Norske styrker – på jobb i utlandet

Norske styrkers deltakelse i internasjonale operasjoner er svært gode eksempler på hvor varierte oppgaver Forsvaret er nødt til å kunne håndtere.

Av: Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Fra det norske bidraget i KFOR i Kosovo, 1999. Foto: Forsvarets mediearkiv

FN-pakten legger begrensninger på legitim bruk av militærmakt, og det har i årene etter andre verdenskrig blitt en større enighet om at militære operasjoner skal skje under internasjonal ledelse og kontroll. Allerede i 1948 var FN klar til å gjennomføre operasjoner, og sendte FNs observatørkorps til Palestina for å overvåke situasjonen der. Til tross for suverenitetsprinsippet, ble det også ganske raskt klart at FN ønsket å arbeide vel så mye med forhold innad i stater som mellom stater. Under hele Den kalde krigen var det imidlertid flere faktorer som satte en begrensning på internasjonale operasjoner. Særlig det tilspissede forholdet mellom de to vetomaktene USA og Sovjetunionen gjorde samarbeid vanskelig. Hele 279 ganger ble det lagt ned veto i FNs sikkerhetsråd, og det ble under Den kalde krigens fire tiår kun igangsatt 13 operasjoner. Til sammenlikning ble det startet hele 35 operasjoner bare de første ti årene etter Den kalde krigens slutt. Fokuset for operasjonene under Den kalde krigen var fredsbevaring, noe som fordret en fredsavtale eller våpenhvile å overvåke, og at partene godtok tilstedeværelsen av FNs styrker gjennom en formell anmodning fra det aktuelle landet. Likevel var det slik at selv de gangene Sikkerhetsrådet kom til enighet, var mandatet ofte så begrenset at oppdragene ikke nødvendigvis kunne løses på den mest effektive måten. Til sammenligning har FNs operasjoner etter Den kalde krigens slutt et mye mer variert spekter av oppgaver, som blant annet beskyttelse av territorium, personer og nødhjelp, overvåkning av demobilisering, nedrustning, politiovervåkning av demilitariserte områder, overvåkning og gjennomføring av valg, og bistand til etablering av styresmakter.

Den norske militærmakten er underlagt demokratiske prinsipper og det er det til en hver tid sittende Stortinget som bestemmer hva Forsvaret skal gjøre. Norges aller første bidrag til en FN-operasjon var fem norske militæroffiserer som i 1949 ble sendt til Kashmir for å overvåke våpenhvilen mellom India og Pakistan. Norske styrker er svært aktive i internasjonale operasjoner; de har deltatt i hver eneste operasjon i NATO-regi, i 41 av FNs 71 fredsbevarende operasjoner, og Norge er det ikke-medlem som deltar i flest EU-ledede sivile og militære operasjoner.

Under følger en oversikt over pågående norske bidrag til internasjonale operasjoner. Se oversikten over alle avsluttede og pågående internasjonale operasjoner i regi av FN, NATO, EU og OSSE. Norsk deltakelse er markert med *

Afghanistan

I alt har omtrent 9000 norske kvinner og menn deltatt i fire ulike operasjoner i Afghanistan siden 2002. Norges første bidrag til Afghanistan kom i oktober 2001 gjennom Operation Enduring Freedom og besto av spesialstyrker, mineryddere og spesialister på eksplosiver. Minerydderne fikk i oppdrag å rydde flyplassene i Kabul og Kandahar for eksplosiver. Forsvarets spesialstyrker deltok flere ganger, inntil Norge vedtok å konsentrere seg om stabiliseringsstyrken International Security Assistance Force (ISAF) fra og med 2006. ISAF ble etablert i desember 2001. Fra 2007 bidro Norge samtidig i FN-operasjonen United Nations Assistance Mission in Afghanistan (UNAMA). ISAF ble avsluttet 31. desember 2014. ISAF var en omfattende operasjon. Over 130 000 soldater fra et femtitalls land deltok på det meste i styrken. Mens Operation Enduring Freedom var en USA-ledet operasjon, var ISAF en koalisjonsstyrke med flernasjonal ledelse, etablert på grunnlag av resolusjon 1386 (2001) fra FNs sikkerhetsråd. Etter at enkeltland hadde ledet styrken i starten, ble ISAF fra 2003 underlagt NATO. Militært har ISAF hatt som hovedoppgave å støtte den valgte afghanske regjeringen og bidra til stabilitet og sikkerhet for å støtte sosial og økonomisk utvikling. ISAF hadde dermed et bredere perspektiv enn det rent militære. Styrken ville hindre at landet ble brukt som fristed og base for internasjonal terrorisme, og bidra til sikkerhet som grunnlag for humanitær innsats og økonomisk og sosial utvikling av det afghanske samfunnet. Å bidra til å reformere det afghanske sikkerhetsapparatet var sentralt. Stor vekt ble lagt på trening, rådgivning og oppbygging av det afghanske forsvaret, som også har operert sammen med de utenlandske styrkene. UNAMA ble opprettet som et politisk oppdrag av FNs sikkerhetsråd ved resolusjon 1401 i 2002, etter ønske fra afghanske myndigheter. Mandatet var å gi assistanse til myndighetene og det afghanske folket ved å tilrettelegge for varig fred og utvikling. Operasjonen ble opprinnelig gitt mandat for ett år, og har siden blitt forlenget gjentatte ganger gjennom nye resolusjoner. UNAMA har også jobbet med å lede og tilrettelegge for sivile bistandsprogrammer i deres arbeid i Afghanistan. Operasjonen har vært involvert i gjennomføringen av valg i landet, inkludert valget i 2014. UNAMA, som et politisk oppdrag, er også involvert i de politiske prosessene i Afghanistan. Den 1. januar 2015 tok Resolute Support Mission over etter at ISAF ble avsluttet, og det norske bidraget ble overført til denne operasjon med fokus på trening, rådgivning og assistanse til afghanske sikkerhetsstyrker. Den norske spesialstyrkeavdelingen i Afghanistan går under navnet Special Operations Advisory Team 222.

