Russlands forsvar

Av Lars Andreas Rognan. Oppdatert av Narve Nilssen

Russisk forsvar har vært gjennom en stor omveltning fra midten av 1990 tallet og frem til i dag. Fra alliansetenking i Warszawapakten, ny strategi og nedrustning, doktrinefornying, teknologisk modernisering, rekruttering og materiell investeringer. Men Russland har også hatt store utfordringer som har preget militæret: Nedgang i den russiske økonomien og periodevis et dårlig rykte om forholdene for den russiske soldat. Også store mediesaker som ulykken med «Kursk», undervannsbåten som havarerte i juli 2000, og flyulykken TU-154, militærflyet som forulykket i desember 2016 på vei til Lattakiabasen i Syria. Om bord på dette flyet var et kjent militærorkester. Dette har medført mye negativ omtale og skepsis rundt sikkerheten for soldatene

«Neste generasjons forsvar»

Det er ingen tvil om at Russlands militære har forbedret seg kraftig det siste tiåret. I det samme tiåret har vi fått: Ukraina-krisen, fremvekst av radikale grupper som IS, flere påstander om «cyberangrep» og bedre teknologi på selvstyrte droner og raketter. Det er helt klart at sikkerhetssituasjonen i verden er i endring og dette har regimet i Russland tatt inn over seg. Ledelsen i Kreml varslet allerede etter Tsjetsjenia-krigen (1994-1996) at Russlands forsvar ville gjennomgå en betydelig endring. Da Vladimir Putin ble president i 2000 ble det fortgang i dette arbeidet, og i 2006 kom første moderniseringsplan som skal være gjennomført i løpet av 2020. Mye tyder på at denne planen ikke er helt i rute, men sannsynligvis vil «neste generasjons forsvar» være innført i 2025.

Utfordringer

De som har fulgt med på Russland militære kapasiteter, ser at forsvaret deres er mer mobilt, har stor slagkraft, er strukturert og har nye våpen. Samtidig som det også har særlig fire utfordringer:

For det første har hæren i Russland tradisjonelt vært den ledende militære gruppen. Av forsvarets fem distrikter er det bare Nordflåten som har sjef fra marinen. De øvrige fire sjefene ser ut til å være rene hærstillinger. Samtidig ser det ut som Putin har en forkjærlighet for marinen og av investeringsbudsjettet for perioden 2011 til 2020 får marinen 25 prosent, mens hæren får 15 prosent. Utad er ikke dette noen utfordring, men forsvarsanalytikere mener dette medfører uheldig «interne konkurranser» mellom marinen og hæren samtidig som det ikke foreligger noe trusselvurdering som anbefaler denne fordelingen.

Udaloy-klassen er en russisk destroyerklasse spesialisert for antiubåtkrigføring. Her er Admiral Vinogradov på øvelse. Foto: Wikimedia Commons

For det andre snakker alle militære sjefer om at personellet er den viktigste resursen. For Russland har den store mengden med tilgjengelig personell tradisjonelt vært en styrke. Dagens soldater trenger utdanning, opplæring på avansert utstyr og trening. Russland har i dag en blanding av yrkessoldater og vernepliktige som er inne til tjeneste. Utfordringen er at personell med sivil utdanning får kortere tjeneste og opplæring. Samtidig er dagens soldatutdanning mere krevende enn tidligere. Det antas derfor at russerne har ca. 60 prosent av ønsket mannskapsstyrke tilgjengelig. Den siste 40 prosent ikke er øvet, ikke tilgjengelig eller er dimittert. Det er derfor en usikkerhet hvor kampklar styrkene er. Dette illustreres ved at styrkene i perioden 2000-2016 ble redusert med 100 000 mann og seks divisjoner til tross for at ledelsen snakket om økning. Samtidig er befalsutdanningen redusert fra 65 til ti skoler og offiserskorpset er redusert med 60 prosent ned til 150 000 personer.

