Norges forhold til Russland

Naboskapet mellom Norge og Russland har en lang. Fra begge myndigheters hold fremheves viktigheten av å opprettholde det tradisjonelt gode samarbeidet. Samtidig forblir trusselen fra den store naboen i øst sentral for norsk forsvars-, sikkerhets-, og utenrikspolitikk.

Av Narve Nilssen

Da Norge erklærte seg uavhengig fra Sverige i 1905 var det den russiske tsar Nikolai II som var første statsleder til å anerkjenne den nye staten, og samarbeidet mellom de to landene i nord har lenge vært kordialt preget.

I norsk offentlighet og media er det imidlertid ofte de mer krevende sidene av det bilaterale forholdet som får mest oppmerksomhet. Sanksjoner, utsendelse av diplomater, o.l, har lenge vært i fokus, men det som kanskje har vært mest fremtredende er den militære opprustningen og økte spenningen på begge sider av grensen. Selv om forholdet mellom Norge og Russland de siste årene har vært kjøligere enn på lenge, er det imidlertid ikke slik at alt samarbeid er stanset. De to landene pleier fremdeles et spesielt godt forhold tatt i betraktning de tilsynelatende vidt forskjellige interessene som ligger til grunn. Et lite NATO-land med litt over fem millioner innbyggere har alt å tjene på et bra samarbeid med en historisk stormakt med 25 ganger så stor befolkning.

Fra frigjører til motstander

I Norge markerer vi frigjøringsdagen den 8. mai hvert år. I Nord-Norge var derimot frigjøringen i gang i god tid før dette. 18. oktober 1944 krysset sovjetiske styrker grensen til Norge og hadde snart kontroll over Øst-Finnmark. Den etterfølgende tyske tilbaketrekkingen satte dype spor. De tyske styrkene tok i bruk «den brente jords taktikk», og på retretten sørover ble 50 000 lokale tvangsevakuert, og det meste av bebyggelse og infrastruktur ble ødelagt. Den nye tyske forsvarslinjen ble satt ved Lyngen i Troms, og Sovjetunionen stanset sin militære offensiv i Norge.

Da tyskerne offisielt kapitulerte i mai 1945 var det noe nervøsitet knyttet til om de sovjetiske styrkene kom til å trekke seg ut. I løpet av det siste året av krigen var store deler av Øst-Europa blitt okkupert og fra disse områdene hadde Sovjetunionen ingen planer om å trekke seg tilbake. Den 25. september 1945 forlot imidlertid de siste sovjetiske soldatene Norge. I årene som fulgte kom Norges forhold til den nylige frigjøreren og allierte til å ta en helt ny form.

Nøytralitetspolitikken som lå til grunn ved inngangen til annen verdenskrig ble raskt gitt opp da fred ble erklært. Den politiske konsensusen var at Norge ikke kunne stå alene og landet trengte allierte. Det var derimot uenigheter om hvilken vei landet burde ta fremover, og det var langt i fra en entydig mening om at Norge skulle velge siden til USA. Etter at ideene om et nordisk forsvarssamarbeid ikke førte frem, ble Norge med på opprettelsen av NATO i 1949. Med det havnet Norge i en allianse som stod i opposisjon til Sovjetunionen.

I den kalde krigens konfrontasjoner mellom Vesten og Sovjetunionen hadde Norge en interesse i et mer balansert forhold til den nye supermakten ved dets grenser. De historiske forbindelsene i nord bidro også til å legge til rette for samarbeid mellom Norge som NATO-land, og NATOs store motstander. Mens NATO utviklet doktrinen om «massiv gjengjeldelse» som grunnlag for avskrekking, startet Norge fra første stund med det som skulle bli grunnstenen i sikkerhetspolitikken overfor Sovjetunionen og senere Russland, nemlig konseptet om, og balansen mellom, «avskrekking og beroligelse».  Førstnevnte skulle oppnås gjennom et troverdig forsvar på norsk territorium samt et sterkt NATO. Dette måtte derimot balansere for å ikke unødig provosere naboen i øst. Beroligelse skulle nås med blant annet norsk basepolitikk (som forbød fast deployering av utenlandske styrker), begrensinger på alliert øvingsaktivitet og ikke minst politikken om at ingen atomvåpen skulle plasseres på norsk territorium.

Etter Sovjetunionens fall

Den norsk russiske grensen holdes oppsyn med fra begge sider fra observasjontårn lik det på bildet. Foto: Forsvarets mediearkiv

Sovjetunionens fall i 1991 fikk dyptgående konsekvenser både for Norges sikkerhetspolitikk og forholdet mellom Norge og nå Den russiske føderasjonen. Oppmykningen i relasjonene mellom Russland og Vesten generelt ga grunnlag for stor optimisme for det norsk-russiske forholdet spesielt. Balansepolitikken ble til stor grad videreført som konsept, men ble gjenstand for justeringer utover 90-tallet. Nå var det ikke faren for invasjon og atomkrig som preget utenriksfeltet, men heller økt håp for tettere integrasjon og samarbeid. Norge og Russland hadde et godt grunnlag for samarbeid, og det bilaterale forholdet kunne bli ytterligere forbedret.

