På innsiden av øvelse Trident Juncture

Reservestyrkene og repetisjonsøvelser er en viktig del av det norske forsvaret. Denne høsten var det undertegnedes tur, og med hele seks sivile år bak meg må jeg ærlig innrømme at det var med enn viss skrekkblandet fryd jeg telte ned dagene til jeg atter en gang skulle kle meg i grønt.

Skrevet av Victoria Ramm Henriksen

Foto: Forsvaret/Privat

Øvelse Trident Juncture er den største NATO-øvelsen på norsk jord siden Den kalde krigen. I tillegg til å trene det allierte samarbeidet innad i alliansen, fikk også totalforsvaret øvd da flere sivile aktører deltok som en viktig del av øvelsen. Undertegnede var som en del av hær-reserven kalt inn på repetisjonsøvelse, og deltok som del av nord-partiets logbase land. Logbase lands funksjon er å være bindeledd mellom sivile aktører og de militære styrkene, som det bakerste militære ledd i forsyningskjeden.

De om lag 30 andre repetisjonsinnkalte og jeg startet øvelsen som seg hør og bør med en tur på intendantur- og våpendepotet på Sessvollmoen. Her fikk vi utlevert både utstyr og uniformer. Etter mønstring og klargjøring ble dagen ble avsluttet med busstur til Leksdalen skytefelt, hvor vi var stasjonert hele øvelsen.

Foto: Forsvaret/Privat

Under øvelsen ble vi delt inn i to ulike tropper: Transporttroppen, som hadde ansvar for å få brakt forsyningene trygt frem til Stridstrenbataljonens (tidligere CSS) bakerste forsyningsområde (BSA) og forsyningstroppen, som klargjorde, hentet og mottok forsyninger fra både allierte og sivile aktører. På Leksdalen hadde vi fine fasiliteter, med både toalett og dusj, samt spiserom og TV-stue. Nettene ble tilbragt i telt, hvor vi var om lag 14 mann per telt, og i løpet av de første dagene hadde nesten samtlige gått til innkjøp av luftmadrass, slik at ingenting kunne utsettes på søvnen heller.

De første dagene gikk i hovedsak med til forberedelser og fagtjeneste. For min egen del innbar det som lagfører drivstoff, samt vann og mat, å prøve å huske hvordan vann- og drivstofflakene (fuel) virker. I tillegg hadde vi innskyting av MP-7en vi hadde fått utlevert. MP-7 er et fint våpen for oss som går mye inn og ut av store kjøretøy, da det er veldig nett og relativt lite. Vi hadde også en del leksjoner, blant annet en repetisjon av vinterbekledning, sanitet og sikkerhet.

Foto: Forsvaret/Privat

Dag fire begynte øvelsen, og første ordinære kolonne satt i marsj. Transporttroppen gjorde en kjempeinnsats da de hver dag kjørte et krevende strekke på 282 kilometer tur-retur. Turen inneholdt blant annet en fjellovergang hvor man enkelte dager måtte legge på kjetting på grunn av de tøffe føreforholdene. Tatt i betraktning at enkelte ikke hadde kjørt lastebil siden de dimitterte for flere år siden var det en prestasjon at denne delen av oppdraget gikk helt uten skader på verken personell eller materiell. For forsyningstroppens del startet også jobben for alvor, og vi mottok og klargjorde forsyningene i forkant av at kolonnen kjørte ut hver morgen. Dette innebar at mye av hovedvirksomheten foregikk på kvelden og de tidlige morgentimer.

Foto: Forsvaret/Privat

Tiden min ble i hovedsak brukt på klargjøring og mottak av drivstoff sammen med to svært dyktige soldater. Dette var deres tredje repetisjonsøvelse siden de dimitterte og de hadde derfor svært god oversikt over arbeidsoppgavene. I tillegg til klargjøring og mottak, distribuerte vi også ca. 1 500 liter drivstoff til egne styrker. Vår viktigste samarbeidspartner i løpet av øvelsene var de franske styrkene som sørget for at vi fikk fylt opp tankene med F-34. F-34 er et parafinbasert drivstoff som brukes av forsvaret og navnet kommer fra NATO-koden til drivstoffet.

