Republikken Kongo har kanskje klart seg bedre enn sin navnebror på andre siden av elven, men politisk rivalisering, borgerkriger og fattigdom preger likevel landet.
*ÆÆ*Øå
60 år etter landets selvstendighet har Republikken Kongo nok av utfordringer. Politisk rivalisering og borgerkriger har skapt hindringer for økonomisk utvikling og stabilitet.
To Kongo
Republikken Kongo ligger i Sentral-Afrika, med grense mot Den sentralafrikanske republikk i nord, Kamerun i nord-vest og Gabon i øst. Landets navn kommer fra en av områdets historiske folkegruppe: bakongofolket.
Dette er også navneopphavet til Republikken Kongos store, og kanskje mer kjente nabo, nemlig Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo), så vel som til Kongoelven som skiller de to landene. Landenes respektive hovedsteder brukes ofte for å skille de to landene fra hverandre. Republikken Kongo kalles dermed ofte for Kongo-Brazzaville, og DR Kongo for Kongo-Kinshasa.
Landene har store kulturelle likheter, og majoriteten av innbyggerne i begge land tilhører samme etnisk gruppe. Likevel gjør en rekke faktorer at landene klart skiller seg fra hverandre. DR Kongo har Afrikas fjerde største befolkning (90 millioner) og er Afrikas nest største land målt etter areal. Republikken Kongo har på sin side innbyggertall og areal på størrelse med Norge.
Men hvorfor er det to Kongo? Svaret finner man i koloniseringen av Afrika.
Fransk koloni
Området som i dag utgjør Republikken Kongo, ble underlagt Frankrike på slutten av 1800-tallet. I 1910 ble landet formelt en del av den franske kolonien Fransk Ekvatorial-Afrika. Områdene øst for Kongo-elven, tilsvarende DR Konge, ble derimot underlagt Belgia.
Befolkningen ble til tider brutalt utnyttet som ledd i kolonimaktenes ambisjoner, blant annet som slaver og tvangsarbeidere. Eksempelvis mistet rundt 17 000 kongolesere livet under utbyggingen av jernbanelinjen fra byen Pointe-Noire ved kysten til Brazzaville.
Slaveriet bar naturlig nok med seg sterk misnøye og førte ved flere anledninger til protester. Fra 1928-1931 gjorde flere kongolesiske stammer opprør mot det franske koloniherredømmet. Det er uvisst hvor mange som døde i løpet av de tre årene opprøret varte, men det ble hardt slått ned og tvangsarbeidet vedvarte.
Da Den andre verdenskrig brøt ut, og Frankrike ble okkupert av Tyskland fungerte Brazzaville i en periode som hovedstad i Frie Frankrike (delene av det franske imperiet som ikke var tysk-kontrollert). Etter krigens slutt forbedret de politiske forholdene seg i landet. Det ble blant annet opprettet en lokal lovgivende forsamling, i tillegg til at kongoleserne ble sikret representasjon i den franske nasjonalforsamlingen.
Etter først å ha blitt en autonom koloni i 1958 ble landet endelig selvstendig i 1960, under navnet Republikken Kongo. Fulbert Youlou ble landets første president, men drømmene om et eventuelt demokrati ble fort knust. Politisk opposisjon ble slått ned, og makten ble samlet rundt presidenten.
En marxistisk republikk
President Youlou sverget til økonomisk liberalisme og ønsket å vedlikeholde et godt forhold til Frankrike. Misnøyen til regimet var derimot spesielt stor blant landets arbeidere og fagforeninger. Det som i utgangspunktet skulle være en streik mot ytterligere maktkonsentrasjon rundt Youlou, utviklet seg til å bli større opptøyer. Under massivt press trakk Youlou seg i 1963.
Det nye regimet, under president Alphonse Massamba-Debat, ledet landet inn i en ny retning. Økonomisk liberalisme ble byttet ut med sosialisme og mye av landets ressurser ble nasjonalisert. Forholdet til andre sosialistiske land, som Sovjetunionen, Kina og Cuba ble forbedret, mens landet kuttet sine forbindelser til for eksempel USA.
I 1968 førte misnøye og press blant store deler av militæret til at Marien Ngouabi kom til makten. Dedikasjonen til sosialisme fortsatte, og landets navn ble endret til Folkerepublikken Kongo. Igjen ble all politisk opposisjon slått hardt ned på, og i 1970 proklamerer Ngouabi landet for å være en marxistisk republikk, med sitt parti som det eneste legitime partiet.
