Russland som europeisk maktfaktor

Under Putins russisk utenrikspolitikk blitt mer selvhevdende enn på lenge. Dette får naturlig nok også konsekvenser for Europa.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg. Oppdatert av Narve Nilssen

Russisk utenrikspolitikk har i de siste årene blitt betydelig mer selvhevdende enn hva den var i de to første tiårene etter Sovjetunionens oppløsning. Krigen i Georgia i 2008, annekteringen av Krim og intervensjonen i Øst-Ukraina i 2014, samt utplasseringen av styrker i Syria i 2015 har overrasket mange. Bakgrunnen for disse handlingene er en stadig større konsensus blant russiske politikere, diplomater, akademikere og analytikere om at Russland burde spille en større rolle på den internasjonale scene. En rolle der Russland kan handle etter egne interesser og i en verden der ingen spørsmål av global betydning burde kunne løses uten russisk deltakelse. Dette er en oppfatning som deles av flere toneangivende interesser i Russland enn hva man kan få inntrykk av i fremstillingen av Vladimir Putins regime som hypernasjonalistisk og udemokratisk. Hva betyr så denne internasjonale selvhevdelse for Russlands rolle i Europa?

Europapolitikk

Foto: Elkokoparilla/Flickr

Helt siden tsar Peter I (Peter den store) i 1712 flyttet Russlands hovedstad til St. Petersburg og startet en ”europeisering” av riket, har Russland vært en sentral aktør i europeisk sikkerhetspolitikk. Russlands vestvendte tilnærming fortsatte i stor grad under Katarina II (Katarina den store). Under hennes styre (1762-96) ble det russiske imperiet stadig utvidet, og hun var en naturlig part i alle diskusjoner om europeisk politikk.

Stabil militær organisering og strategi gjorde at Russland lett kunne ta igjen sine vestlige naboer ved å låne ekspertise fra dem. Moderniseringen var understøttet av voksende bevilgninger (den russiske stat brukte i denne perioden omtrent ¾ av statsbudsjettet på militæret) og meget god tilgang på soldater. På slutten av Napoleonskrigene hadde Russland 800 000 soldater, en hær overlegen noen andre på kontinentet. I 1814 var tsar Alexander I blant seierherrene ved de alliertes inntog i Paris, og han fikk dermed også en sentral rolle under den påfølgende Wienerkongressen i 1815 som regulerte og restaurerte Europas politiske forhold. 

Selv om Russland kjempet på ”riktig” side under både første og andre verdenskrig, kom de ideologiske forskjellene mellom øst og vest klart til syne under Den kalde krigen. Etter kommunismens nederlag var situasjonen imidlertid åpen. Det Russland som stod igjen etter Sovjetunionens fall, så innledningsvis ikke lengre på Vesten som en fiende, og det kom et skifte i russisk utenrikspolitikk som var mer verdibasert enn realpolitisk. Den pro-vestlige linjen president Boris Yeltsin førte på tidlig 90-tallet ble imidlertid avløst av mer skepsis til vestlige intensjoner med NATO og EUs østlige utvidelser. Denne linjen har vært konsistent siden Putin tiltrådte som president nyttårsaften 1999. 

Samarbeid med institusjoner

Russlands forhold til EU er preget av en dobbel asymmetri. For det første er Russlands hovedinteresse økonomisk, mens EU er interessert i politiske spørsmål og temaer innunder det som ofte kalles myk sikkerhetspolitikk (eng.: soft security), der økonomi ofte er et virkemiddel for å oppnå andre mål, som for eksempel samarbeid, avspenning, integrering og konfliktforebygging. For det andre er Russland langt mer økonomisk avhengig av EU enn vice versa. Likevel er det ikke til å komme utenom at EU-landene er prisgitt import fra Russland på et viktig område: gass. Dette har ved gjentatte anledninger – gjerne vinterstid – vist seg å være et nyttig pressmiddel for Russland overfor særlig de østeuropeiske landene. Selv om EU jobber for å bli mindre avhengig av russisk gass har det heller gått andre veien, og hele 37 % av det totale gassforbruket i EU i 2018 importert fra Russland.

Dagens OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa), var under Den kalde krigen en viktig møteplass mellom de to blokkene for både nedrustning og gjensidig tillitsskaping. Russland har imidlertid de siste to tiårene uttrykt sterk misnøye med et OSSE som de mener har blitt et verktøy for å fremme de vestlige statenes egeninteresser. Russland ønsker en helhetlig reform av OSSE der institusjoner og feltkontorer blir mer sentraliserte og dermed ansvarlige overfor de organene der alle medlemmer er representert og beslutninger tas ved enstemmighet. De vestlige medlemslandene motsetter seg denne reformtanken av frykt for at det vil innebære stans i alt arbeid innen det OSSE kaller den mellommenneskelige dimensjonen.

