Nederland: I hjertet av Europa

Tross sin beskjedne størrelse, har Nederland vært en europeisk stormakt og et sentrum for regionalt og internasjonalt samarbeid. I dag er landets syn på Europa imidlertid i endring.

Av Hannah Raake

Foto: La Taupe/Wikimedia Commons (CC BY 3.0).

Som et lite land i sentrum av Vest-Europa, har Nederland alltid sett utover egne grenser. Landet var blant de seks grunnleggerne av EUs forløper, Det europeiske stål- og kullfelleskapet (1951). Det var også i nettopp Nederland, nærmere bestemt byen Maastricht, at avtalen som etablerte EU ble underskrevet i 1992.

Helt siden starten av 1600-tallet har den nederlandske byen Haag også vært å regne som sentrum for internasjonal rett. Det var i nettopp denne byen at Hugo Grotius skrev sitt berømte verk Mare liberum (Fritt hav) i 1609, som dannet grunnlaget for moderne internasjonal rett. Det var også i Haag at fredskonferansene i 1899 og 1907 fant sted. Her ble de såkalte Haagkonvensjonene vedtatt, som regulerer forholdene mellom de stridende partier i krig. Da FN etablerte Den internasjonale domstolen i 1946 – organisasjonens høyeste juridiske organ – var det i nettopp Haag den ble plassert.

I dag er imidlertid Nederlands syn på særlig Europa og europeisk samarbeid i endring. Dette skyldes blant annet økt skepsis mot EU og innvandrings- og asyldebatter. Internasjonalt er landet imidlertid viden kjent for sin liberale profil. Blant annet er både prostitusjon, aktiv dødshjelp og cannabis avkriminalisert. I 2001 var Nederland også det første landet i verden til å tillate likekjønnet ekteskap.

Tidlig historie

Nederlands selvstendighet kan spores tilbake til 1500-tallet. Landet lå da under Spania, som del av Nederlandene, som i grove trekk omfatter dagens Belgia, Luxemburg og Nederland. Syv provinser, kalt Unionen i Utrecht, brøt med Spania i 1581. Det var likevel først ved Freden i Westfalen i 1648 at landets formelle uavhengighet ble slått fast og den nederlandske uavhengighetskrigen, Åttiårskrigen, ble avsluttet.

Havnen i Amsterdam var på et tidspunkt sentrum for europeisk handel. Foto: Mary Evans Picture/NTB Scanpix (CC BY-NC-SA 4.0).

1600-tallet omtales ofte som den nederlandske «gullalderen». Nederland hadde en stor handelsflåte, og Amsterdam var Europas ledende handelssenter. Som en sjøens herre, etablerte Nederland et handelsvelde i Ostindia, som omfatter deler av dagens Sri Lanka, India og Indonesia. Landet drev også utstrakt oversjøisk handel med både Afrika og Amerika. Dette gjorde Nederland tidlig til en betydelig stormakt.. Migranter strømmet i samme periode til det velstående og liberale landet, særlig de som flyktet fra religiøs og politisk undertrykkelse.

På 1700-tallet ble imidlertid Nederlands stormaktsposisjon utfordret av fremadstormende England og Frankrike. Nederlands internasjonale posisjon ble aldri gjenvunnet, og da Frankrike invaderte i 1794, hadde landet lite å stå opp med. De neste tjue årene var Nederland underlagt Frankrike. Etter Napoleons nederlag i 1815, oppnådde Nederland igjen selvstendighet, samlet i et kongerike med Belgia. De to områdene hadde imidlertid ikke vært forent på 250 år, og det hadde vokst frem sterke motsetninger mellom dem. Den fransktalende minoriteten i dagens Belgia gjorde opprør. Ved hjelp av Frankrike løsriv de seg fra Nederland og dannet staten Belgia i 1830.

På midten av 1800-tallet gjennomgikk Nederland vidtrekkende reformer som førte til etableringen av en parlamentarisk, liberal stat. Demokratiet ble gradvis utvidet på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet. På samme tid ble flere politiske partier etablert langs religiøse og ideologiske linjer. Besittelsene i Ostindia fortsatte å gi betydelige inntekter fram til utbruddet av Den andre verdenskrig.

