Russland og Midtøsten

Midtøstens territorier har vært et sjakkbrett for stormakter gjennom alle tider. Imperier og kolonimakter har kommet og gått. Gjennom Den kalde krigen var Sovjetunionen og USA aktive støttespillere for hver sine regimer i regionen. Også i dag har USA og Russland ulike interesser. Handel, våpeneksport, strategisk posisjonering og forholdet til stormakter i regionen som Iran, Saudi Arabia, Tyrkia og Egypt spiller en viktig rolle.

Av Monica K. Mattsson Kämpe. Oppdatert av Narve Nilssen

Våpeneksport

Russland har i en årrekke vært en viktig våpenleverandør til land som India, Kina, Algerie og Malaysia. I 2006 etterga Russland store deler av statsgjelden Syria hadde fra den gamle sovjettiden, og ble også etter dette landets største våpenleverandør. I tillegg posisjonerte de seg i en del andre land i regionen. I 2010 forhandlet Libya om en leveranse til en verdi av 11 mrd, som bl.a. inkluderte 20 jetjagere. Iran hadde bestilling inne på en rekke raketter. Men da Den arabiske våren brøt ut i 2011, ble mye satt på vent, og eksportinntektene sank midlertidig. Nå har imidlertid Syriakrigen sørget for at våpeneksporten når nye høyder. Siden 2014 har importen av våpen til Midtøsten økt med 50 %. 2016 var et rekordår for våpeneksport på verdensbasis. Ikke siden Den kalde krigenhar handelen vært like stor. Landene i Midtøsten, hovedsakelig Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Algerie og Irak, importerte forsvarsmateriell for om lag 170 milliarder kroner. Dette utgjorde en tredjedel av verdensmarkedet totalt. USA er den største eksportøren på verdensbasis, og står for ca 33 % av handelen, med Russland på andre plass med rundt 23 %. Første halvår i 2019 eksporterte Russland våpen for rundt 60 milliarder kroner, noe som allerede tilsvarte 90 % av beløpet for 2018.

 Syria

Russlands og USAs ulike interesser gir seg blant annet utslag i de ulike tilnærmingsmåtene til Syria-konflikten. Riktig nok står de sammen i kampen mot IS, men utover det spriker interessene. Mens USA gjerne støtter andre, moderate opprørsgrupper i Syria, ønsker Russland at Assad-regimet blir værende ved makten. Assad-familien har lange forbindelser med stormakten i øst. Hafez al-Assad, faren til nåværende president Bashar al-Assad, kom til makten ved et militærkupp i 1970, og ble Syrias president i 1971. Sovjetunionen var en viktig alliert for Syria, og i 1980 ble forholdet formalisert i en såkalt «vennskaps- og samarbeidsavtale», som var ment å vare i 20 år. Men under presidentskapet til Mikhail Gorbatsjov gjorde Sovjetunionen en del kursendringer, og var bl.a. opptatt av å forbedre forholdet til Israel, noe som gjorde at forholdet til Syria ble noe kjøligere fram mot slutten av Den kalde krigen.

Russisk Su-30 jagerfly på Hmeymim-basen i Syria, 2015. Foto: mil.ru/Wikimedia Commons

Allerede i 1971 etablerte imidlertid Sovjetunionen en liten marinebase i den syriske byen Tartus. Denne driftes fortsatt av Russland, for forsyninger og støtte til den russiske Svartehavsflåten. Basen er viktig å opprettholde for russerne, og dette kan nok være en del av forklaringen for den russiske støtten til Assad-regimet.  I januar 2017 undertegnet Russland og Syria en ny avtale, som forlenget kontraktsperioden på basen med 49 år. Kapasiteten på basen er foreløpig begrenset til å kunne ta imot fire mellomstore marinefartøy, selv om det også er rapportert samtidige besøk av langt flere fartøy. Med den nye avtalen på plass, fikk Russland også suverenitet over landområdet basen ligger på, og har nå anledning til å modernisere og utvide kapasiteten til å ta imot inntil 11 marinefartøy, deriblant atomdrevne skip.

Saudi Arabia og Iran

Iran er Russlands nærmeste allierte i Midtøsten. Som senter for sjia-retningen av islam og regional stormakt står landet ofte på motsatt side av Saudi Arabia i en rekke konflikter. Sammen med Russland støtter Iran Assad-regimet i Syria, og har også bakkestyrker inne som slåss på den syriske presidentens side. Det antas at Iran i stor grad kontrollerer styrkene fra Hizbollah som også kjemper for Assad-regimet mot opprørerne. Russiske kampfly bruker baser i Iran for sine tokt over Syria. Siden den iranske grunnloven forbyr utenlandske baser på iransk territorium har det vært en del uoverensstemmelser rundt dette, som nå ser ut til å ha blitt løst. I 2016 leverte Russland avanserte rakettsystemer til Iran, nesten ti år etter at avtalen ble inngått i 2007. Dette tok tid på grunn av FNs restriksjoner, som følge av Irans atomvåpenprogram. Da den internasjonale atomavtalen med Iran kom på plass i 2015 kunne man fortsette leveransen. Russland har også avtale med Iran om å bygge to atomreaktorer i landet, noe som legger til rette for iransk eksport av uran. Det aktuelle anlegget ble unntatt fra USAs sanksjoner da disse ble gjeninført etter at landet trakk seg fra atomavtalen i 2018. Med en stadig mer spent situasjon tar i midlertid mange til orde for at sanksjonene også bør utvides til å inkludere dette. Iran er regionens nest største land, med sine rundt 81 millioner innbyggere, og godt over dobbelt så stort som Saudi Arabia, med sine 33 millioner. Økonomisk er situasjonen en helt annen – iransk BNP per capita ligger bare på rundt en tredjedel av det saudiske, i følge IMF.

