Opptøyene i Libanon

Helt siden midten av oktober har det vært store demonstrasjoner i Libanon. Demonstrantene ønsker reelle politiske endringer for å få landet ut av de dype økonomiske problemene. Regjeringen har gått av, men demonstrantene vil ha mer. Er dette starten på nok en revolusjon i den arabiske verden?

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Årsakene til de store demonstrasjonene er å finne i den dype økonomiske krisen som har preget Libanon i lang tid og den politiske eliten som folket anser for å være korrupte. Den utløsende faktoren for urolighetene var likevel et helt konkret forslag fra regjeringen, som ble lagt frem den 17. oktober, om å skattlegge meldingstjenesten WhatsApp. Libanon har en enorm gjeld – faktisk på verdenstoppen sammenliknet med folketallet – stort budsjettunderskudd, samt høy arbeidsledighet. I tillegg er det lille landet (på størrelse med Telemark) under enormt press etter å ta tatt imot 1,5 millioner syriske flyktninger de siste årene. Om lag 10 % av Libanons befolkning er flyktninger, noe som naturlig nok tærer på landets økonomi. Forslaget om å innføre gebyr på WhatsApp blir av folket sett på som nok et eksempel på regjeringens dårlige håndtering av den økonomiske krisen. I tillegg anklager de den politiske eliten, som selv har store formuer, for korrupsjon og mener at det finnes flere andre måter å bedre økonomien på, som ikke vil gå så direkte ut over den allerede fattige befolkningen.

Opptøyer i Antelias, nord for Beirut, den 17. oktober 2019. Foto: Wikimedia Commons

Tusenvis av demonstranter tok til gatene for å vise sin misnøye med forslaget. De ble møtt av tåregass fra politiet, og flere titalls mennesker ble såret i sammenstøtet. Protestene, som er de største landet har opplevd siden 2015, fortsatte de påfølgende dagene og demonstrantene satte opp blokkader ved veier og regjeringsbygg. Banker, skoler og flere butikker holdt stengt i flere store byer. Demonstrantene krevde regjeringens avgang, at landet får en ny valglov, samt at det avholdes nyvalg innen 2020. De dannet også en 170 kilometer lang menneskekjede gjennom hele landet, fra Tripoli i nord til Tyre i sør.

Gryende revolusjon?

Den 29. oktober varslet statsminister Saad Hairi, som også er mangemilliardær, at han ville gå av. Den libanesiske hæren krevde fjerning av demonstrantenes barrikader, og mange av veiene ble gjenåpnet. Demonstrasjonene har imidlertid fortsatt selv etter regjeringens avgang, noe som har ført til flere voldelige sammenstøt mellom demonstrantene og hæren. President Michel Aoun har nå gitt en lovnad om en teknokratregjering. Det vil si at den nye regjeringen skal settes sammen av ministre valgt på bakgrunn av sin ekspertise, og ikke sin politiske tilhørighet. Helt siden 1926 har Libanon hatt en spesiell maktfordeling for å balansere de ulike gruppenes makt; presidenten skal være kristen, statsministeren sunnimuslim og nasjonalforsamlingslederen sjiamuslim. Etter borgerkrigen i 1990 ble det også lagt til at nasjonalforsamlingen skal deles likt mellom kristne og muslimer. Mange av demonstrantene har betraktet løftet om en teknokratregjering som beviset på at folkets stemme kan bli hørt dersom de står samlet mot autoritetene. Likevel er de ikke helt fornøyd med at det foreløpig kun er statsministeren og hans regjering som har gått av. Demonstrantene mener at landets økonomiske problemer skyldes hele den politiske eliten i landet, og krevet at også presidenten, lederen for parlamentet og lederen for sentralbanken må gå. Det er dermed god grunn til å tro at demonstrasjonene vil fortsette til de ser en reell politisk endring. Det store spørsmålet er om demonstrasjonene vil bli møtt med en slik endring, eller med militærmakt.

Bekymret stormakt

Den regionale stormakten Iran har tradisjonelt nytt stor innflytelse i Libanon gjennom sin allianse med Hizbollah. Hizbollah er et sjiamuslimsk parti, en sosial bevegelse og en militær organisasjon i Libanon som har røtter i Iran. Hizbollah har vært regjeringsparti i Libanon siden 1992 og mottar både politisk og økonomisk støtte fra Iran og Syria. Organisasjonen driver flere sykehus og skoler, og blir ansett for å være en «stat i staten» med mye politisk innflytelse og militær styrke. Hizbollah blir av mange vestlige land sett på som en terrorgruppe, blant annet USA, Storbritannia og EU, i tillegg til regionale makter, som Israel og Den arabiske liga. Iran frykter derfor at enhver politisk endring i landet vil gå på bekostning av deres innflytelse. Under demonstrasjonene mot regjeringen i Libanon, angrep tilhengere av Hizbollah de regimekritiske demonstrantene. Irans øverste leder, ayatollah Ali Khomenei, har anklaget utenlandske krefter for å nøre opp under uroen i Libanon, men har samtidig også oppfordret partene til å roe seg. Likevel er det liten tvil om at Iran frykter de politiske endringene demonstrantene i Libanon krever. Dersom det ikke blir en løsning alle kan enes om, og demonstrasjonene eskalerer til en borgerkrig i Libanon, er det stor sannsynlighet for at de regionale stormaktene vil blande seg direkte inn i konflikten.

Les om Den libanesiske borgerkrigen 1975-1990

Publisert: 5. november 2019
Print Friendly, PDF & Email