Russlands interessesfære

Dykker man ned i det siste tiårets russiske forsvars- og utenrikspolitikk finner man flere eksempler på selvsikker militær aggressivitet og bevisst spredning av desinformasjon. NATO og den vestlige verden har i stor grad fordømt disse handlingene. Men hva ligger bak denne type atferd – russiske stormaktsambisjoner eller preventivt selvforsvar?

Av Trine Irgens Isaksen. Oppdatert av Narve Nilssen

Soldater uten insignia på en militærbase i Perevalne, Krim-halvøya, 2014. Foto: Wikimedia Commons

Russisk forsvars- og utenrikspolitikk har gjennomgått et tydelig skifte det siste tiåret. Den tidligere så neddempede retorikken har fått en skarpere og mer selvsikker tone i takt med bedre statsøkonomi og enorme investeringer i det russiske forsvaret, noe som kommer tydelig frem i offentlige dokumenter og uttalelser. Et klart eksempel er den såkalte Medvedev-doktrinen fra 2008 som stadfester flere spesifikke prinsipper for russisk utenrikspolitikk. Doktrinen stadfester at det å beskytte russiske borgeres liv og verdighet, uansett hvor de befinner seg i verden, er en udiskutabel prioritet for myndighetene. Dette prinsippet ble ifølge den russiske presidenten Vladimir Putin fulgt på den ukrainske Krim-halvøya våren 2014, fordi et stort flertall av innbyggerne på Krim er etniske russere. Putin har tatt på seg retten til å både representere og forsvare disse menneskene, samt andre russiske minoriteter hovedsakelig bosatt i tidligere sovjetstater. Kritikere av regimet kaller dette selektiv, historisk argumentasjon benyttet til å tviholde på en interessesfære fra tidligere storhetstid. Tolker man Medvedev-doktrinen ordrett, utviklet dessuten Krim-krisen seg til å bli en åpenbar selvmotsigelse for russerne. I doktrinen påstås det nemlig at Russland ikke ønsker konfrontasjon med noe annet land, samt har som prinsipp å anerkjenne internasjonalt lovverk. Anneksjonen av Krim var utvilsomt en krenkelse av gjeldende internasjonale normer og regler. Da Putin signerte avtalen som gjorde Krim til en del av Russland ble det fastholdt fra russisk side at anneksjonen var i tråd med folkeretten, til tross for fordømmelse fra store deler av verdenssamfunnet. Med anneksjonen av Krim ble derfor følgende to ting gjort klart for omverdenen; russerne er villige til å benytte seg av militærmakt for å oppnå sine utenrikspolitiske mål, og til å føre en informasjonskrig om de faktiske intensjoner og forhold.

Cyberangrep og hemmelighold

Den første staten som fikk kjenne det sistnevnte «på kroppen» var Estland. Den tidligere russiske satellittstaten opplevde i 2007 en rekke cyberangrep som var så omfattende og sofistikerte at de samlet fikk tilnavnet Web War I. Angrepene var rettet mot estiske departementer, organisasjoner, banker og mediehus, og det ble tidlig anslått at det måtte være en fremmed stat som sto bak. Ingen kunne med sikkerhet peke på de ansvarlige, men det var påfallende at angrepene foregikk samtidig med en særs spent bilateral stemning mellom Estland og Russland. En russisk-estisk mann ble etter hvert dømt for å stå bak, men russiske autoriteter nektet hele veien å samarbeide om etterforskningen. Om angrepet var individ- eller statsstyrt, eller en blanding av de to, har derimot ikke vært mulig å fastslå. Et lignende angrep hadde aldri før funnet sted, og usikkerheten rundt hvordan man skulle svare på et angrep i cyberdomenet var påfallende. Handlingslammelsen hos de rammede var total. Verken Estland, et fullverdig NATO-medlem, eller NATO selv, var forberedt på teknologisk eller strategisk nivå. En rekke eksperter anser det som utvilsomt at det var russiske myndigheter som sto bak Web War I og at angrepet ble brukt som et prøveprosjekt for å teste NATOs beredskap og respons i cyberdomenet. Brått var også internett blitt en slagmark.

