Midt i et av verdens mest konfliktfylte områder, ligger fredfulle Oman. Med ny leder ved roret er det imidlertid usikkert om landet vil kunne beholde denne posisjonen også i tiden framover.
Oman er et såkalt sultanat, noe som vil si at landet er et muslimsk rike styrt av en monark kalt sultan. Omans sultan sitter på all makt. Han representerer både den lovgivende og den utøvende makt. I tillegg er han også stats-, utenriks- og forsvarsminister, samt øverstkommanderende for de væpnede styrker.
Mye av æren for Omans fredfulle historie og nøytrale posisjon i Midtøsten har tilfalt sultan Qaboos bin Said. Han styrte landet i nesten 50 år frem til sin død i januar 2020. Mange spør seg nå om Oman vil kunne holde fast på sin gunstige og avgjørende posisjon under nytt lederskap i en tid der regionen preges av store spenninger. Blant utfordringene i regionen er konflikten mellom USA og Iran, borgerkrigen i Syria, samt Israel-Palestina konflikten.
Omans tidlige historie
Omans historie strekker seg langt tilbake i tid, og området har blant annet vært underlagt både persisk og arabisk styre. Det vi i dag kjenner som Oman har imidlertid ikke en samlet historie før på starten av 1900-tallet. Området langs kysten og rundt hovedstanden Muscat har en historie definert av områdets maritime beliggenhet. Innlandet var lenge en egen politisk enhet.
Langs Omans kyst opprettet Portugal flere handelsstasjoner på 1500-tallet. Disse ble siden drevet ut av arabiske herskere som tok over kontrollen. På midten av 1700-tallet tok al-Busaidi-dynastiet – som styrer Oman den dag i dag – makten i dette kystriket. De etablerte Sultanatet Muscat.
Sultanatet fikk etter hvert stor innflytelse i områder rundt Det indiske hav, deriblant Zanzibar som en periode var sultanens hovedsete. Sultanatet var aldri en del av den formelle koloniseringen av europeiske makter. Likevel ble landet i praksis underlagt britisk kontroll fram til 1951 gjennom en rekke avtaler.
Omans innland har en noe annen historie. Her hadde det på 800-tallet blitt opprettet en islamsk statsdannelse kalt Ibadi-imamatet. Imamat er en egen islamsk statsdannelse som styres av en valgt leder, en imam. Sultanatet Muscat var på sin side styrt av en sultan – en tittel som går i arv. Dette skapte et tydelig politisk skille mellom innlandets imamat og sultanatet i og rundt hovedstaden Muscat.
Flere ganger førte dette til væpnet konflikt. På starten av 1900-tallet fikk imamatet en ny leder som erklærte jihad, eller hellig krig, mot sultanatet i Muscat. Innlandets imamer led imidlertid nederlag, og partene ble enige om en avtale som ga imamens innland selvstyre, dog ikke selvstendighet, i bytte mot våpenhvile.
Et samlet Oman
Denne todelingen av landet vedvarte frem til 1950-tallet da imamatet ble endelig avviklet etter flere mislykkede forsøk på å etablere imamatet som en selvstendig stat. Etter nederlaget opprettet innlandets siste ledere et imamat i eksil i Saudi-Arabia, og Sultanatet integrerte innlandet i resten av Oman. Oman var nå ett land – et vendepunkt i landets historie.
I 1965 brøt det ut borgerkrig i regionen Dhofar. En kommunistisk-inspirert opprørsgruppe, senere kjent under navnet Popular Front of the Liberation of Oman (PFLO), krevde løsrivelse fra Oman. Bakgrunnen var sultanens undertrykkende og konservative politikk. PFLO mottok støtte fra Kina, Sovjetunionen, Sør-Jemen og Irak.
Opprøret bidro til det såkalte palasskuppet i 1970 der den sittende sultanen ble avsatt av sin sønn, Qaboos bin Said. Dette kuppet ble støttet av både Omans nære allierte Storbritannia, men også Iran og andre Golfland. Disse fryktet at opprøret i Oman kunne ha en revolusjonær spredningseffekt i regionen.
