Nord-Irland: mellom fred og kaos

20 år med fred betyr ikke at konflikten i Nord-Irland er et tilbakelagt kapittel. Brexit er en usikkerhetsfaktor som setter den skjøre balansen i fare.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg
Oppdatert av Hannah Raake

Nesten et århundre er gått siden øyen Irland ble delt mellom nord og sør – mellom den selvstendige republikken Irland, og den britiske provinsen Nord-Irland. I flere tiår etter var Nord-Irland preget av en blodig konflikt mellom de som ønsket at Nord-Irland skulle gjenforenes med Irland, og de som støttet unionen med Storbritannia. Først i 1998 ble det enighet om en avtale som sikret freden. De siste årene har imidlertid brexit ført spørsmålet om irsk gjenforening tilbake på agendaen.

«The Troubles»

Belfast 1970. Foto: Fribbler/Wikimedia Commons (CC BY-SA 3.0).

Konflikten i Nord-Irland kan spores helt tilbake til 1542. Da erobret kong Henry 8. Irland og etablerte et protestantisk styre i det katolske landet. Da Irland løsrev seg fra Storbritannia i 1922, var et uløst spørsmål hva som skulle skje med de seks grevskapene i nord-øst. Dette området, som dekker omkring en sjettedel av den grønne øya, hadde et solid protestantisk og britisk-vennlig flertall.

Etter løsrivelsen ble denne delen av øya værende under britisk kontroll og dannet provinsen Nord-Irland. Politikk og samfunnsliv fulgte raskt grensene mellom de to trossamfunnene. Den katolske befolkningen opplevde å være i permanent mindretall. På slutten av 1960-tallet, sterkt inspirert av afroamerikanernes borgerrettsbevegelse i USA, begynte politikere og sivilsamfunn fra den katolske siden å kreve forandringer.

Det hele startet som en fredelig bevegelse, som krevde like rettigheter i blant annet politikk og arbeidsliv. Etter hvert kom det stadig oftere til voldelige sammenstøt med politi og britiske militære styrker. Dette ble startet på det som har fått navnet «The Troubles» (vanskelighetene) i Nord-Irland. I de neste 30 årene kostet konflikten over 3000 mennesker livet. Dette skjedde hovedsakelig som følge av geriljavirksomhet, hvor IRA var en av flere brutale aktører.

En skjør fred

Belfast
En av de 48 fredsmurene gjennom Belfast. Foto: Duke Human Rights Center/Wikimedia Commons (CC BY 2.0).

Belfastavtalen, eller Langfredagsavtalen som den oftest kalles, er en prinsippavtale om fredsprosessen i Nord-Irland mellom den britiske og den irske regjeringen. Avtalen ble signert den 10. april 1998. De fleste politiske partier i Nord-Irland støttet avtalen. Gjennom separate folkeavstemninger i Nord-Irland og Irland ble den også bekreftet i befolkningen i mai 1998.

Politisk samarbeid har tatt lang tid å fremforhandle. Først i 2007 kom partiene i Nord-Irland til enighet om vilkårene for en fungerende valgt forsamling og en regjering. Her skal makten være delt mellom de to sidene. Avtalen innebar også at Sinn Féin, uoffisielt kjent som den politiske armen av IRA, anerkjente legitimiteten til politi og rettsvesen.

Siden har et skjørt samarbeid stort sett vært holdt i gang, men konflikten ulmer fortsatt. Årlig vekker de to sidenes historiske markeringer over militære seire harme hos motparten. Ofte eskalerer disse bymarsjene til gatevold. Arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon fører til at unge på jakt etter mening, rekrutteres til en konflikt som egentlig er avblåst.

I Belfast har mange bolighus i områder som ligger tett opp mot grensen mellom et katolsk og et protestantisk nabolag egne påbygg i gitter. Dette er for å holde potensielle bomber og andre typer angrep unna. Til sammen 48 såkalte fredsmurer skiller de to grupperingene i Nord-Irland. Regjeringen har hatt som mål at disse på skal rives. I stedet har det blitt lagt til ytterligere fire meter på høyden. Dette er for å hindre at bomber, glass og farlige gjenstander kan kastes over. En kartlegging viser også at 96 prosent av innbyggerne ønsker å beholde disse murene av sikkerhetshensyn.

Brexit skaper usikkerhet

Den 23. juni 2016 holdt Storbritannia en folkeavstemning om landets tilknytning til EU. I Nord-Irland stemt 56 prosent av befolkningen for at Storbritannia skulle forbli i EU. I landet forøvrig, stemte imidlertid et flertall for Storbritannias utgang fra EU. 31. januar 2020 forlot Storbritannia, og dermed Nord-Irland, offisielt unionen. Dette skaper utfordringer for den skjøre freden i Nord-Irland.Fram til 31. desember 2020 er imidlertid landet i en overgangsperiode, og det er først på nyåret at de reelle virkningene av utgangen virkelig slår inn.