Hybridkrig

På NATO-toppmøtet i Bucureşti i april 2008 ble det klart at både Georgia og Ukraina var å anse som mulige kandidatland for organisasjonen i fremtiden, noe president Putin omtalte som en «direkte trussel» mot russisk sikkerhet. På georgisk side ble medlemskap ansett som en sikkerhetsgaranti mot den mektige russiske naboen. På nevnte NATO-møte ble det i tillegg stadfestet at enn så lenge det er omstridte grensespørsmål og/eller pågående konflikt i et kandidatland, er det å bli NATO-medlem utelukket. August samme år brøt det ut krig i Sør-Ossetia, en utbryterrepublikk beliggende nord i Georgia på grensen mot Russland. Krigshandlingene foregikk i utgangspunktet mellom sør-ossetiske separatister og georgiske regjeringsstyrker, men russiske styrker rykket tidlig inn i Georgia og gikk til kraftig motangrep på sistnevnte. Igjen var det prinsippet om beskyttelse av etniske russere som ble benyttet som legitimeringsgrunnlag. Etter få dager med kamper hadde over 800 mennesker mistet livet. Krigen i Sør-Ossetia skulle vise seg å bli den første krigen i historien hvor cyberkrig og konvensjonell krig pågikk parallelt – en såkalt hybridkrig. Midt under konflikten ble georgiske medier og statlige nettsider utsatt for et massivt cyberangrep. Alle offentlige informasjonskanaler ble blokkert i en hel uke, akkurat da russiske troppeforflytninger inn på georgisk territorium var på sitt mest sårbare. Krigshandlingene i Georgia var over etter kort tid, men konflikten fremstår i dag som mer uløselig enn noensinne, særlig siden Russland har anerkjent utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhasia som selvstendige stater. Dette har bidratt til steile fronter mellom Russland og store deler av verdenssamfunnet, som fordømmer Russlands illegitime opptreden i Georgia. Krigen var første gang siden Sovjetunionens fall at russiske tropper ble benyttet mot en uavhengig stat. Det ville bare gå noen få år før det skulle skje igjen.

Ukraina: krise og krig

Mens situasjonen i Georgia dag er en frossen konflikt, har roen langt ifra senket seg i Ukraina. Krigen i Øst-Ukraina utviklet seg til å bli en av de blodigste konfliktene i Europa siden krigene på Balkan. Friksjon mellom myndighetene i Kiev og russiskstøttede separatister i etterkant av Krim-krisen førte de østlige regionene Donetsk og Luhansk (samlet kalt Donbass) inn i en konflikt på vårparten 2014. Kreml har vært klare på at det ikke finnes regulære, russiske styrker i Øst-Ukraina, men det er forsvarlig dokumentert at separatistene har mottatt store mengder «frivillige» soldater, finansiering og militært utstyr, og er ledet, trent og øvet av Russland. Det ble i lang tid kjempet om landområder i gråsonen langs fronten i Donbass. Massive bombeangrep førte til store mennesketap på begge sider av frontlinjen. I oktober 2019 ble det signert en avtale mellom Ukraina, Russland, opprørerne og OSSE. Ifølge avtalen skal det avholdes frie valg i Luhansk og Donetsk under observasjon av OSSE, for at territoriene så skal tilbakeføres til Ukraina med spesiell status.

Prorussiske demonstranter erstatter det ukrainske flagget med det russiske foran en offentlig bygning i Donetsk, våren 2014. Foto: Andrew Butko/Wikimedia Commons

NATO og Russland

Tonen mellom NATO og Russland er i dag anspent. Russlands militære doktrine fra 2014 erklærer at NATO, herunder utplassering av NATOs infrastruktur eller militære styrker i områder tett opp mot Russlands grenser, utgjør den største trusselen mot landets sikkerhet. NATO suspenderte på sin side de fleste kommunikasjonslinjer med Russland som reaksjon på Krim-krisen og ser ikke tegn til at forholdet dem imellom vil bedres med det første. Store deler av Vesten mener at Russland, gjennom sin støtte til prorussiske separatister, bærer hovedansvaret for de fastlåste konfliktene i Georgia og Ukraina. Samtidig forhindrer konfliktene effektivt landenes mulighet for å bli medlem i NATO. Russland på sin side mener at georgiske og ukrainske myndigheters manglende vilje til å snakke med separatistene, samt uvilje til å inngå kompromiss, er det største hinderet. Ordkrigen har ført til en langvarig stillstand mellom partene. NATO beskylder Russland for å drive en aggressiv militær posisjonering, og kaller spredningen av desinformasjon uholdbar. President Putin kaller handlingene ledd i å forsvare riket mot NATO-aggresjon.

Gjennom historien har det russiske riket blitt invadert en rekke ganger, og sett fra Russland er NATO i dag en trussel som kryper stadig nærmere. Inntredenen i Georgia og Ukraina kan anses som tiltak for å opparbeide seg store nok «buffersoner» i interessesfæren til å ha tid og mulighet til å forsvare seg mot en ytre fiende. Propaganda og cyberkrigføring utnyttes til det fulle for å effektivt fremstille en alternativ, hensiktsmessig «sannhet». President Putin uttalte dog i sin første presidentperiode at «oppløsningen av Sovjetunionen er den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundre», men hintene i retning av igjen å bli en stormakt blir av mange ansett som et spill for galleriet. På bakgrunn av dette pågår det nå en delikat balansegang for NATO i Russlands naboland. NATO har som et beroligelsestiltak overfor allierte økt sin militære tilstedeværelse i Polen og Baltikum med opprettelsen av operasjon Enhanced Forward Presence. Nærværet fungerer samtidig som et avskrekkingstiltak overfor Russland ved å vise at alliansen står samlet. Retorikken på begge sider er skarp, men det er ikke i Russlands interesse å havne i en militær konfrontasjon med NATO og herunder USA – eller motsatt. Det siste tiårets hendelser har likevel ført til at partene vil fortsette å følge hverandre med argusøyne.

Publisert: 31. oktober 2019
Denne artikkelen ble første gang publisert i Folk og Forsvars kontaktblad nr. 3 2017
Print Friendly, PDF & Email