Etter statskuppet intensiverte Qaboos kampen mot opprørerne. Disse ble til slutt ble overvunnet i 1975 med hjelp fra Storbritannia, Pakistan, Jordan og Iran. Qaboos sin svært suksessfulle modernisering av det omanske samfunnet var imidlertid også en sentral faktor i å endre folkets holdning til sultanens styre.
Det moderne Oman
Sultan Qaboos tok over makten i Oman i 1975, i en alder av bare 29 år. Da var landet både isolert, fattig og underutviklet. Det var en nær total mangel på grunnleggende tjenester i landet, slik som skole, helsevesen og moderne infrastruktur – blant annet fantes det kun 10 km asfaltert vei. Forventet levealder var bare 50 år.
Under Qaboos sin ledelse har Oman gjennomgått en total forvandling. Landet har blitt åpnet for omverdenen, og det har blitt iverksatt et sosialt og økonomisk moderniseringsprogram med fokus på helse og utdanning, samt tilrettelagt for økt næringsvirksomhet. Dette har gitt utslag på mange felt.
I dag er forventet levealder 77 år, 95 % av befolkningen kan lese og landet har gratis helsevesen. Grunnsteinen i prosjektet var Omans stadig økende oljeinntekter fra slutten av 1960-tallet. Til tross for at oljeinntektene er relativt lave i sammenligning med naboland som Saudi Arabia, har de stått for mellom 70 og 85 prosent av statsbudsjettet.
Utover 2000-tallet har imidlertid Omans oljereserver minket, og i perioder har lave oljepriser ført til lave inntekter for landet. Dette har ledet Oman på vei mot en omlegging av økonomien for å bli mindre avhengig av olje. Myndighetene ønsker blant annet å satse på produksjon, logistikk, turisme, fiskeri og gruvedrift i framtiden.
Suksessfull integrering
Sultan Qaboos klarte også å føre en inkluderende politikk, der ulike religioner og religiøse retninger lever fredfullt side om side. Dette er en bragd som er nærmest unik i Midtøsten-regionen. I henhold til Omans grunnlov er islam statsreligion, men religiøs diskriminering er forbudt. Ved å fremme etnisk og religiøs toleranse har myndighetene også jobbet aktivt med å forhindre radikalisering og tilslutning til militante islamistiske grupper som det finnes flere av i Midtøsten.
Dette virker å ha fungert. Da rekordmange fremmedkrigere ble rekruttert til Den islamske stat (IS) mellom 2014 og 2017, ble det ikke registrert en eneste omaner blant disse. En annen viktig årsak til dette kan være at Oman har undertegnet FN-avtalen mot terrorfinansiering og at landet har etablert gode rutiner for å fange opp ulovlig finansiering av terrorvirksomhet.
Politisk konservatisme
På den politiske fronten, har sultanen gått mer forsiktig fram. Selv om stemmeretten gradvis har blitt utvidet, til den i 2003 ble allmenn, forblir landet udemokratisk og sultanen den eneveldige herskeren. Politiske partiet er forbudt, og de gruppene som utøver størst politisk innflytelse er den herskende al-Busaidi-familien, stammene, handelsstanden og utenlandske rådgivere, særlig britiske. Landet har også sterke begrensninger på både ytringsfrihet og forsamlings- og organisasjonsfrihet.
Til tross for manglende demokrati, fikk likevel Qaboos ros for å omgi seg med gode rådgivere. I tillegg reiste han landet rundt for å definere politiske prioriteringer basert på folkets faktiske håp og bekymringer. Det var likevel ikke overraskende at Den arabiske våren også skulle spre seg til Oman i 2011.
Folk tok til gatene og demonstrerte mot sultanens uinnskrenkede makt og den utbredte korrupsjonen. Det ble nedlagt krav om økonomiske reformer og økt politisk frihet. Etter at sammenstøt mellom demonstrantene og politi førte til at en demonstrant mistet livet og flere ble skadet, annonserte Qaboos tiltak for å dempe protestene. Han endret blant annet sammensetningen av regjeringen, lovet å øke minstelønnen, samt å skape 50,000 nye jobber i offentlig sektor. Dette var effektivt i å stoppe videre demonstrasjoner.
