Russland og Arktis

Russland satser sterkt i Arktis, både militært og økonomisk. Gamle baser gjenåpnes og moderniseres, og nye kommer til. Ressursene må forsvares. Hele 80 prosent av russisk gass og 90 prosent av oljereservene antas å finnes på den arktiske sokkelen.

Av Monica K. Mattsson Kämpe. Oppdatert av Narve Nilssen

Nagurskoje på Frans Josefs Land er Russlands nordligste militærbase. Foto: mil.ru/Wikimedia Commons

I motsetning til på Svalbard, er det nemlig ikke restriksjoner på baser og militarisering av Frans Josefs land. I mars 2017 besøkte Vladimir Putin den 14 000 kvm store Nagurskoje-basen, et futuristisk bygg malt i rødt, hvitt og blått – det russiske flaggets farger. Basen ligger på Alexandraland, den nordligste av øyene som utgjør Frans Josefs land. Russerne har hatt et mindre nærvær på øya siden 1947, hovedsakelig for værobservasjon. Værstasjonen ble imidlertid nedlagt i 1997, men basen ble gradvis gjenoppbygd fra 2007, og utvidet og modernisert til helårig bruk fra 2015. I dag er det plass til 150 mann, og blant annet en 2500 meter lang rullebane. De har egen strømforsyning, matlager, og skal kunne klare seg uten etterforsyninger i inntil 18 måneder. Men dette er bare en av en rekke større og mindre baser i nordområdene.

Militær utvikling

Etter Den kalde krigens slutt senket de fleste skuldrene for eventuelle militære trusler i nord. Dette gjaldt også russerne. Russisk økonomi var i en bølgedal. Supermaktstatusen forsvant over natten. Mye militært materiell var gammelt og utdatert. Men etter hvert våknet ønsket om en ny satsning på både økonomi, forsvar og status i verdenssamfunnet. Forsvarsreformene begynte å komme. I 2008 startet omorganiseringen i nye militærdistrikter. I 2010 kom turen til gamle Leningrad militærdistrikt, som nå ble en del av Vestre militærdistrikt. Nordområdene er strategisk viktige, og Vestre militærdistrikt omfatter bl.a. både Nordflåten og Østersjøflåten. På Kola-halvøya finner man Russlands strategiske atomubåter. De siste årene har kjernevåpenarsenalet i stor grad blitt skiftet ut og modernisert. I programmet for våpenreform som ble lansert i 2011 var målet at 70 % av det konvensjonelle arsenalet og 100 % av det kjernefysiske skulle moderniseres innen 2020. De nye u-båtene i den såkalte Borei-klassen begynte å komme i 2013. Disse båtene er utstyrt med et moderne rakettsystem, som kalles Bulava. Hver av båtene har 16 raketter, som kan bære med seg opptil ti kjernefysiske stridshoder på mellom 100 og 150 kilotonn hver. (Hiroshima-bomben var til sammenligning på 13 kilotonn). I en krisesituasjon vil u-båtene fungere som mobile missilplattformer. Dette er en viktig del av den russiske forsvarsdoktrinen, så det er naturlig at det også satses på andre kapasiteter i nord. Mye går på beskyttelse av og støtte til Nordflåten, som omfatter rundt to tredjedeler av den russiske marinens atomdrevne skip.  Hovedbasen for Nordflåten ligger i Severomorsk, men i tillegg har Nordflåten seks andre marinebaser og verft, bl.a. ved Murmansk, samt baser for fly og marineinfanteri.  Den militære moderniseringen har fortsatt også gjennom økonomiske nedgangstider, og prioriteres høyt.

Økonomisk potensiale

Men det er ikke bare militærstrategisk at nordområdene er viktige for Russland. Med mindre sjøis i Nordøstpassasjen har man allerede i en årrekke sett på muligheten for å videreutvikle en nordlig transportrute. Store deler av verdens vareproduksjon foregår i Asia, for så å transporteres sjøveien til markeder i for eksempel Europa. Hittil har vær- og isforholdene gjort det vanskelig å bruke den nordlige ruten annet enn noen få uker om året. Det er også behov for en betydelig utbygging av infrastruktur langs den russiske nord-kysten, for å kunne håndtere utfordringer med beredskap og nødhavner, så vel som proviantering, drivstoff og annen logistikk. Med mindre is blir også naturressursene mer tilgjengelige for utvinning. Russland er en av verdens største eksportører av olje og gass, og har også benyttet seg av disse råvarene i politisk sammenheng, gjennom for eksempel press mot mottagerland som er avhengig av leveransene. I 2011 åpnet den første oljerørledningen mellom Russland og Kina, i en høytidelig seremoni der begge presidentene deltok. Kapasiteten på rørledningen er 30 millioner tonn olje i året, og den strekker seg fra Øst-Sibir til nordøstlige Kina. Etter 2014, da Russland ble gjenstand for sanksjoner fra Europa og USA etter annekteringen av Krim, ble Kina en stadig viktigere handelspartner for Russland. Nye rørledninger utredes. Samarbeidet gir seg også utslag militært. Sommeren 2017 øvde for første gang den kinesiske marinen sammen med den russiske i Østersjøen. Kina satser stort på utviklingen av marinestyrker, og har som målsetting at den kinesiske marinen skal bestå av rundt 500 skip innen 2030 (USA har til sammenligning i dag en flåtestyrke på ca 290 skip). I mai 2019 ble det klart at Kina nå hadde en større flåtestyrke enn USA, men bildet nyanseres til stor grad ved at USAs marine per når består i gjennomsnitt av klart større skip.

