Nasjonalismens framvekst i Asia

Nasjonalisme kan være både ødeleggende og samlende, og nå har den igjen begynte å gjøre seg gjeldende blant Asias stormakter. Hvilke konsekvenser kan det få for regionen?

Av Hannah Raake

Den indiske hæren i parade på grunnlovsdagen i 2004. Foto: Antônio Milena, CC BY 3.0.

På starten av 1900-tallet var framveksten av nasjonalisme sentralt i de asiatiske landenes frigjøring fra koloniherredømme. Fra India i vest, via Indonesia i sør til Filippinene i øst førte nasjonalismens samlende kraft til landenes selvstendighet. Nasjonalismens splittende kraft ble imidlertid også synlig. På 1930- og 1940-tallet la et nasjonalistisk Japan under seg store områder i Øst-Asia der det ble begått grove krigsforbrytelser.

I 2020 har nasjonalismen igjen blitt en politisk drivkraft i Asia. Som verdens største og mest folkerike verdensdel er dette ikke uten betydning. Særlig når nasjonalismen har slått rot i de tre mest sentrale stormaktene i regionen – Kina, Japan og India. Spørsmålet er hvilke konsekvenser dette vil få for en region der stormaktsrivalisering og betente konflikter allerede preger det politiske klimaet. Mye tyder på at nasjonalismen er med på å øke spenningene.

Hva er nasjonalisme?

Den ekskluderende tyske nasjonalsosialismen under andre verdenskrig førte blant annet til omfattende internering og massedrap av jøder, sigøynere, homofile og funksjonshemmede. Foto: Auschwitz Memorial and Museum, public domain.

Nasjonalisme er både en følelse og en politisk ideologi. Som følelse handler den om tilhørighet til et land, en form for fellesskap. Politisk handler den om å fremme denne tilhørigheten. Dette kan for eksempel skjer gjennom frigjøringsprosesser eller ved å bygge nasjonale institusjoner. Politiske nasjonalistiske bevegelser har derfor ofte vært sentrale i å utvikle den nasjonale tilhørigheten.

Nasjonalismens mål er at en språklig, kulturell og historisk enhet, det vi gjerne kaller en nasjon, skal utgjøre en selvstendig stat. Historisk har derfor nasjonalismen vært sentral i etableringen av moderne nasjonalstater og demokratisering over hele verden. Som politisk bevegelse kan imidlertid nasjonalismen være både ekstrem og moderat, ødeleggende og samlende. Nasjonalismen kan altså fungere som både kitt og dynamitt: Den kan det bidra til å holde et folk sammen, men den kan også sprenge det i filler.

Et typisk eksempel på ekstrem og ødeleggende nasjonalisme er den tyske nazismens etniske nasjonalisme. Basert på en idé om at felles etnisk opphav, heller enn tilhørighet og et felles verdigrunnlag, var det som skapte og samlet nasjonen, begikk nazi-regimet grusomme overgrep mot sivilbefolkningen.

Patriotismen i Norge er et eksempel på en moderat og hovedsakelig samlende form for nasjonalisme. Fokuset er en felles stolthet over nasjonen, uten å ekskludere på bakgrunn av for eksempel hudfarge eller religion. Her er både mangfold og innvandring akseptert. Likevel med en forventning om at nye borgere tilpasser seg det norske språk og støtter opp om de verdiene som nasjonen forfekter, slik som demokrati og likeverd.

Nasjonalisme i Asias mektigste stater

Troen på en sterk og mektig kinesisk nasjon har eksistert lenge. Likevel har ideen fått økt fokus under president Xi Jinping, som trenger støtte i befolkningen for sine stormaktsambisjoner og mer selvhevdende utenrikspolitikk. Han har blant annet lansert visjonen «den kinesiske drøm» for folket, som inneholder en nasjonalistisk bevissthet om landets tidligere storhet. Samtidig har han satt søkelys på Vestens ydmykelse av Kina. Denne strekker seg helt fra Opiumskrigen på 1800-tallet og frem til i dag, der Vesten anklages for å forsøke å forhindre Kinas framvekst som en global supermakt. Innenriks har de nasjonalistiske tendensene ført til økt undertrykkelse av nasjonale minoriteter, særlig folkegruppen uighurer.

