Niger: Politisk ustabilitet i et av verdens tørreste land

Niger er et godt eksempel på at innføring av demokrati ikke nødvendigvis leder til politisk stabilitet. Etniske motsetninger og klimaendringer preger landet, men ustabiliteten forsterkes av de mange konfliktene i omkringliggende land, og faren for at disse skal spre seg til Niger.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Den nådeløse Sahara-ørkenen strekker seg inn i det nordlige Niger og gjør det til et av verdens varmeste og tørreste land. Så mye som tre fjerdedeler av Niger klassifiseres som ørken eller halvørken og gjør dermed landet svært sårbart for klimaendringer.

Niger. Foto: Wikimedia Commons

Niger har en svært ung befolkning, der omkring halvparten er under 15 år. Dette skyldes i all hovedsak en kombinasjon av rask befolkningsvekst og dårlige levekår som gjør at forventet levealder kun er 55 år. Kun 20 prosent av befolkningen har tilgang på strøm og landet er sist i FNs rangering av utvikling i verdens land.

En feilslått jordbrukspolitikk, kombinert med sterk befolkningsvekst og mangel på naturressurser har ført til flere sultkatastrofer. Landet har vært preget av sterke motsetninger mellom folkegrupper, militære kupp og mislykkede forsøk på forsoning.

Under fransk styre

Ved Berlin-konferansen i 1884-85, der de europeiske landene ble enige om å dele Afrika mellom seg, ble store deler av området rundt Niger-elven tildelt Frankrike. I 1899 begynte Frankrike sin kolonialisering av dagens Niger. Frankrike møtte imidlertid mye motstand, særlig fra tuaregene i nord, og først i 1900 ble Niger et fransk militært territorium. I 1904 ble Franske Vest-Afrika, der også dagens Niger inngikk fra 1922, opprettet.

Det ble opprettet flere handelsstasjoner langs elven Niger. Hovedårsaken til den franske interessen var imidlertid å bruke området som en slags buffer og beskytte viktige besittelser ved havet, som for eksempel Elfenbenskysten, for mulig britisk ekspansjon i regionen. Frankrike viste imidlertid svært liten interesse for Niger før det ble funnet uran der i 1959. Da skulle imidlertid Niger snart få sin selvstendighet.

Byen Zinder i Niger under fransk styre, 1906. Foto: L. Roserot de Melin/Wikimedia Commons

Selvstendighet, men ikke stabilitet

I 1960 ble Niger, som så mange andre av de franske koloniene i Afrika, selvstendig. Hamani Diori hadde vært statsminister under det franske styret, og ble valgt til landets første president. Han gjorde ingen store endringer i det politiske systemet som allerede var bygget opp, og beholdt et godt forhold til den tidligere kolonimakten. Frankrike fikk blant annet beholde en militær garnison i hovedstaden Niamey.

Hamani Diori, president i Niger 1960-74. Foto: Dutch National Archives, Algemeen Nederlands Persbureau, Bestanddeelnummer 921-7430

Likevel var Diori også en talsmann for afrikansk uavhengighet. Han ble gjenvalgt både i 1965 og 1970, men lyktes ikke i å etablere et stabilt demokrati. Det politiske klimaet var svært ustabilt og det var flere kuppforsøk mot Diori. Med støtte fra det franske militæret klarte han imidlertid å beholde makten helt frem til en kraftig tørke rammet landet i 1974.

Seyni Kountché tok makten ved statskupp samme år og plasserte Diori i husarrest. Kountché innførte et militærstyre der nasjonalforsamlingen ble oppløst og politiske partier forbudt. En mer nasjonalistisk politikk ble innført, der den franske innflytelse ble redusert. Kountché ble utsatt for flere kuppforsøk etter interne uoverensstemmelser i militærrådet Regimet varte likevel i nesten 20 år, frem til hans død i 1987.

Ali Saïbou, stabssjefen i hæren, tok over etter Kountché og åpnet gradvis opp for mer politisk mangfold. Forbudet mot politisk organisering ble hevet i 1988, men året etter ble likevel Saïbou valgt til president i et valg uten motkandidater.

Mot demokrati?

Etter flere runder med demonstrasjoner og protester, ble det i 1991 igangsatt en demokratiseringspross. Saïbou ble sittende i en overgangsperiode og etter valget i 1993 ble det dannet en koalisjonsregjering med Mahamane Ousmane som president. Ousmane hadde imidlertid ikke flertallet bak seg i parlamentet og den politiske ustabiliteten fortsatte.

Gjennom 1990- og begynnelsen av 2000-tallet var det flere militærkupp og presidentskifter blandet med forsøk på å gjeninnføre demokratiet. Det (hittil) siste statskuppet var i 2010. Etter protester mot myndighetene tok militære ledere presidenten og regjeringen til fange, og innførte unntakstilstand og nattlig portforbud.