Bilder fra den norske Camp Nidaros utenfor Mazar E Sharif i Afghanistan. Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret

Bosnia-Hercegovina

Oppløsningen av Jugoslavia ble den aller første testen for både FN, NATO og EU etter slutten på Den kalde krigen. I Bosnia-Hercegovina er det NATO som har hatt hovedoppgaven med først å overvåke fredsavtalen som kom på plass i 1995, og så å legge til rette for oppbygging av landet gjennom henholdsvis operasjonene IFOR og SFOR. I 2004 tok EU over arbeidet med å stabilisere området gjennom operasjon Althea. NATO har beholdt et hovedkvarter i Sarajevo, der det viktigste oppdraget er å hjelpe styresmaktene med å utvikle et mer robust nasjonalt forsvar. Det har vært norske styrker i Bosnia-Hercegovina siden 1992, og i dag er nestkommanderende i den militære delen ved hovedkvarteret i Sarajevo, alltid norsk. Blant hovedoppgavene er å lede NATO sitt arbeid med forsvarsreformen.

Egypt

Som resultat av Camp David-avtalen av 1979 mellom Egypt og Israel, skal Multinational Force and Observers (MFO) observere, rapportere og bekrefte at denne overholdes. MFO er utplassert med flere små stasjoner langs den om lag 190 kilometer lange grensen, og hovedutfordringene er blant annet menneskesmugling fra Sudan, Eritrea og Etiopia via mellommenn i Sinai og inn i Israel, radikale terrorgrupper som benytter seg av sikkerhetsvakuumet i Sinai, og våpensmugling inn i Sinai etter al-Gadaffis fall i Libya. Norge har deltatt med personell i MFO siden 1982, og fire av ti styrkesjefer har vært norske. I dag deltar Norge med tre stabsoffiserer.

Irak/Kuwait/Jordan

Den ekstremistiske terrorgruppen IS var lenge en trussel mot fred og sikkerhet ikke bare i Midtøsten, men i Europa. USA samlet etter Iraks anmodning en koalisjon av over 60 land og organisasjoner som skulle stoppe terrorgruppen, i Operation Inherent Resolve. I koalisjonen er det en kjernegruppe på 20 land, blant annet Norge. Hovedoppgavene er å nedkjempe IS militært, stanse rekrutteringen av fremmedkrigere, bremse IS sin ideologi, stoppe finansiering av IS, og stabilisere de områdene som blir frigjort. Norges militærbidrag er i dag konsentrert til Nord-Irak, der oppgaven er å trene opp lokale styrker, men ikke følge disse ut i kamp.  Norge bidrar også med stabsoffiserer ved Ain al-Asad flybase i Anbar-provinsen og Bagdad i Irak, samt Kuwait som en del av Operation Inherent Resolve. I tillegg har Norge personell på plass i Jordan som sørger for forsyninger til styrken i Irak.