I 1977 ble Ngouabi drept i et attentat, men hans etterfølgere videreførte mye av hans politikk. I 1979 kom Denis Sassou-Nguesso til makten – en mann som skulle vise seg å ha mye å si i landets fremtid – og han ledet landet gjennom det siste tiåret av Den kalde krigen.
Ny grunnlov, flerpartisystem og borgerkrig
Etter murens fall og slutten på Den kalde krigen, forberedte regimet i Kongo seg for den nye verden. Marxisme ble forlatt som statsbærende ideologi, og i 1992 blir en ny grunnlov vedtatt som åpnet for et flerpartisystem. Det skulle også gjennomføres demokratiske valg, og i forkant av presidentvalget i 1992 stod tre politiske fraksjoner sentralt. De lojale til den sittende presidenten Sassou-Nguesso, tilhengerne til Pascal Lissouba og hans parti, og til sist Bernard Kolelas og hans parti. Disse tre politiske lederne formet hver sin milits, henholdsvis Cobra, Cocoye og Ninja.
Valget ble dog gjennomført, og i landets første demokratiske valg siden selvstendigheten ble Pascal Lissouba valgt til president. Et etterfølgende valg til nasjonalforsamlingen i 1993 ble derimot ikke godkjent av deler av opposisjonen, blant annet den tidligere presidenten Sassou-Nguesso. Resultatet ble væpnet konflikt. Sentralt i denne konflikten, og i dem som kom til å følge, stod de forskjellige militsene.
Etter valget i 1993 gjorde Cobra- og Ninja-militsen opprør mot Lissouba og hans Cocoye. Borgerkrigen endte med en skjør våpenhvile i desember 1994. Politisk ustabilitet, misnøye med Lissouba-regimet og påvirkning fra andre konflikter i regionen førte til at våpenhvilen mellom de forskjellige gruppene forble midlertidig.
Ny borgerkrig og Sassou-Nguesso tilbake ved makten
De politiske spenningene kulminerte i juni 1997 med en ny borgerkrig. I frykt for et kupp, beordret president Lissouba at Cobra-militsen skulle avvæpnes og at tidligere president Saasou-Nguesso skulle arresteres. Dette lot seg ikke gjennomføre og snart var hele Brazzaville omgjort til en krigssone.
Sør for Kongo, i Angola, foregikk det på samme tid en borgerkrig mellom regimet og geriljagruppen UNITA. Regimet til Lissouba, som hadde støttet UNITA og den angolske regjeringen, så nå en anledning til å få et mer vennlig innstilt regime.
Ved hjelp av soldatene fra Angola tok Cobra-militsen kontroll over Brazzaville og Sassou-Nguesso erklærte seg igjen for president. Han har siden den gang beholdt makten gjennom en rekke omstridte valg, og etter en grunnlovsendring i 2015 ble han i 2016 valgt til sin tredje syv-årsperiode som president.
Til tross for at Sassou-Nguesso ble innsatt i 1997 fortsatte borgerkrigen frem til 1999. Da ble en offisiell fredsavtale inngått, og en stor del av Ninja og Cocoye overga seg. Man antar at borgerkrigen kostet rundt 20 000 mennesker livet og over 200 000 ble internt fordrevet. Den offisielle fredsavtalen markerte dessverre ikke slutten på konflikten i Republikken Kongo. Så sent som i 2016-17 ledet Ninja-militsen et opprør i Pool-regionen, sør-øst i landet.
Et fattig land med mye ressurser
Oljeressursene er svært viktig for Republikken Kongos økonomi. Sektoren har historisk stått for det meste av statens inntekter, og det internasjonale oljeprisfallet i 2014 rammet den økonomiske utviklingen hardt. Siden slutten av Den kalde krigen har landet også tatt opp massive lån, som det sliter med å betjene.
Korrupsjon og den politiske ustabiliteten i landet har gjort det ytterlig vanskeligere å få økonomien på rett kjøl. Andelen av befolkningen som lever under grensen for ekstrem fattigdom (1.90 US dollar om dagen) økte som følge av blant annet oljekrisen. Før koronapandemien var landet igjen kommet inn i en positiv økonomisk trend, men med pandemien kommer også stor økonomisk usikkerhet
Republikken Kongo ligger derimot over flere av sine naboland på indeksen for menneskelig utvikling (HDI), og store forekomster av olje så vel som mineraler gir landet et stort økonomisk potensial. Spørsmålet forblir om den politiske situasjonen kan bli stabil nok til å legge forholdene til rette for økonomisk utvikling og stabilitet.