Nord-Irland: mellom fred og kaos

20 år med fred betyr ikke at konflikten i Nord-Irland er et tilbakelagt kapittel. Brexit er en usikkerhetsfaktor som setter den skjøre balansen i fare.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

«The Troubles»

Belfast 1970. Foto: Wikimedia Commons

Konflikten i Nord-Irland kan spores helt tilbake til 1542 da kong Henry 8. erobret Irland og etablerte et protestantisk styre i det katolske landet. Da Irland løsrev seg fra Storbritannia i 1922, var et uløst spørsmål hva som skulle skje med de seks grevskapene i nord-øst. Dette området, som dekker omkring en sjettedel av den grønne øya, hadde et solid protestantisk og britisk-vennlig flertall. Etter løsrivelsen ble denne delen av øya værende under britisk kontroll og dannet provinsen Nord-Irland. Politikk og samfunnsliv fulgte raskt grensene mellom de to trossamfunnene, og den katolske befolkningen opplevde å være i permanent mindretall. På slutten av 1960-tallet, sterkt inspirert av afroamerikanernes borgerrettsbevegelse i USA, begynte politikere og sivilsamfunn fra den katolske siden å kreve forandringer. Det startet som en fredelig bevegelse, som krevde like rettigheter i blant annet politikk og arbeidsliv, men det kom stadig oftere til voldelige sammenstøt med de politi og med britiske militære styrker. Dette ble startet på det som har fått navnet «The Troubles» (vanskelighetene) i Nord-Irland, og i de neste 30 årene kostet konflikten over 3000 mennesker livet, hovedsakelig som en følge av geriljavirksomhet, hvor IRA altså var en av flere brutale aktører.

En skjør fred

Belfastavtalen, eller Langfredagsavtalen som den oftest kalles, er en prinsippavtale om fredsprosessen i Nord-Irland mellom den britiske og den irske regjeringen og ble signert den 10. april 1998. Avtalen ble støttet av de fleste politiske partier i Nord-Irland og ble bekreftet gjennom separate folkeavstemninger i Nord-Irland og Irland i mai 1998.

En av de 48 fredsmurene gjennom Belfast. Foto: Wikimedia Commons

Politisk samarbeid har det tatt lang tid å forhandle frem, og først i 2007 kom partiene i Nord-Irland til enighet om vilkårene for en fungerende valgt forsamling og en regjering der makten skulle være delt mellom de to sidene. Avtalen innebar også at Sinn Féin, uoffisielt kjent som den politiske armen av IRA, anerkjente legitimiteten til politi og rettsvesen.

Siden har et skjørt samarbeid stort sett vært holdt i gang, men konflikten ulmer fortsatt i stor grad. Årlig vekker de to sidenes historiske markeringer over militære seire harme hos motparten, og ofte eskalerer disse bymarsjene til gatevold. Arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon gir en rekrutteringsmark for unge som søker mening i en konflikt som egentlig er avblåst. Bolighus i Belfast som ligger tett opp mot grensen mellom et katolsk og et protestantisk nabolag har egne påbygg i gitter for å holde potensielle bomber og andre typer angrep unna. Og til sammen 48 såkalte fredsmurer skiller de to grupperingene i Nord-Irland. Selv om regjeringen har hatt som mål at disse på sikt skal rives, ble det istedenfor lagt til ytterligere fire meter på høyden for å hindre at bomber, glass og farlige gjenstander kan kastes over. En kartlegging viser også at 96 prosent av innbyggerne ønsker å beholde disse murene av sikkerhetshensyn.