For det tredje er det knyttet flere utfordringer til det russiske materiellprogrammet. Den vestlige verden påstår at nye investeringene sliter med overprising og korrupsjon. Våpenindustrien i Russland har veldig liten konkurranse og kan i utgangspunktet bestemme prisene selv. I tillegg snakkes det mye om korrupsjon i innkjøpsapparatene og på mange forskjellige militærplattformer. Den jevne russiske borger eller soldat stiller seg uforstående til disse påstandene. Russerne mener at Vesten ikke forstår seg på betalingssystemet og at det som kalles for «korrupsjon» er «administrasjon». Ofte er administrasjon/korrupsjon rundt 25 prosent av kostnaden på innkjøpet. For å bedre situasjonen gikk myndighetene blant annet til Frankrike for å bestille «Mistral» fartøyer i 2010. De to Mistralfartøyene ble ikke levert på grunn av EU-sanksjonene etter Krim-konflikten, men var en vesentlig vekker for produksjonsfirmaene. Det russiske materiellsystemet har også en utfordring med at det eksisterer mange forskjellige versjoner av samme våpen. Dette gjør det vanskelig å finne reservedeler og holde systemene operative. Russerne mener dette ikke er noen utfordring, men under tidligere øvelser registrerte observatørene at det ble lagt inn vedlikehold og ekstra planleggingsmøter.

Til sist er det slik at nytt utstyr kommer til avdelingene samtidig som det gamle utstyret brukes til daglige øvelser og opplæring. Det medfører doble kostnader for å holde to systemer i drift. Også russerne har fått utfordring med store ekstrakostnader med å gjøre nytt utstyr brukbart for de operative styrkene. Det kan virke som de militære lederne ikke har budsjetter til å bruke utstyret og personellet slik som tidligere.

Et mer anspent forhold til Vesten

Russland holder på å forbedre sine militære styrker. Dette sammen med politikernes vilje til å bruke militær makt har skapet et mer aggressivt forhold til Vesten. Etter Russland sin anneksjon av Krim og beskyldningene om Russlands deltagelse i konflikten i Øst-Ukraina har de innførte sanksjonene skapt en situasjon der det er minimalt med dialog mellom NATO sin ledelse og Russland. Dette gjør at tidligere avtaleverk er satt på vent og Russland har vendt mye av sitt samarbeidsfokus mot Collective Security Treaty Organization (CSTO) og deres medlemsland Hviterussland, Armenia, Kasakhstan Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan. I tillegg ser det ut som at båndene mellom Kina og Russland er blitt sterkere.

Ut ifra Russlands økende militære styrker er det to store spørsmål for Norge: Kan vi vente mer militær aktivitet i nord og kan det bli konfrontasjoner i havområdene? For begge disse spørsmålene er svaret JA. Russland har viktige øvingsområder for hær, sjø og luft i nord. Det som er bekymringsfullt er at Russland i dag sjelden varsler eller annonserer øvelser. Selv om de fleste aktivitetene i nord er av rutinemessig aktivitet kan det medføre at vi får uønskede hendelser eller episoder som igjen skaper mistro og mangel på tillitt.  Samtidig må det påpekes at såkalte «Close military encounters» er sjelden i våre områder og langt mer vanlig i andre havområder. Historisk har også Norge og Russland hatt relativt gode relasjoner og et godt samarbeidsklima relativt til hvordan det er for Russlands resterende naboland i vest.

Det store spørsmålet blir: er Russlands militære en trussel for Norge? Ut i fra dagens trusselbilde er det lite som tyder på å Russland ønsker å legge militært press på Norge. Samtidig får de beslutningene som gjøres i dag, om Forsvaret, full virkning om først fem, ti eller kanskje femten år. Dermed må vi nå bygge for den militære kampkraften vi ønsker i for eksempel 2030. Det kan bli risikabelt å bygge forsvarsstruktur basert på kortsiktige trender.

Russlands dem militærdistrikt. Foto: AlexWelens/Wikimedia Commons
Publisert: 31. oktober 2019
Denne artikkelen ble første gang publisert i Folk og Forsvars kontaktblad nr. 3 2017



Print Friendly, PDF & Email