Rivaliseringen mellom øst og vest skulle i midlertidig vise seg å være langt fra over. NATOs utvidelse østover på begynnelsen av 2000-tallet ble møtt med sterk kritikk fra Russland, som så sin historiske innflytelsessfære bli en del av alliansen som tradisjonelt hadde motarbeidet landets interesser. Putins inntreden ved årtusenskiftet brakte med seg en endring i Russlands omgang med omverden. Den gamle kjempen kom mer og mer til hektende, og landet startet å oppføre seg mer selvhevdende enn tidligere. Etter et tiår med svak økonomi, og et umoderne forsvar, fikk verden nå merke Russlands tilbakekomst på den internasjonale scenen.

Med cyberangrepet på Estland i 2007 og krigen i Georgia i 2008  fikk verden for alvor øynene opp for Russlands voksende ambisjoner. På tross av økt spenning internasjonalt holdt det gode samarbeidet mellom Norge og Russland til stor grad frem som før. Kanskje av størst betydning for Norge i denne perioden var delelinjeavtalen i Barentshavet i 2010, et spørsmål som lenge hadde vært kime til uenighet mellom landene. Ved annekteringen av Krim i 2014 kjølnet forholdet derimot betraktelig. Omfattende sanksjoner ble innført fra Vesten, med følgende mottiltak fra Russland. Norge sluttet seg til USA og EU sine sanksjoner, og det norsk-russiske forholdet sank til et nivå man ikke hadde sett siden Den kalde krigen. Det ble en stans i mange av de faste politiske toppmøtene, sanksjonene gikk utover handelen, og retorikken hardnet til. Den internasjonale isfronten fikk store konsekvenser for forholdet, men igjen så man at tendensene til uvennskap gjorde mindre utslag mellom Russland og Norge, og man har igjennom de siste årene vedlikeholdt og til dels gjenopptatt samarbeid på flere områder.

Samarbeidet i dag

Ofte blir forskjellene mellom samarbeidet lokalt og nasjonalt trukket frem for den spesielle dynamikken som preger det norsk-russiske forholdet. For innbyggerne som bor i grenseområdene har samarbeidet lenge vært, og fortsetter å være, spesielt godt. Handel, kultur og næringsliv har dannet et nærere bånd mellom de lokale og dette er en villet politikk fra myndighetenes side. Alle dem som bord innenfor en omkrets på 30 km fra grensen, kan blant annet søke om å få et grenseboerbevis som gjør at man kan reise visumfritt innenfor grenseområdet. Eneste begrensning er at man ikke kan oppholde seg i det andre landet mer enn 15 dager av gangen. Både fra Oslo og Moskva blir det ofte trukket frem at Norge og Russland samarbeider bredt og innenfor en rekke områder. Det gode samarbeidet lokalt ved grensen kommer i midlertidig ofte i skyggen av storpolitikken.

En del av det norsk-russiske samarbeidet inkluderer militære inspeksjoner. Her fra øvelsen Joint Viking i 2017. Foto: Forsvarets mediearkiv

Samarbeid rundt forvaltning av ressursene i nordområdene er viktig for begge parter og det er inngått en rekke avtaler for hvordan utnyttelsen av havressursene kan ivareta et bærekraftig perspektiv. Energi, fiskeri og miljø er blant områdene som det samarbeides spesielt innenfor, og også innenfor forskning, justis og kultur har de to landene en tradisjon for å jobbe sammen. De økonomiske sanksjonene fra både øst og vest, har fått stor innvirkningen på handelen, men samarbeidet på mange av de andre områdene holder frem.

Når forholdet blir kjøligere slik som man har sett etter 2014 er det derimot ofte på de formelle politiske nivå at man tydeligst ser konsekvensene i media, blant annet ved at høytstående politikere slutter å møte hverandre. Norges bidrag til NATO har de siste årene igjen blitt en kilde til politisk konflikt. Uenighetene rundt blant annet Svalbard, hvor Norge hevder rett til en internasjonalt omstridt fiskevernesone, og den såkalt Globus II-radaren i Vardø, er blant temaene som lenge har ligget og ulmet under overflaten, men som nå for alvor har kommet til overflaten. Etter hvert som situasjonen endres i Norge, i Russland og i verden utenfor, utvikles også forholdet mellom de to landene. Det siste tiåret har forholdene fått merke på en økt polarisering internasjonalt og mange snakker om en ny kald krig. Derimot er det mye som taler for at det «spesielle» norsk-russiske forholdet fortsetter å være spesielt.

Publisert 18. desember
Print Friendly, PDF & Email