Brexit skaper usikkerhet

56 prosent av befolkningen i Nord-Irland stemte for at Storbritannia skulle forbli i EU ved folkeavstemningen den 23. juni 2016. Provinsen er også den eneste delen av Storbritannia som har en landegrense mot et annet EU-land. Storbritannia og Irland har hatt en avtale om åpen grensepassering siden 1923, og gjennom EU-medlemskapet var både Irland og Nord-Irland (gjennom Storbritannia) del av et felles marked og en felles tollunion, noe som fjernet fysiske tegn på en grense mellom de to landene og dermed var med på å dempe spenningene. Flere EU-programmer var rettet mot å gjenoppbygge bånd på tvers av grensen for å hindre at nye konflikt ville bryte ut. Brexit skaper usikkerhet for den skjøre freden i Nord-Irland særlig ved å rokke ved disse to elementene. For det første vil det med Storbritannias, og dermed Nord-Irlands, utmeldelse av EU bli en fysisk grense mellom de to landene som markerer EUs yttergrense. I juli 2017 gjorde Irlands statsminister Leo Varadkar det klart at det fra irsk side ikke er aktuelt å stenge grensen til Nord-Irland etter Brexit, men at det er Storbritannias plikt å finne alternative løsninger som ikke innebærer en fysisk grense. Det er uvissheten over grensespørsmålet som har ført til at statsminister Theresa Mays fremforhandlede forslag til Brexit-avtale gang på gang ble nedstemt i det britiske Underhuset. For det andre kunne Nord-Irland vente seg over 3,5 milliarder euro i støtte fra EU mellom 2014 og 2020, og over 8 prosent av landets BNP er avhengig av EU-støttede programmer. Etter Brexit må disse EU-midlene erstattes av overføringer fra London.

Brexit kan resultere i stengt grense mellom Irland og Nord-Irland. Foto: Wikimedia Commons

I tillegg reiser Brexit et spørsmål om fremtidig handel. Handelsavtalen mellom Storbritannia og EU vil for Nord-Irland også være vilkårene for handel med naboen i sør. Omtrent 25 prosent av Nord-Irlands eksport går til Irland, og under 2 prosent andre veien. Dette er ikke store tall, men dersom Storbritannia går ut av EU uten en frihandelsavtale på plass, vil det skape enda dårligere vilkår for handel mellom de to landene. I tillegg vil det å få på plass en felles kontroll av tollgrensen bli meget vanskelig i en allerede spent situasjon. Et grensesamarbeid vil også måtte inkludere migrasjonskontroll, og tiltak mot terrorisme og organisert kriminalitet. Irland har gjort det klart at dersom de tvinges til å ta side i konflikten, vil landets EU-medlemskap alltid gå foran bilaterale forhold med Storbritannia.

Et forent Irland?

Om den katolske delen av befolkningen brukes betegnelsene nasjonalister eller republikanere som betegnelse på de som ønsker at Nord-Irland og Irland skal forenes til én nasjon. På den andre siden står unionistene eller lojalistene, som ønsker fortsatt union med Storbritannia. Fredsavtalen fastslår at Nord-Irland bare kan bli irsk hvis det er flertall for dette ved en folkeavstemning. Sinn Féins leder, Gerry Adams, har beskrevet Brexit som en fiendtlig handling fra Londons side uten hensyn til de politiske og økonomiske konsekvensene det kan få for Nord-Irland. Lederen av Democratic Unionist Party (DUP), Arlene Foster, støttet imidlertid Brexit-kampanjen, og partiet var foruten UK Independence Party det eneste i Storbritannia som drev valgkamp i favør av Brexit. Etter flere uenigheter, trakk Sinn Féin seg ut av regjeringen i januar 2017. Ved nyvalget i mars tapte de protestantiske unionistene flertallet i provinsforsamlingen for første gang siden dagens ordning med selvstyre ble etablert i 1998. Det overveiende katolske republikanske partiet Sinn Féin, som har et forent Irland som mål, var bare én representant fra å bli Nord-Irlands største parti. Brexit ser ut til å ha bidratt til at et forent Irland for første gang siden 1922 ikke lenger er hypotetisk eller absurd, men en reell mulighet som bør tas på alvor både av den britiske og irske regjeringen.

Publisert: 13. mars 2019
Print Friendly, PDF & Email