Soldater fra Telemark bataljon trener opp Peshmerga soldater i grunnleggende soldatferdigheter som skyting, sanitet, EOD, og enkle stridsteknikker i en treningsleir ved Erbil i Nord-Irak (Kurdistan). Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret

Island

NATO-landet Island har ikke et eget forsvar, og dermed heller ingen kapasitet som kan hevde suverenitet eller patruljere og overvåke islandsk luftrom. NATO stiller derfor med luftforsvarsstyrker i perioder, og dette oppdraget går på rundgang mellom NATO-land som har kapasitet til det. I mars 2020 deltar Norge derfor i den internasjonale operasjonen Iceland Air Policing med F-35. Dette er det første utenlandsoppdraget til 332 skvadron etter at F-35 ble erklært operative i november. Norge har deltatt fire ganger tidligere, senest i 2016. Oppdraget løses ved at det står et antall kampfly på såkalt NATO QRA (Quick Reaction Alert) på Keflavik-basen på Island, lik den beredskapen Norge har til daglig i Bodø.

Kosovo

I 1999 igangsatte NATO for første og eneste gang hittil i historien en operasjon uten enighet i FNs sikkerhetsråd. Bombingen av Kosovo for
å tvinge den serbiske ledelsen i kne var vellykket, men har likevel vært svært omdiskutert for sin manglende forankring i folkeretten. En flernasjonal militær styrke – Kosovo Force (KFOR) – ble opprettet for å avskrekke partene fra å gjenoppta konflikten. Norge hadde store bidrag til KFOR fra 1999 frem til 2004, da bidraget gradvis ble trappet ned parallelt med den økte innsatsen i Afghanistan. Spesialsoldater fra Hærens jegerkommando var blant de aller første som ble satt inn, blant annet for å sikre flyplassen ved hovedstaden Pristina for å klargjøre innsetting av hovedstyrken. Deretter ble Nasjonalt støtteelement satt inn, og fra september stilte Norge med en mekanisert infanteribataljon med over 900 soldater. Dette
var det første utenlandsoppdraget til en samlet Telemark bataljon. Med hovedkvarter utenfor Pristina hadde den norske avdelingen ansvaret for sikkerheten i tre kommuner. I perioden april til oktober 2001 var Norge ledelsesnasjon for KFORs femte kontingent og stilte med en rekke spesialiserte støttefunksjoner til hovedkvarteret. De sto til disposisjon for den norske styrkesjefen. Samlet norsk styrkebidrag i denne perioden lå på rundt 1400. Luftforsvaret bidro med helikopterstyrker i KFOR i 2001, og fra 2004 til 2005. Norge har bidratt med én styrkesjef for KFOR: generalløytnant Thorstein Skiaker (2001). Etter at Norge trakk sine avdelinger ut er det fortsatt stilt stabspersonell til KFORs disposisjon. I dag består det norske bidraget av to offiserer som jobber ved KFORs hovedkvarter.

Litauen

Under NATO-toppmøtet i Warszawa i juli 2016 ble det besluttet at alliansen skulle forsterke sitt militære nærvær i Baltikum og Polen. Tilstedeværelsen er et defensivt og beroligende tiltak som understreker alliansens vilje til kollektivt forsvar. Enhanced Forward Presence består av fire multinasjonale bataljonsstridsgrupper som holder til i Latvia, Litauen, Estland og Polen. Det norske bidraget inngår i en tyskledet multinasjonal bataljon i Litauen. Personellet kommer hovedsakelig fra Hærens artilleribataljon og har som hovedoppgave å yte bekjempelse- og beslutningsstøtte til den NATO-ledede operasjonen. Styrken som Norge inngår i holder til i en litauisk garnison i Rukla, omtrent ni mil utenfor hovedstaden Vilnius. Her vil de trene og øve sammen med soldater fra Belgia, Frankrike, Tsjekkia, Luxemburg, Nederland, Tyskland samt vertslandet Litauen. Bidraget går på rotasjon mellom alliansens medlemsland. Norge har bidratt i Enhanced Forward Presence siden våren 2017.