1900-tallets kriger og ønske om nøytralitet

Tyske styrker kjører inn i Amsterdam i mai 1940. Foto: Bundesarchiv, Bild 183-L23001/Wikimedia Commons (CC BY-SA 3.0 DE).

Under Den første verdenskrig valgte Nederland å holde seg nøytralt. Gjennom krigen lå fokus på å sikre handel og berge økonomien som begge led under blokader. Politiske konflikter ble derfor tilsidesatt. Konfliktlinjene mellom katolikkene – som er i mindretall i det ellers protestantiske landet – og de liberale lå særlig i spørsmålet om stemmerett og skolevesen. En enighet ble nådd om å gjøre stemmeretten allmenn for menn i 1917 (i 1919 også for kvinner) – en kampsak for de liberale – i bytte mot at katolske skoler ble likestilt med de offentlige.

Etter Den første verdenskrig ble Nederland medlem av Folkeforbundet (forløperen til FN), men holdt på sin nøytralitet. Nøytraliteten ble respektert utenfra, noe som ble symbolisert med at forbundets domstol – Den faste internasjonale domstolen – ble etablert i Haag.

Nederland klarte imidlertid ikke å holde på sin nøytralitet gjennom Den andre verdenskrig. I mai 1940 rykket Tyskland inn i både Nederland og Belgia. Etter kun fem dagers kamp kapitulerte Nederland. Dette førte Nederland utvetydelig inn på de alliertes side. Den nederlandske handelsflåten ble viktig for de alliertes kamp under krigen. Nederlandske kolonier og flåten i Sørøst-Asia gikk imidlertid tapt til Japan.

Den 5. mai 1945 kapitulerte de tyske styrkene i Nederland. De fem årene med krig og okkupasjon hadde påført landet stor skade. Over 200,000 nederlendere ble drept under krigen – over halvparten av disse var jøder. I landets vestlige provinser var de materielle skadene betydelige, ettersom tyske styrker hadde satt store områder under vann ved å sprenge dikene.

Etterkrigstiden

Gjenreisning ble et viktig prosjekt i tiden etter frigjøringen. Det økonomiske samarbeidet med nabolandene Belgia og Luxembourg ble utvidet, og Nederland ble et av de grunnleggende landene til Det europeiske kull- og stålfellesskapet. Etter å ha erfart at nøytralitetspolitikken hadde gitt landet lite beskyttelse under krigen, ble Nederland, i likhet med Norge, med å grunnlegge forsvarsalliansen NATO i 1949.

Samtidig som internasjonalt samarbeid sto på dagsorden, slo Nederland hardt ned på frigjøringsbevegelsene i Ostindia. Dette ble kritisert i FNs Sikkerhetsråd. Tilslutt ble Nederland tvunget til å gi landet, nå under navnet Indonesia, full uavhengighet. De søramerikanske koloniene Nederlandsk Guyana (Surinam) og De nederlandske Antiller oppnådde i samme periode selvstyre under den nederlandske kronen. I 1962 førte indonesisk krav på den vestlige delen av øya Ny-Guinea – som ikke hadde blitt oppgitt til indonesisk suverenitet – til væpnede sammenstøt. Internasjonalt press mot Nederland, førte til at området ble overlatt til Indonesia i 1963.

Nederlands posisjon som kolonimakt ble etter hvert historie. Etter at Surinam ble selvstendig i 1975, er det kun De nederlandske Antiller og Aruba som gjenstår av Nederlands tidligere kolonirike. Disse er i dag regnet som en del av Nederlands oversjøiske territorium. Gjennom folkeavstemninger på 1990-tallet og igjen i 2005, bekreftet innbyggerne at dette er en status de ønsker å opprettholde.

Tiårene som fulgte var langt fredeligere, men likevel ikke helt uproblematiske for den lille europeiske staten. Nederland ble på 1970-tallet rammet av en verdensomspennende økonomisk krise. Dette førte til stigende inflasjon og arbeidsledighet. Myndighetene iverksatte derfor en hard økonomisk innstrammingspolitikk som varte helt fram til 1990-årene.

Høyrepopulisme og innvandringsdebatt

Mark Rutte har vært statsminister i Nederland siden 2010. Foto: EU2017EE Estonian Presidency/Flickr (CC BY 2.0).

