1993. FN valgte å opprette en fredsbevarende styrke på 2500 soldater. Styrken skulle se til at fredsavtalen ble overholdt. Ytterliggående hutuer var på sin side ikke fornøyd med avtalen. De mente at presidenten og regjeringspartiet hadde sviktet folkegruppen deres.

100 dager med folkemord

Allerede dagen etter nedskytningen gikk hutu-ekstremister systematisk til angrep på tutsier og moderate hutuer, for å hevne presidentens død. 8000 mennesker mistet livet på én dag. Franske, italienske og belgiske styrker evakuerte vestlige borgere, og forlot landet. Den eneste som stod igjen var den canadiske lederen for FN-styrkene, General Dallaire, med en styrke på 450 soldater.

Etter ti dager anslo man at 100 000 mennesker hadde blitt drept. Likevel nektet FNs sikkerhetsråd på dette tidspunktet å omtale hendelsen som et folkemord. Den 22 juni ble Frankrikes forslag om å sende en egen fransk FN-styrke til landet godkjent. RPF tok kontroll over hovedstaden Kigali i juli og avsluttet krigen. På 100 dager mistet 800 000 og 1 million mennesker livet. Over 3 millioner flyktet til nabolandene.

Noe av det mest slående ved folkemordet, er den massive deltakelsen blant innbyggerne. Selv om folkemordet var planlagt og iverksatt ovenfra, var det i lokalsamfunet det fant sted. Forbrytelsene ble gjennomført med macheter som våpen, ofte av en drapsmann som kjente offeret. Det er i dag stor enighet om at massemordet ikke kan fremstilles som resultatet av stammekrig og etnisk hat, men heller må forstås som resultatet av en brutal maktkamp.

Folkemordet er et eksempel på hvordan inndelingen i kunstige etniske skiller kan konstrueres og sette mennesker opp mot hverandre. Hendelsen viser hvor fatale konsekvensene av en slik splittelse kan bli, spesielt i områder med ekstrem fattigdom og ressursknapphet. 

Propaganda som virkemiddel

Det fremste målet for landets ledere var å beholde makten. De var villige til å iverksette et folkemord på tutsiene for å oppnå dette. For å mobilisere til angrep på tutsiene gjennomførte den maktpolitiske eliten massive propagandaaksjoner. Tutsiene ble fremstilt og karikert som kakerlakker som ville lede landet inn i større fattigdom. Med færre tutsier, hevdet eliten at det ville det være nok jord og ressurser til alle.

Ettersom staten hadde monopol på all kringkasting og presse, brukte de media aktivt for å dehumanisere tutsiene og å bygge opp fiendebilder mot dem. Propagandaen ble særlig spredt gjennom avisen Kangura og den eneste radiokanalen i landet, Radio Rwanda. Her spilte man på arven fra kolonitiden, fremmedfrykt og de kunstige etniske skillelinjene. Lederne i landet argumenterte for at det å drepe tutsier egentlig bare var selvforsvar. En vanlig taktikk var å spre falske nyheter om at tutsier hadde gjennomført overgrep mot hutuer, hendelser som aldri hadde funnet sted.

Propagandaen resulterte i en overbevisning hos store deler av befolkningen, om at det var en legitim handling å drepe tutsier.

FNs handlingslammelse

FN og verdenssamfunnet har fått massiv kritikk for ikke å ha stanset folkemordet. Hendelsene i 1994 blir ofte omtalt som et av de første «direktesendte folkemordene», der journalister var til stede og dokumenterte drapene direkte. Det er ingen tvil om at verdenssamfunnet visste hva som foregikk.

Folkemordet var godt planlagt, og mange varslet også om hva som var i ferd med å skje på forhånd. Den 11. januar 1994 sendte for eksempel kommandanten for FNs styrke i Rwanda en telefaks til FNs hovedkvarter i New York, der han varslet om at mektige grupper planla nedslaktning av tutsiene i landet. Til tross for at FN satt på denne informasjonen, evnet man ikke å stoppe massedrapene.

Først i 2000 tok FNs sikkerhetsråd eksplisitt på seg ansvaret for det mislykkede forsøket på å forhindre folkemordet i Rwanda. Rådets medlemmer uttrykte at deres regjeringer hadde manglet politisk vilje til å stanse massakrene. Først i 2014 anerkjente FNs medlemsstater det som skjedde i 1994 faktisk var et folkemord – 20 år etter at det fant sted.

I tiden etter tragedien i Rwanda har FN tatt grep for å i større grad kunne beskytte et lands lokalbefolkning mot grove menneskerettighetsbrudd. Et eksempel er lanseringen av begrepet R2P, eller «ansvar for å beskytte», som gir FNs sikkerhetsråd større handlingsrom til å gripe inn militært i en annen stat.

Gjenoppbyggingen

Etter folkemordet har det vært viktig for landet å gjennomføre en grundig rettsprosess, for å stille de skyldige til ansvar. Rettsoppgjøret var imidlertid krevende, ettersom omfanget av menneskerettighetsbruddene var overveldende. Folkedomstolene i Rwanda behandlet mer enn 1,2 millioner saker, i årene etter folkemordet. For mange har de lokale domstolene vært en sentral del av forsoningsarbeidet i lokalsamfunnene, der familier har opplevd å bli utsatt for undertrykkelse og vold av egne naboer.

I årene etter folkemordet har landet blitt styrt av ulike koalisjonsregjeringer der både tutsier og hutuer er representert. En samlingsregjering ble dannet i 1994. Hutuen Bizimungu ble president og tutsien Kagame, som var lederen av RPF, ble visepresident. Kagame overtok som president i år 2000.

Fremskritt og tilbakeslag

Rwanda har utviklet seg mye under Kagame. Han har bidratt til å redusere fattigdommen i landet, innført utdanning for alle og bidratt til å redusere barne- og mødredødeligheten. Rwanda har også blant verdens høyeste andel kvinner i parlamentet med 63,8 prosent av de folkevalgte i underhuset, og 40 prosent i senatet. Fra å ha vært et av verdens fattigste land i 1994, ble den rwandiske økonomien klassifisert som Øst-Afrikas mest konkurransedyktige av World Economic Forum i 2014.

Forventet levealder i 1990 var 34,4 år for kvinner og 30,9 år for menn. I dag har levealderen økt til henholdsvis 65,2 og 61,9 år.

Til tross for positive fremskritt under Kagame, har han de siste årene svekket demokratiet i landet. Det finnes i dag ingen reell utfordrer til regjeringsmakten. Kagames andre presidentperiode gikk ut i 2017, og skulle vært hans siste. Men allerede den 1. januar 2016 bekreftet han at han kom til å stille til gjenvalg. Ved valget i august 2017 fikk han 98 prosent av stemmene, men valget regnes ikke for å ha vært fritt og demokratisk. Han har også avholdt en folkeavstemning som i praksis har gjort at han kan sitte med makten frem til 2034.

Hvilken plan Kagame har for Rwanda, vet bare han. Mye tyder imidlertid på at Kagame tar landet i en mer autoritær retning, hvor det gis lite plass til kritiske røster.