Verdens største våpenimportør er Saudi Arabia. Uten egen våpenindustri importeres det aller meste. Saudi Arabia er USAs største kunde, og står for nesten 10 % av den amerikanske våpeneksporten og for rundt 8 % av verdenshandelen i forsvarssektoren. På sin aller første utenlandsreise var den amerikanske presidenten Donald Trump på besøk i Riyadh, og ifølge The Wall Street Journal kunne han vende hjem med en våpenavtale til en verdi av 970 mrd kroner, samt en tiårig avtale om forsvarssamarbeid verdsatt til rundt tre billioner kroner. I tillegg til å være en nær alliert av USA, er Saudi Arabia en regional stormakt i Midtøsten og senter for sunni-retningen av islam. Men også Saudi Arabia samarbeider i blant med Russland, f.eks. når det kommer til oljepriser. Forholdet til USA fikk en knekk etter atomavtalen med Iran, som Saudi Arabia var sterkt imot, men dette bedret seg etter at USA trakk seg ut av avtalen.

Putin og Irans president Hassan Rouhani. Foto: Kremlin.ru/Wikimedia Commons

Egypt og Tyrkia

I tillegg til Iran og Saud-Arabia, regnes gjerne Egypt og Tyrkia som regionale stormakter i Midtøsten.  Det russiske forholdet til NATO-landet Tyrkia ble satt på en alvorlig prøve i 2015, da Tyrkia skjøt ned et russisk jagerfly som kom over i tyrkisk luftrom under et bombetokt i Syria. Isfronten var betydelig de første månedene etter hendelsen, og beskyldningene satt løst på begge sider. Forholdet har imidlertid gradvis bedret seg, og etter forsøket på militærkupp i 2016 var president Putin en av de første som ringte for å uttrykke sin støtte til president Erdogan. I august samme år ble en rekke samarbeidsprosjekter tatt opp igjen, og ikke minst ønsker begge parter å videreføre det såkalte Turkstream-prosjektet: byggingen av en gassrørledning fra Russland gjennom Tyrkia. Også forsvarspolitisk ble det foretatt tilnærmelser. I 2016 gikk Tyrkias utenriksminister Mevlut Cavusoglu ifølge NRK ut med at landet ikke får hva det trenger fra NATO og uttalte at Tyrkia også må ha et forsvarssamarbeid med land utenfor alliansen. Noe av det som har ført til tydelige reaksjoner fra NATO er at Tyrkia valgte å inngå og gjennomføre kjøp av missilsystemer fra Russland. Alliansen mener at dette ved å plassere russisk militærteknologi i samme arsenal som NATOs kan føre til at Russland får tilgang på hemmeligstemplet informasjon. USA har kanskje vært hardest ute og truet med sanksjoner. Blant annet er den planlagte leveringen av de nye jagerflyene F-35 blokkert. Videre, mens mange EU- og NATO-land ser med bekymring på utviklingen i det tyrkiske samfunnet når det gjelder bl.a. ytringsfrihet, samt all utrenskningen som har fulgt i det tyrkiske forsvaret og i statsapparatet for øvrig etter kuppforsøket, ser derimot forholdet mellom Russland og Tyrkia ut til å bli stadig sterkere.

Egypt hadde i starten av Den kalde krigen et nært forhold til Sovjetunionen, men har siden Anwar Sadat tok over makten i 1967 vendt seg mer mot USA og på mange måter blitt regnet som en amerikansk alliert. Forholdet fikk seg imidlertid et skudd for baugen under Den arabiske våren i 2011, da daværende president i USA, Barack Obama, valgte å støtte demonstrantenes krav om at president Mubarak måtte gå av. Landet har blant annet gått til innkjøp av russiske helikoptre, og i høsten2016 ble det gjennomført en felles militærøvelse med russerne som hadde som tema «krigføring mot terrorister i ørkenterreng». Det var første gang en slik militærøvelse ble holdt på egyptisk territorium.

Maktspillet i Midtøsten fortsetter, over 25 år etter Den kalde krigens slutt. Motivasjonen som ligger bak er kanskje annerledes nå som både USA og Russland er selvforsynte med olje og gass, men interessen for Midtøsten er fortsatt stor.

Publisert: 31. oktober 2019

Denne artikkelen ble publisert første gang i Folk og Forsvars Kontaktblad nr. 3 2017

Print Friendly, PDF & Email