Militærjuntaen, under ledelse av Salou Djibo, tok makten i en overgangsperiode, før Mahamadou Issoufou vant presidentvalget i januar 2011. Motkandidaten anerkjente valgresultatet, men det var fortsatt stor missnøye, både blant den politiske opposisjonen og befolkningen. Bare noen måneder etter ble et planlagt attentat mot presidenten stanset. Issoufou ble gjenvalgt i 2016, etter at opposisjonen boikottet valget.

Et delt land

I Niger er det, som i svært mange land, mange ulike etniske grupper med til dels store forskjeller i språk og kultur. Det er i all hovedsak likevel tre folkegrupper som dominerer i Niger. Den største gruppen er hausa, som holder til i de sentrale og sørlige delene av landet og utgjør drøyt halvparten av befolkningen. I nord holder tuaregene til, et nomadefolk som også spiller en sentral rolle i konflikten i Mali. I sørvest bor songhai-djerma-folk.

Til tross for det etniske mangfoldet, kan Niger deles i to regioner. Denne delingen av landet gjenspeiles i flere forhold. Klimaet varierer veldig fra det tørre og varme nord, til sør langs elven Niger, der det er mer fruktbart og egnet for jordbruk. De klimatiske forskjellene har bidratt til at to ulike kulturer har vokst frem i landet. I nord dominerer den nomadiske tuareg-kulturen, mens sør domineres av jordbrukskulturen til songhai-djerma og hausa. Motsetningene mellom regionene preger landet og den politiske situasjonen.

Tradisjonelt hjem i Zinder, Niger. Foto: dottavi from Milano, Italy/Flickr

Etniske motsetninger og tørke

Det er flere motsetninger og gryende konflikter mellom de etniske gruppene i Niger, og disse forsterkes i aller høyeste grad av det utfordrende klimaet. På 2000-tallet har landet vært utsatt for alvorlig matmangel som følge av reduserte avlinger, høyre matvarepriser, endringer i regntiden og alvorlig tørke. I 2005 anslo FN at om lag 2,5 millioner mennesker hadde livstruende matmangel.

Noen steder nord i Niger er det så varmt at regnet fordamper før det rekker å treffe bakken. Derfor sier det seg selv at vannmangel er et stort problem. Klimaendringer har bidratt til at vannmengden i elven Niger minker. Niger er Afrikas tredje lengste elv, men den er ikke like vannrik som Nilen eller Kongo-elven, og store deler renner gjennom svært tørre områder. Likevel er den selve bærebjelken for det lille jordbruket som er å finne i landet. Vannkilder har også blitt ødelagt av radioaktivitet som følge av gruvedrift.

Disse klimatiske endringene truer i stor grad både det tradisjonelle livet til den nomadiske tuaregbefolkningen i nord og jordbrukssamfunnene i sør. Dermed forsterkes motsetningene mellom dem i en kamp om ressursene. Til tross for de store utfordringene i landet har Niger de siste årene tatt imot flyktninger fra konfliktene i Mali og Nigeria. Dette har ført til økt press på de allerede knappe ressursene i landet. Det har dermed også blitt konflikter over blant annet rettigheter til beitemarker mellom befolkningen i øst og flyktninger fra Tsjad.

Utrygt nabolag

Det utspiller seg konflikter i svært mange av nabolandene til Niger. I Mali kjemper tuaregene for opprettelsen av en egen stat, Boko Haram terroriserer Nigeria, Libya har vært kaotisk siden Den arabiske våren og i Tsjad er det jevnlig opprør og ustabilitet.

Tuareg-opprører nord i Niger, 2008. Foto: Phuong Tran, Voice of America

Også i Niger har det vært flere tuaregopprør i nord og i 1990-årene var det flere væpnede sammenstøt mellom regjeringsstyrker og tuareger.  Flere forhandlinger førte til en demping av konflikten mot årtusenskiftet, med mer autonomi samt inkludering i offentlige institusjoner for tuaregene. Med det nye opprøret i 2007 forverret situasjonen seg særlig i Mali, men også i Niger har det vært nye sammenstøt og innføring av unntakslover i deler av landet.

Med porøse landegrenser og et stadig mer konfliktfylt nabolag er det stort frykt for at den skjøre stabiliteten i Niger står i fare. Frykten for at terrorgrupperinger, som Boko Haram, vil etablere seg mer permanent i Niger, er stor. Rekrutteringsgrunnlaget for ekstremistiske grupper er stor i et land med en ung befolkning som opplever høy fattigdom, et ustabilt politisk regime og små fremtidsutsikter.

Publisert: 13. august 2020
Print Friendly, PDF & Email