Russland har også ved flere anledninger gitt uttrykk for at de føler seg urettferdig kritisert for manglende reformer, manglende utvikling av demokrati, samt anklager om brudd på menneskerettigheter. Ukraina-konflikten har illustrert medlemsstatenes ulike syn, og OSSEs generalsekretær Lamberto Zannier uttalte i mai 2016 at organisasjonen ikke har vært flinke nok til å bygge tillit mellom medlemmene etter slutten på Den kalde krigen. Den politiske uenigheten utgjør også et hinder for hva organisasjonen klarer å få til av aktiviteter, Russland sørget for eksempel for at grenseovervåkningsoperasjonen i Georgia ble nedlagt, på tross av at de fleste medlemsland så på den som et viktig bidrag til regional stabilitet.

Splitt og hersk

Putin har i lang tid vist en motvilje til å forholde seg til EU samlet som en organisasjon, og ønsker så langt det lar seg gjøre å inngå bilaterale avtaler med medlemslandene. På den måten kan det være lettere å splitte en union som i stor grad er avhenging av å opptre samlet for å beholde legitimitet og gjennomføringsevne. I forlengelsen av dette har Ungarn de siste årene fått en spesiell betydning for russisk europapolitikk. Den noe kontroversielle Viktor Orbán har blitt mer og mer russlandvennlig – også etter anneksjonen av Krim – etter at han kom til makten i Ungarn i 2010.

Siden den gang har Orbán og Putin møttes en rekke ganger, både i Budapest og i Moskva, noe som for Orbán viser egen befolkning at han har internasjonal betydning, og som for Putin understreker at han ikke er uglesett i hele Europa og at han er en del av europeisk politikk. EUs sanksjonspolitikk overfor Russland er helt avhengig av enighet mellom medlemslandene, og Ungarn kan bli landet som får slutt på sanksjonene. Samtidig har Orbán tøyd strikken i EU over lengre tid, og så lenge han ikke har noen ambisjoner om å forlate unionen er det grenser for hvor langt han kan fjerne seg fra felles politikk.

Valgpåvirkning

En annen strategi Putin ser ut til å benytte seg av, er valgpåvirkning. Russisk hacking for å påvirke utfallet av det amerikanske presidentvalget i 2016 har vist seg å være del av en bredere påvirkningskampanje rettet mot vestlige land. Både Montenegro, Nederland, Frankrike og Tyskland har opplevd cyberangrep knyttet til utvalgte kandidaters valgkampanjer – særlig de som står for liberale demokratiske verdier, samt institusjoner og allianser som EU og NATO, mens kandidater fra ytre høyre eller ytre venstre får støtte.

Det er ikke første gang Russland forsøker å påvirke valg i andre stater, men angrepene har uten tvil blitt både mer dristige og hyppigere de siste årene, samtidig som russiske myndigheter ikke offisielt erkjenner at de har funnet sted. Forsøkene på påvirkning har imidlertid hatt begrenset effekt ved de europeiske valgene, mye grunnet økt bevissthet og mottiltak etter hackingen av det amerikanske valget.

Rom for samarbeid?

Russisk utenrikspolitikk kan i dag sies å være styrt av geopolitikk og nasjonale interesser, tuftet på interessehevdelse, utvalgte partnerskap og en bred vifte av maktmidler. Det Putin ønsker mer enn noe annet er respekt, anerkjennelse og en reell innflytelse over den internasjonale orden. Bruken av naken makt eller trusler for å bli hørt er slik også en konsekvens av å føle seg isolert. Selv om Russland de siste årene har blitt mer integrert i det internasjonale systemet og har spilt en betydelig rolle i globale fora som G20, G8 (før de ble suspendert i 2014 etter annekteringen av Krim) og WTO, så er skillet mellom russiske og vestlige synspunkter i sentrale saker ofte svært tydelige – et forhold som også er synlig ved avgjørende voteringer i FNs Sikkerhetsråd. Dermed blir ikke Russland sett på som en strategisk partner for verken EU eller USA, men heller en ad hoc partner som er villig til å samarbeide om noen få saker som faller innenfor Russlands egne interesser, som for eksempel bekjempelse av internasjonal terrorisme.

Det vanskelige forholdet til Europa er på mange måter kjernen i kløften mellom Russland og Vesten som har vokst frem siden årtusenskiftet. Bak russisk europapolitikk ligger visjonen om et annet Russland som skal få utvikle seg på egne premisser og som skal gis tilbørlig respekt. Det er imidlertid også grunn til å spørre seg om denne visjonen står i forhold til vår egen tids internasjonale orden. Det russiske syn på hvilke ideer som skal råde i mellomstatlige forhold og hva som er legitime maktmidler er en mindretallsposisjon. Og en nøktern vurdering av faktisk makt, ikke minst reell innflytelse gjennom ikke-militær makt, gir liten troverdighet til forståelsen av Russland som en stormakt på vei tilbake til sin plass i solen.

Publisert: 31. oktober 2019
Denne artikkelen ble publisert for første gang i Folk og Forsvars Kontaktblad nr. 3 2017.
Print Friendly, PDF & Email