Nederland er på mange måter kjent som et liberalt land. Blant annet var landet først ute i verden med å likestille homofile og heterofile ekteskap, samt legalisere aktiv dødshjelp. Tradisjonelt har denne liberale holdningen også ført til stor toleranse overfor immigranter. Til tross for dette, har 2000-tallet bydd på flere polariserende innvandrings- og asyldebatter.

I 2002 kom det høyrepopulistiske og innvandringsfiendtlige partiet Pim Fortuyns Liste (LPF) i regjering. Siden da har andre innvandringskritiske partier økt sin oppslutning, størst blant disse er Partij voor de Vrijhed (PVV). Denne utviklingen har tidvis vært knyttet til voldshendelser, blant annet da en mann tilknyttet et islamistisk terrornettverk tok livet av en filmskaper og samfunnsdebattant i 2004. Dette ledet igjen til flere tilfeller av voldelige motsvar og hærverk, blant annet mot moskeer.

Lederen for PVV, Geert Wilders, har skapt forargelse og debatt ved flere anledninger. Flere ganger har han blitt stilt for retten for sine innvandringskritiske og islamfiendtlige utsagn. Senest i september 2020 ble Wilders frikjent i en sak der han sto anklaget for å ha oppfordret til hat og diskriminering. Ved forrige parlamentsvalg, i 2017, var det mange som spådde at PVV kunne bli Nederlands største parti. Det var imidlertid sentrum-høyre partiet Volkspartij voor Vrijheid en Democratie (VVD), med Mark Rutte i ledelsen, som fikk flest stemmer. Rutte har vært Nederlands statsminister siden 2010.

Utenrikspolitikk

Etter Den andre verdenskrig, var Nederland en forkjemper for europeisk samarbeid. Som et lite land i skvis mellom to europeiske stormakter, Frankrike og Tyskland – hvorav sistnevnte helt nylig hadde okkupert landet – var det å regne som en fordel å samarbeide, heller enn alenegang. Fra 1970-tallet og fram til 1990-tallet ble Nederland en av EUs sterkeste forkjempere, også når det kom til europeisk integrering. At et flertall av nederlendere stemte ned EUs grunnlovstraktet i en folkeavstemning i 2005 var derfor overraskende.

Statsminister Rutte på besøk hos Russlands president Vladimir Putin i 2014 – før både Krimkrisen og nedskytningen av MH17. Foto: President of Russia (CC BY 4.0).

Det finnes flere ulike forklaringer på dette. Én av de er at dette var første gang nederlendere fikk mulighet til å uttrykke sine tanker om en stadig dypere europeisk integrasjon. Mange ønsket å benytte denne anledningen til å demonstrere sin protest mot at de ikke tidligere hadde fått mulighet til å bli hørt. En annen forklaring ligger i den nevnte innvandringsdebatten, og ikke minst oppslutning til høyrepopulistiske- og euroskeptiske partier. Siden 2005 har Nederland i større grad blitt en pådriver for et primært økonomisk-orientert EU, og en bremsekloss for videre politisk integrasjon. Dette har fram til februar 2020 skjedd i samarbeid med Storbritannia. Med brexit står Nederland nå mer alene i bresjen for dette synspunktet.

I juli 2014, ble Nederland dratt inn i konflikten i Øst-Ukraina. Dette skjedde da Malaysia Airlines Flight MH17 styrtet i konfliktområdet. Flyet var på vei fra Amsterdam til Kuala Lumper, og to-tredjedeler av passasjerene kom fra Nederland. Nederlandske undersøkelser av flyet, viste at det hadde blitt skutt ned av et russisk missil fra et område kontrollert av pro-russiske separatister. Russiske myndigheter mente imidlertid at etterforskningen av flyvraket var politisk motivert, og har avvist enhver anklage som knytter dem til nedskytningen. Konflikten i Øst-Ukraina og den russiske annekteringen av Krimhalvøya hadde tidligere den våren ført til iskalde relasjoner mellom Vesten og Russland.

I årene framover vil nok utstrakt internasjonalt samarbeid fortsette å definere Nederlands utenrikspolitikk. Likevel er det ikke usannsynlig at landet vil gjøre sine synspunkter tydeligere, og kanskje i mindre grad akseptere at kontroll over viktige politikkområder flyttes ut av landet.

Publisert: 17. november 2020
Print Friendly, PDF & Email