Ni år siden 22. juli: da alt vi holder kjært ble angrepet

I dag er det ni år siden Norge ble utsatt for to terrorangrep. Den 22. juli 2011 gikk 77 uskyldige menneskeliv tapt, og enda flere ble såret – både fysisk og psykisk. I kampen mot drivkreftene bak terroristens handlinger må vi fortsette å rette et kritisk søkelys på ideologien bak angrepene.

Av Malini Breivega

Utøya. Roser til minne om ofrene 22. juli 2011. Foto: Paalso: Paal Sørensen. CC BY-SA 3.0

På den skjebnesvangre julidagen i 2011 ble de demokratiske og liberale verdiene som har formet vårt land tilsidesatt av én manns ekstreme ideologi. Personer og grupper som forfekter et høyreekstremt tankesett har lenge vært en del av vårt samfunn, dog med marginalt fotfeste. Da terrorangrepene traff oss for ni år siden var det mange – både fagpersoner og eksperter – som så på hendelsene som et stort avvik fra trenden innen politisk motivert vold i Norge. De to siste tiårene har islamistisk terrorisme vært å anse som den største terrortrusselen her til lands, så vel i andre vestlig land. Nå er dette i ferd med å endre seg.

Høyreekstreme krefter på fremmarsj

Ideologien bak terrorhandlingene den 22.juli er i dag på fremmarsj. I Politiets sikkerhetstjenestes (PST) trusselvurdering for 2020 er det ansett som like sannsynlig at vi vil rammes av høyreekstrem vold og terrorisme som islamistisk motivert vold. Den samme vurderingen er gjort av amerikanske sikkerhetsmyndigheter. I 2019, og for første gang i departementets historie, sidestilte Homeland Security trusselen fra nasjonale høyreekstreme- og internasjonale islamistiske grupperinger. Både PST og Homeland Securitys vurderinger kom i kjølvannet av en rekke høyreekstreme terrorangrep i vestlige demokratier.

I mars 2019 ble Christchurch åsted for New Zealands største terrorangrep da to moskeer ble angrepet. 51 menneskeliv gikk tapt, den yngste en 3 år gammel gutt. En rekke voldshendelser fra høyreekstreme fulgte i USA, herunder angrepene mot en synagoge i Poway og mot et supermarked i El Paso. Bare i disse to angrepene alene ble 24 mennesker drept. I august ble Norge igjen rammet av høyreekstrem terrorisme da en tungt bevæpnet mann først drepte sin stesøster, for deretter å forsøke å angripe en moské i Bærum. To måneder senere var byen Halle i Tyskland gjenstand for høyreekstrem terrorisme da en synagoge ble forsøkt angrepet. 2 mennesker ble drept.

Felles for alle de nevnte angrepene er at de ble utført av enkeltpersoner med et høyreekstremt tankesett. Ideologien er ikke svært ulik den vi ble kjent med 22. juli, og bygger blant annet på anti-demokrati, rasisme og konspirasjonsteorier. Fiendene er muslimer og jøder spesielt, innvandrere generelt, samt en lang rekke nasjonale aktører: myndigheter, media, organisasjoner og politiske partier. Innvandrere, jøder og ikke-hvite mennesker blir ansett som ytre fiender som ødelegger vestlige samfunn. Myndigheter og media blir sett på som «forrædere» som strategisk ønsker å bryte ned etnisk hvit kultur, etnisitet og samfunn gjennom økt innvandring og liberale verdier. Disse tankene begrunnes med en rekke konspirasjonsteorier, blant annet ideen om en pågående eller nær fremtidig borgerkrig mellom hvite vestlige mennesker og «resten av verden».

Koblingen mellom dagens høyreekstreme terrorister og hendelsene den 22. juli er dessverre tydelig. Såkalt solo-terrorisme består som et tydelig kjennetegn. Det samme gjør også terroristenes tilhørighet på Internett. I tillegg til disse likhetene blir 22.juli-terroristen fremhevet som et idol i det såkalte manifestet til terroristen i Christchurch.

Fotfeste i det digitale rom

Flere forskere, blant annet leder av Senter for ekstremismeforskning Tore Bjørgo, påpeker at høyreekstremismen i Norge har flyttet seg «fra gata til data». Selv om det ble stor debatt da en høyreekstrem gruppering marsjerte i norske gater for noen år siden, er Internett hovedkanalen for dagens høyreekstreme. Transnasjonale høyreekstreme forum, så vel som sosiale medier og tradisjonelle nettsider, har blitt de nye samlingspunktene for høyreekstreme grupperinger. På disse plattformene lever 22.juli-ideologien videre, samtidig som Internett gir nye muligheter for rekruttering, organisering og deling av propaganda. Skjult bak anonyme brukernavn, har internett gjort det krevende å holde tritt med utviklingen og utarbeide fungerende kontraterrortiltak. Nettet har også begynt å fylle funksjonen som lederskikkelser og grupper tidligere har hatt i radikaliseringsprosessen. Dette var tydelig for flere av de nevnte hendelsene i 2019.

Minnes uten å glemme

Mye har blitt sagt om hendelsene 22. juli, og mye gjenstår å si. Det som dog er tydelig, er at det utrettelige arbeidet mot høyreekstreme krefter må opprettholdes for å forhindre at alt vi holder kjært igjen står i fare. I kampen mot de kreftene som angrep oss må vi forsøke å både minnes dem vi mistet og samtidig jobbe mot de anti-demokratiske og rasistiske kreftene som satte dype spor i oss for ni år siden – og i fjor. En stor del av dette arbeidet må gjøres fra statlig og kommunalt nivå, men arbeidet inkluderer også «meg og deg». Personlige relasjoner og det å ta avstand fra grumsete meninger er en viktig del i det daglige arbeidet mot alle former for ekstremisme.

Det sies at tiden leger alle sår, men sårene etter terrorangrepene for 9 år siden er alt annet leget. For mange føles nok julidagen som i går, og de fleste nordmenn husker akkurat hvor de var den 22. juli 2011. Noen er for unge til å huske. Andre ønsker helst å glemme den grufulle dagen. I dag er det viktigste å minnes ofrene og gi omsorg til dem som mistet barn, søsken, venner, foreldre og barnebarn. I morgen og resten av året gjenstår arbeidet med å forhindre nok et angrep fra ekstremister.

Publisert 22.07.2020. Oppdatert 05.08.2020. 

Print Friendly, PDF & Email