Omans utenrikspolitikk
Qaboos hadde en enorm betydning for utviklingen til Oman de siste 50 årene. Likevel var det nok hans prinsipielle, men pragmatiske utenrikspolitikk som ble hans viktigste ettermæle for internasjonale observatører. I en region der intriger, konflikter og stormaktsspill preger naboskap, og hvor allianser og fiendtlighet ofte strekker langt tilbake i tid, har Oman valgt å være en uavhengig og alliansefri aktør.
Omans fredelige natur blir også ofte knyttet til at flertallet av befolkningen tilhører ibadi-retningen i islam. Det var denne som dannet grunnlaget for Ibadi-imamatet som tidligere styrte Omans innland. Islam deles gjerne inn i to hovedretninger – sunni og sjia – og disse dominerer landene i Midtøsten og har skapt grobunn for konflikt. Dette gjelder særlig mellom de regionale stormaktene Saudi-Arabia og Iran. Som eneste land i verden med flertall av ibadi-muslimer faller imidlertid Oman naturlig utenfor Midtøstens religiøse splid. Dette har gitt landet muligheten til å være en nøytral aktør i regionen.
Gode relasjoner til naboer
Som et av få land i verden, har Oman blant annet klart å opprettholde et godt forhold til Iran. Landet blir ansett som en viktig økonomisk og politisk alliert, og de to landene har dessuten tette kulturelle- og historiske bånd. Under Iran-Irak krigen på 1980-tallet, valgte Oman å holde seg nøytral, selv når brorparten av de arabiske landene aktivt støttet Irak.
Qaboos selv var sentral i å tilrettelegge for diplomatiet som førte til den såkalte atomavtalen mellom Iran og verdens stormakter i 2015. Selv i en av de mest betente konfliktene i Midtøsten, den mellom Israel og de arabiske nabolandene, har Oman klart å holde en nøytral kurs. Da Egypt underskrev Camp David-avtalen som la rammene for videre fredsforhandlinger med Israel i 1979, var Oman et av svært få arabiske land som ikke brøt sine diplomatiske forbindelser med Egypt. Og da fredsavtalen mellom Egypt og Israel ble underskrevet, ble israelske og omanske handelskontorer åpnet i henholdsvis Muskat og Tel Aviv.
Oman har også hatt flere israelske statsministere på offisielt statsbesøk. Samtidig har sultanatet opprettholdt vennlige relasjoner til Den palestinske selvstyremyndigheten. Heller ikke i noen av områdets pågående kriger har Oman satt inn militære styrker – verken Syria, Jemen eller Libya. Til forskjell fra majoriteten av arabiske land, har Oman forholdt seg nøytrale og opprettholdt en ambassade i Damaskus i Syria gjennom borgerkrigen. Andre land i regionen har støttet ulike grupperinger som forsøker å styrte den syriske presidenten.
Nye tider for Oman?
Fredag den 10. januar 2020 gikk Omans sultan bort, etter å ha styrt landet i nesten 50 år. Det var knyttet stor spenning til hvem som ville overta Qaboos sitt embete, da han ikke etterlot noen arvtager. Kun noen timer etter offentliggjøringen av Qaboos sin bortgang ble det kunngjort at hans fetter, Haitham bin Tariq Al Said, skulle overta tronen.
Mange frykter at Omans nye leder ikke vil kunne opprettholde landets fredfulle historie. Støtten til Qaboos, tross manglende demokrati og grunnleggende menneskerettigheter, har kunnet tilskrives hans imponerende meritter og historisk viktige rolle i å utvikle det moderne Oman. Om landet vil overleve en ny autoritær leder, uten disse merittene, er det flere som betviler.
Haitham var tidlig ute og forpliktet seg til å vedlikeholde Omans sentrale diplomatiske rolle i Midtøsten som en uavhengig mellommann. Likevel står han overfor utfordringer her: Omans uavhengige rolle så langt, har i stor grad blitt muliggjort av landets økonomiske uavhengighet.
I en tid der oljeprisen er lav, og Omans reserver stadig krymper, kan denne rollen bli vanskeligere å opprettholde. Det hersker dermed liten tvil om at Sultan Haitham har en enorm oppgave foran seg. Forventningene er skyhøye, både nasjonalt og internasjonalt.