Klimaendringene

Selv om en del naturressurser kan bli lettere tilgjengelig ved mindre is, medfører klimaendringene også en lang rekke utfordringer. Det har lenge vært fryktet at permafrosten i den russiske tundraen vil smelte, og at det vil kunne medføre store utslipp av metangass. De siste årene har en lang rekke store krater blitt oppdaget i Sibir, noe man spekulerer i at kommer av eksplosjoner i metangassen.  Enda mer skremmende var kanskje utbruddet av miltbrann i Sibir i 2016. Sykdommen hadde ikke vært påvist i landet siden slutten på Den andre verdenskrig, og Russland sluttet derfor med vaksinering mot sykdommen i 2007. Epidemi var antatt å ha blitt spredd med beitende reinsdyr. Forskerne frykter også at andre virus og bakterier kan ha ligget nedfrosset i permafrosten. Om det skulle «vekkes til live» igjen i mildere temperaturer kan helseutfordringene bli store.

Norge og Svalbard

Spør man en finnmarking om naboskapet med Russland, er de fleste svært positive. Handel, kulturutveksling og samkvem over grensen fungerer godt. Mange trekker også fram erfaringene fra Den andre verdenskrig, der russiske soldater var med på frigjøringen av Finnmark, for så å trekke seg tilbake igjen. Det endrer imidlertid ikke på det faktum at det militære aktivitetsnivået i nærområdene våre har økt betraktelig de senere årene. Kanskje er ikke det så merkelig, i og med at mye nytt materiell skal testes ut og innfases. I motsetning til flyaktiviteten i Østersjøen, har heller ikke Russland krenket norsk luftterritorium, selv om de flyr svært nær det. Som NATO-land er Norge i en annen stilling enn Sverige og Finland. Heller ikke på Svalbard er spenningsnivået påfallende høyt.  Svalbard er en del av kongeriket Norge, og det er full norsk suverenitet over øygruppen. Sovjetunionen var faktisk blant de første som ga sin formelle anerkjennelse av norsk suverenitet over Svalbard, allerede i 1924, mens de sluttet seg til Svalbardtraktaten i 1935. Svalbardtraktaten fra 1925 regulerer i all hovedsak næringsvirksomheten på øyene, og hovedhensikten er at næringsaktører fra traktatlandene skal behandles likt med de norske. Det er liten uenighet om selve traktaten. Det som det derimot er noe uenighet rundt, er hvor langt ut denne traktaten – og dermed likebehandlingsprinsippet – skal gjelde. Den norske holdningen er at traktaten – i samsvar med allment akseptert traktatrett – skal gjelde for kun det området som faktisk er angitt i traktatteksten, nemlig landområdet og territorialfarvannet ut til 12 nautiske mil. Enkelte andre hevder at man også må inkludere en 200-mils økonomisk sone, slik kyststatene nå har krav på ifølge havretten. Norge har valgt å opprette en 200-mils fiskevernsone rundt Svalbard, som for det meste blir respektert. Skulle man åpne for olje- og gassleting i farvannene, vil nok det kunne føre til en tilspissing av uenighetene.

Det er imidlertid ikke kun Russland som i så fall vil kunne stå som motpart i en slik disputt, men en lang rekke gamle allierte også. Det er ikke så mange årene siden Storbritannia kalte sammen til en Svalbard-konferanse, uten å invitere norske myndigheter. Geologisk så vel som juridisk står den norske tolkningen ganske sterkt. Det er påvist at kontinentalsokkelen rundt Svalbard er en del av en sammenhengende kontinentalsokkel som strekker seg langt nordover fra fastlands-Norge, rundt og forbi Svalbard.  Svalbard-traktaten slår også fast at øygruppen «ikke skal brukes i krigsøyemed», og det skal heller ikke opprettes festninger eller flåtebaser. Øygruppen er imidlertid ikke demilitarisert område. Kystvakten patruljerer farvannene jevnlig, og det har også vært besøk av fregattene. I mai 2017 avholdt politikerne fra NATOs parlamentarikersamling et møte i Longyearbyen, noe som førte til protester fra russerne. Svalbardtraktaten legger imidlertid ingen begrensinger på denne type møter, selv om enkelte så det som en unødvendig provokasjon. Russerne skapte på sin side uro i 2015, med det uvarslede besøket av vise-statsminister Dmitrij Rogozin. Rogozin sto på EU og Norges sanksjonsliste i forbindelse med folkerettsbrudd i Ukraina og på Krim, og har derfor innreiseforbud. Besøket på Svalbard var en mellomlanding på vei til den russiske basen ved Nordpolen. Det russiske militære fotavtrykket strekker seg nemlig så langt nord man kan komme. Hvert år etableres en midlertidig base ved Nordpolen, som brukes til øving og trening av russiske styrker. De arktiske områder er fortsatt noen av de mest avspente områder i verden, men man ser en økende tendens til markeringspolitikk. Dette er en utvikling som Norge må følge nøye.

Det russiske hangarskipet Admiral Kuznetsov, seiler sammen med syv andre fartøyer langs Norskekysten. Foto: Forsvaret

Publisert: 31. oktober 2019

Denne artikkelen ble publisert første gang i Folk og Forsvars Kontaktblad nr. 3 2017

Print Friendly, PDF & Email