Tankflak av den nyeste typen. Foto: Forsvret/Privat

Vi arbeidet videre med tre ulike typer flak; ett relativt nytt flak, og to eldre modeller, hver av dem rommer 10 000 liter drivstoff. I tillegg er noen av de eldste typene såkalte kombinasjonsflak som rommer både F-34 og Bensin. Det er kun den nyeste typen som er bygget i henhold til NATO-standard og dette førte til at i samarbeidet med franskmannen måtte vi ofte løse uforutsette problemer, eksempelvis at koblingene ikke passet. Et av flakene som gav oss spesielt mye hodebry var flaket med navn Heidrun.

Heidrun. Foto: Forsvaret/Privat

Heidrun var et kombinasjonsflak av den gamle typen og hadde en rekke problemer som til slutt gjorde at vi måtte ta det ut av drift. Blant annet ble det klart at det var rust i tanken. At flaket hadde navnet Heidrun hjalp heller ikke på, og det ble til tider mye morsomheter på bekostning av den skitne Heidrun. Undertegnede var kanskje blant verstingene i å utømmelig komme opp med kreative morsomheter på Heidruns bekostning, og ikke alle morsomhetene var med vilje.

I tillegg har den nyeste typen flak fått særlig hard medfart, da de blant annet har blitt brukt i Afghanistan og er mindre slitesterke enn de eldre flakene. Dette gjorde at noen av dem hadde motorhavarier eller lignende, og vi måtte blant annet bruke luftslanger fra kjøretøy for å få åpne bunnventilene. Dette var noe av det jeg personlig syns var litt artig, fordi denne formen for problemløsning fungerte som daglig hjernetrim. Enkelte sene kvelder måtte imidlertid også jeg innrømme at det kunne være frustrerende fordi stadig nye utfordringer gjorde det vanskelig å innarbeide rutiner og ting tok lenger tid enn det vi forespeilet.

Foto: Forsvaret/Privat

Mot slutten av den første uken fikk vi for første gang besøk av Circle K som etter forsynte oss med bensin. Dette skjedde flere ganger de påfølgende ukene og det var kjekt å høre at disse profesjonelle aktørene mente vi gjorde jobben på en trygg og miljøvennlig måte. Bensin er jo også noe mer ustabilt enn F-34 og strengere sikkerhetstiltak ble iverksatt, blant annet når det gjaldt bekledning.

Dagene på øvelsen var travle og selv om det var enkelte stridspauser påvirket ikke dette vår oppdragsløsning. I tillegg til det vanlige arbeidet var vi i forsyningstroppen også med på en del kolonner, både ordinære og ekstraordinære, som skulle trene samarbeidet med allierte og mellom forsvarsgrenene. Blant annet var jeg så heldig og fikk være med på et oppdrag sammen med sjøforsvaret der vi forsynte en SB90 med F-34. Franskmenn og spanjoler fikk også øve seg på norske vinterveier, da de ved noen anledninger kjørte sammen med den norske kolonnen frem til Stridstrens BSA under ledelse av norske kolonnesjefer. I disse kolonnene, som fikk kodenavnet «multifuel», fungerte personell fra forsyningstroppen som «force protection», altså som sikkerhetsansvarlige, og kjørte med lettere kjøretøy foran og bak  kolonnen. På en av disse kolonnene var det også mye fransk presse tilstede som rapportere om de franske styrkene når de trente i krevende norske forhold.

Force Protection. Foto: Forsvaret/privat

Alt i alt leverte forsyningstroppen i løpet av de 19 dagene øvelsen varte hele 37 000 dagsrasjoner med feltrasjon (FR), 808 vannkanner på 20 liter, 130 000 liter vann, 250 000 liter F-34 og 26 700 liter bensin.

Mot slutten av øvelsen hadde vi vask og vedlikehold av kjøretøy og flak, før dette ble kjørt til havnen for transport tilbake til Nord-Norge. Siste dagen hadde vi igjen mønstring av personlig utstyr og en felles opprydding av leirområdet, før bussen transporterte oss  tilbake til Sessvollmoen. Vi ankom Sessvollmoen kl. 05.00 og etter innlevering av utstyr tok vi farvel med menneskene vi hadde møtt, arbeidet og bodd sammen med i de siste tre ukene. Vel vitende om at de aller fleste skulle tilbake til sine sivile liv i hver sin kant av landet, var dette en avskjed fylt med blandede følelser. På den ene siden glede over å vende tilbake til hverdagen, men også et litt vemodig farvel med fantastiske og hyggelige mennesker som hadde jobbet mot samme mål, forsvaret av Norge, i hele 19 dager.

Publisert: 23. november 2018