Nord-Irland er den eneste delen av Storbritannia som har en landegrense mot et annet EU-land, nemlig Irland. Storbritannia og Irland har hatt en avtale om åpen grensepassering siden 1923. Gjennom EU-medlemskapet var både Irland og Nord-Irland del av et felles marked og en felles tollunion. Dette fjernet fysiske tegn på en grense mellom de to landene og dermed var med på å dempe spenningene og fasilitere fredsavtalen. Flere EU-programmer var rettet mot å gjenoppbygge bånd på tvers av grensen for å hindre at ny konflikt ville bryte ut.

Brexit reiste også spørsmålet om fremtidig handel. Handelsavtalen mellom Storbritannia og EU vil for Nord-Irland også være vilkårene for handel med naboen i sør. Omtrent 25 prosent av Nord-Irlands eksport går til Irland, og under 2 prosent andre veien. Dette er ikke store tall, men dersom Storbritannia går ut av EU uten en frihandelsavtale på plass, vil det skape enda dårligere vilkår for handel mellom de to landene.

I tillegg vil det å få på plass en felles kontroll av tollgrensen bli meget vanskelig i en allerede spent situasjon. Et grensesamarbeid vil også måtte inkludere migrasjonskontroll, og tiltak mot terrorisme og organisert kriminalitet. Irland har gjort det klart at dersom de tvinges til å ta side i konflikten, vil landets EU-medlemskap alltid gå foran bilaterale forhold med Storbritannia.

Det vanskeligste spørsmålet har imidlertid vært knyttet til hvordan irskegrensen skal se ut.

Irskegrensen

Med Brexit vil det bli en fysisk grense mellom Irland og Nord-Irland. I juli 2017 gjorde Irlands statsminister Leo Varadkar det klart at det fra irsk side ikke er aktuelt å stenge grensen til Nord-Irland etter Brexit. Uvissheten over grensespørsmålet førte til at statsminister Theresa Mays fremforhandlede forslag til Brexit-avtale gang på gang ble nedstemt i det britiske Underhuset i 2019.

Brexit kan resultere i stengt grense mellom Irland og Nord-Irland. Foto: Eric Jones/Wikimedia Commons (CC BY-SA 2.0).

Boris Johnson, som tok over statsministerposten i 2019, fikk tilslutt på plass en avtale med EU. Denne er basert på at Nord-Irland skal forbli i den britiske tollunionen, men tilpasse seg EU-reguleringer innen blant annet landsbruks- og industrivarer. For å unngå grensekontroll blir Nord-Irland værende innenfor EUs tollunion, mens resten av Storbritannia forlater den.

Dette er en lite populær løsning blant medlemmer av det nordirske unionistpartiet DUP. Partiet mener det i praksis vil reise en tollbarriere i Irskesjøen mellom Nord-Irland og resten av Storbritannia. Dette anser de som et brudd på lovnader fra regjeringen og et skritt som på sikt kunne øke sannsynligheten for et forent Irland. Republikken i sør hadde på sin side vært med på å stemme for avtalen på EU-toppmøtet. De mener den er bra både for Nord-Irland og Irland. 

Dersom EU og Storbritannia får fremforhandlet en handelsavtale der toll på alle handelsvarer fjernes, forsvinner denne problematikken. Foreløpig er imidlertid forhandlingene langt unna en slik avtale.

Et forent Irland?

Spørsmålet om et forent Irland – som var sentralt i den blodige konflikten på 1900-tallet – er fremdeles aktuelt den dag i dag. Brexit har gitt ny driv til spørsmålet. I konflikten skiller man gjerne mellom nasjonalistene eller republikanerne, som primært består av den katolske delen av befolkningen. Disse ønsker at Nord-Irland og Irland skal forenes til én nasjon. På den andre siden står unionistene eller lojalistene. Disse består primært av protestanter, og ønsker at regionen fortsatt skal være i union med Storbritannia.

Fredsavtalen fra 1998 fastslår at Nord-Irland bare kan bli irsk hvis det er flertall for dette ved en folkeavstemning. Sinn Féins leder, Gerry Adams, har beskrevet brexit som en fiendtlig handling fra Londons side. Partiet er overveiende katolsk og republikansk og har et forent Irland som mål. Adams mener brexit ikke tar hensyn til de politiske og økonomiske konsekvensene det kan få for Nord-Irland. Lederen av Democratic Unionist Party (DUP), Arlene Foster, støttet imidlertid Brexit-kampanjen. Partiet var, foruten UK Independence Party, det eneste i Storbritannia som drev valgkamp i favør av Brexit.

Etter flere uenigheter, trakk Sinn Féin seg ut av provinsregjeringen i januar 2017. Ved nyvalget i mars tapte de protestantiske unionistene DUP flertallet i provinsforsamlingen. Dette var for første gang siden dagens ordning med selvstyre ble etablert i 1998. Sinn Féin var bare én representant fra å bli Nord-Irlands største parti. Ved parlamentsvalget i desember 2019, gjorde Sinn Féin et historisk godt valg.

Brexit ser dermed ut til å ha bidratt til at et forent Irland for første gang siden 1922 ikke lenger er hypotetisk eller absurd. I dag er det en reell mulighet som bør tas på alvor både av den britiske og irske regjeringen.

Publisert: 13. mars 2019
Oppdatert: 2. november 2020

Print Friendly, PDF & Email