Mali

Mali har tidligere vært regnet som et handels- og kultursentrum i nordvest-Afrika, men i de siste årene har landet vært preget av konflikter mellom regjeringen, den nomadiske gruppen tuareg og islamistiske grupper. I mars 2012 ble det gjennomført et militærkupp der den sittende presidenten ble kastet, nasjonalforsamlingen oppløst og grunnloven satt til side. Følgene av kuppet har vært enda større ustabilitet i landet, og tuareg-opprørerne og islamistiske grupper har tatt kontroll over flere større byer i nord. FN opprettet operasjon MINUSMA i 2013, og det er denne som siden da har hatt ansvar for sikkerheten i landet. Styrkene bistod med å gjennomføre et fritt, fredelig og inkluderende valg i 2013, og mandatet har siden blitt utvidet til også å gjelde beskyttelse av sivile, støtte til politisk dialog og forsoning, bistand i reetableringen av statlige myndigheter og styrking av menneskerettigheter i landet. Norge har deltatt i MINUSMA med 20 offiserer i FNs informasjons- og analyseenhet i perioden 2013-2015. Norge har også deltatt med ingeniører fra Forsvaret og et Hercules transportfly. I dag stiller Norge med ni personer som understøtter de øvrige nasjonene som er stasjonert i Camp Bifrost med drifting av leir, samt offiserer i MINUSMAs militære hovedkvarter i hovedstaden Bamako. Fra mai til november 2019 sendte Norge 60 soldater til MINUSMA. De bidro med taktisk transportkapasitet for å få fraktet personell og last. De hadde også med seg Forsvarets bombehunder for å gjennomgå lasten slik at det ikke kommer sprengstoff med om bord på Herkules-flyene.  De norske soldatene holdt til på leiren Camp Bifrost i hovedstaden Bamako.

 

Norske FN-observatører på Golanhøyden. Marthe Brendefur/Forsvaret

Midtøsten

Midtøsten skulle bli en av FNs tidlige utfordringer. Israel erklærte sin selvstendighet i 1948, og i tiårene som fulgte kom en serie med arabisk-israelske kriger. FNs aller første fredsbevarende operasjon – United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO) – ble etablert allerede i 1948, men oppdraget har endret seg i takt med de politisk-militære omgivelsene. Norske observatører har vært i UNTSO siden 1956, og i dag består det norske bidraget av 15 norske offiserer, hvorav én tjenestegjør ved hovedkvarteret i Jerusalem, én er liaisonoffiser for UNTSO i Damaskus, mens de resterende arbeider som FN-observatører i Israel og Libanon. Norge har bidratt med styrkesjef i tre perioder, sist ved generalløytnant Robert Mood i 2009-2011.

 

Minerydderstyrken

Etter to verdenskriger er det fortsatt enorme mengder miner og annen type ammunisjon som ligger igjen i havet. I tillegg er miner fortsatt en aktuell trussel, fordi mange stater har kapasitet til å legge ut sjøminer som en effektiv måte å stenge av havner, kanaler og sjøveier på. NATO har to sjøgående stående mineryddestyrker, og Norge har siden 1984 vært en viktig bidragsyter i det som kalles Standing NATO Mine Counter Measures Group 1 (SNMCM1). I tillegg til minerydding, er en av hovedoppgavene å patruljere farvannet i Nord-Europa for å vise tilstedeværelse, samt å overvåke skipstrafikken. Styrken kan utføre alt fra humanitære oppgaver, til større operasjoner med høy intensitet. Norge bidrar som regel til en hver tid med ett minefartøy. Norge har ledet styrken ved fire anledninger, og i januar 2020 overtok Norge igjen som ledernasjon. Kommandørkaptein Henning Knudsen-Hauge, sammen med sin stab, holder til på det tyske logistikkfartøyet FGS Donau. Flåten vil etter hvert bestå av ni fartøy, blant dem det norske mineryddingsfartøyet KNM Rauma.  I tillegg overtok Norge den 9. desember 2019 som leder for NATOs stående maritime styrke, som patruljerer og forsvarer NATO-farvann.  KNM Otto Sverdrup er flaggskip for styrken, med flaggkommandør Yngve Skoglund som styrkesjef.

 

Sør-Sudan

Sør-Sudan ble selvstendig i 2011, og er dermed verdens yngste nasjon. I etterkant av løsrivelsen fra Sudan, har det imidlertid vært uenigheter om grensen og særlig fordeling av oljeressursene i området. I tillegg har Sør-Sudan vært preget av interne etniske konflikter, der ulike væpnede militsgrupper bidrar til ustabilitet. FN opprettet United Nations Mission in South Sudan (UNMISS) i 2011 av frykt for at situasjonen i landet utgjorde en trussel for freden i regionen. Hovedoppgaven til styrken er å bistå i statsoppbygging, sikre fred i området, beskytte sivile, og legge til rette for humanitært arbeid. Norge bidrar i dag med offiserer, både ved hovedkvarteret i Juba og ved ulike stasjoner i landet.

Et FN-kjøretøy på veien mellom Support Base Malakal og flyplassen i Malakal, Sør-Sudan. Torbjørn Kjosvold/Forsvaret

Print Friendly, PDF & Email