Pressefrihetsdagen 2020

Den 3. mai var den internasjonale dagen for pressefrihet. Journalisters arbeidsvilkår har mange steder vært under press i lengre tid, men herjingen av COVID-19 har brakt med seg nye utfordringer, samtidig som den frie pressen ikke kunne vært viktigere. 

Av Narve Nilssen

Fra 1.mai-toget i Oslo 2015. Foto: GGAADD/Flickr

Om den internasjonale dagen for pressefrihet

Pressefrihetsdagen har sine røtter tilbake til 1993. Vedtaket om en internasjonal dag der fokuset skulle være på viktigheten av en fri og uavhengig presse kom fra FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO). Datoen ble valgt for å minne Windhoek-erklæringen fra 1991, som tok for seg pressefrihet i Afrika, og som ga grunnlaget for en rekke lignende erklæringer.

Sentralt for arbeid med pressefrihet i FN-systemet, har vært å understreke viktigheten av en presse som er fri til å undersøke og rapportere, er mangfoldig i meninger, og er uavhengig av utenforstående interesser. Den 3. mai hvert år markeres disse prinsippenes viktighet, samtidig som man minnes alle journalister som har mistet sitt liv i utøvelsen av sitt yrke.

I arbeidet med å overvåke nivået av pressefrihet i verden er UNESCO det FN-organet som står sentralt. Det publiseres med jevne mellomrom rapporter som tar opp utfordringer knyttet til temaet og organet jobber aktivt opp mot de 193 medlemslandene. Arbeidet foregår kontinuerlig, men siden den internasjonale pressefrihetsdagen ble vedtatt i 1993 har utviklingen mange steder gått i feil retning. 

Pressefrihet under sterkt press

Siden 2002 har organisasjonen Reportere uten grenser (RSF) publisert en oversikt over land og regioner basert på pressefrihet. I World Press Freedom Index kan man finne en rangering av 180 land basert på en hel rekke faktorer som bestemmer friheten til journalistene i landet.

Blant faktorene som analyseres er mediemangfold, medienes uavhengighet, hvor åpent samfunnet er generelt, hvordan lovverket er, og ikke minst vold mot journalister. Resultatene er basert på spørreundersøkelser blant reportere, forskere, advokater og menneskerettighetsaktivister i landet, så vel som data om angrep og vold mot journalister.

Årets rapport beskriver situasjonen som «god» i kun om lag 8 % av landene og «tilfredsstillende» i ytterliggere 18 %. Norge har i fire år ligget på toppen av listen over land og anses dermed som landet med de beste vilkårene for en fri og uavhengig presse. Lite overraskende er det vel også at land med autoritære regimer og statskontrollert media kommer dårlig ut i rapporten.

Basert på de årlige rapportene kan man se utviklingstrekkene til pressefriheten i verden, og man kan si noe om hva status er i dag. Det er lite som tyder på at det er Norge som kommer til å bli standarden, og årets rapport har noen dystre fremtidsutsikter. 

I rapporten for 2020 trekker Reportere uten grenser frem fem utviklingstrekk som de mener kommer til å gjøre det kommende tiåret avgjørende for pressefrihetens levevilkår. Rapporten trekker nemlig frem faren for en geopolitisk-, en teknologisk-, en demokratisk-, en økonomisk-, og en tillitskrise.

Disse fem krisene kan ifølge rapporten bidra til å svekke journalismens fremtid, alle på sin måte. Her står økt internasjonal polarisering, mangel på demokratisk kontroll over teknologiske fremskritt, svakere økonomisk grunnlag for de redaktørstyrte mediene, og mangel på tillitt sentralt.

For årets rapport er det naturlig å trekke linjer til den pågående pandemien, og flere av utfordringene som rapporten peker på har fått har blitt eksemplifisert i hvordan mange land har håndtert krisen.

Pressefrihet i koronaens tid

Ungarns president Victor Orban strammer grepet om pressefriheten. Foto: Wikimedia Commons

I rapporten pekes det også på en korrelasjon mellom landene rangering i oversikten og deres respons på utbruddet av COVID-19. Land som Kina, Iran og Irak trekkes frem som land som er lavt nede på oversikten over pressefrihet og som har innført omfattende sensur eller andre tiltak for å begrense journalisters frihet til å skrive om viruset.

Også land i Europa trekkes frem som eksempler på land som har gått hardt til verks mot landets medier. I Ungarn er for eksempel blitt vedtatt en lov som straffer «falsk informasjon» om viruset med opp til fem års fengselsstraff. I USA sår president Donald Trumps tvil om de tradisjonelle medienes troverdighet, og i Brasil har landets president Jair Bolsonaro gått langt i å kalle helle virusutbruddet for «bare en liten forkjølelse».

Den politiske situasjonen i mange enkeltland spesielt, og den økende polariseringen og mangelen på tillitt generelt går altså langt i å undergrave arbeidsforholdene til mange journalister.

Også UNESCO og Verdens helseorganisasjon (WHO) har gått ut og advart om farene den pågående pandemien bringer med seg for pressen. WHO har sagt at parallelt med COVID-19 foregår det en annen sykdom, en «infodemic».

Overflod av informasjon, hvorav mye ikke er pålitelig, gjør at mange finner det vanskelig å manøvrere i mengden og bidrar til spredning av misinformasjon og falske nyheter. I en ny rapport fra UNESCO tas problemstillingen videre. Rapporten sammenfatter blant annet funn fra mange forskjellige undersøkelser som viser at en stor menge informasjon vedrørende koronaviruset og den pågående pandemien er feil eller misvisende og kommer fra ikke-troverdige kilder.

I mange tilfeller kan informasjonen føre til skade ved å for eksempel anbefale behandlingsmetoder, og i mange tilfeller spres informasjonen med vilje. I koronaens tidsalder trekkes viktigheten av uavhengig og troverdig journalisme frem, og farene ved nedgangen i pressefrihetens levevilkår underestrekes. 

Publisert 5. mai 2020
Print Friendly, PDF & Email