Under ledelse av statsminister Shinzo Abe har nasjonalismen kommet til uttrykk i økende grad også i Japan. Abe fører en stadig mer konservativ politikk og aggressive tone i utenrikspolitikken som tidligere har vært definert av pasifismen innført etter Den andre verdenskrig. Et sterkere Kina og muligheten for et Nord-Korea med atomvåpen i arsenalet er en viktig drivkraft for dette. Det har også ført til økt oppslutning om å normalisere Japans militære forsvar, som ble avviklet etter Japans kapitulasjon i 1945. Abe har vært en sterk forkjemper for en slik normalisering. Nasjonalismen kommer også til uttrykk i Abes initiativ til å revidere historiepensum i skolen. Målet er å male et mildere bilde av Japans krigføring og okkupasjon av asiatiske land under Den andre verdenskrig. Enhver form for nasjonalisme i Japan klinger dårlig blant landene som ble okkupert, inkludert Kina.

Landet som ofte omtales som verdens største demokrati, nemlig India, har under nåværende statsminister Narendra Modi dyrket en hindunasjonalistisk politikk. I et grunnlovsfestet sekulært land med et enormt mangfold av kulturer, etnisiteter, språk og religioner, har Modis parti BJP forkastet mangfoldet og framhevet India som en hinduistisk stat. Dette har ført til en omfattende hindunasjonalisering av landet. Hinduismen har i økende grad blitt innarbeidet som Indias kulturelle identitet og BJP har gått inn for at hinduistiske skikker og normer skal prege samfunnet i større grad. Dette har gått på bekostning av andre religiøse minoriteter, og særlig rammet den muslimsk-dominerte regionen Kasjmir hardt. Også i utenrikspolitikken kan de nasjonalistiske tendensene skimtes i Modis hardere og mer kompromissløs linje i møte med andre stater, særlig Kina.

Regional rivalisering

Japansk kystvakt overvåker området rundt de omstridte Diaoyu/Senkaku øyene. Foto: Al Jazeera English, CC BY-SA 2.0.

At Asias tre største makter framviser stadig mer nasjonalistiske tendenser skaper bekymring både innad i regionen og internasjonalt. Hovedsakelig fordi man frykter at dette kan føre til økte spenninger og maktkamp, men også på grunn av muligheten det skaper for krig.

Kinesisk nasjonalisme blir ofte omtalt som konfliktøkende i spørsmålet om suverenitet over ulike øyer og havområder i Sør-Kina-havet. Her er Kina i konflikt med en rekke nærliggende stater. I Øst-Kina-havet er Kina i konflikt med Japan over en ubebodd øygruppe kalt Diaoyu i Kina og Senkaku i Japan. Spenningen over denne japansk-administrerte øygruppen som Kina gjør krav på har gradvis blitt mer intens. Jagerfly og krigstrusler har de siste årene vært en del av konfliktbildet.

En lignende situasjon utspiller seg mellom Kina og India i det omstridte grenseområdet Aksai Chin i den konfliktfylte regionen Kashmir. India mener området er del av sitt territorium, men det har vært okkupert av Kina siden en krig i 1962. I juni 2020 fant det første dødelige sammentreffet sted i området på 45 år. Da ble minst 20 indiske soldater drept i møte med kinesiske styrker.

Farene ved nasjonalisme

Nasjonalisme har ofte fått skylden for å medvirke til utbrudd av krig opp gjennom historien. For eksempel har framveksten av nasjonalisme i Europa ofte blitt trukket fram som en av de strukturelle forklaringene på utbruddet av Den første verdenskrig. Nasjonalismen i Tyskland blir brukt som en viktig forklaring på Nazi-Tysklands undertrykkende og ekspansjonistiske politikk under Den andre verdenskrig.

Den økende nasjonalismen blant Asias stormakter kan gjøre det vanskelig for den politiske ledelsen å unngå en væpnet konflikt dersom spenningene når nye høyder. Enhver innrømmelse eller tegn til svakhet i møte med motparten, vil kunne utspille seg dårlig i et nasjonalistisk debattklima.

I etterkant av sammenstøtet i Aksai Chin, tok for eksempel indere til gatene i protest mot kinesiske varer. I tillegg gikk indiske mediebyråer ut med instruksjoner om hvordan man fjerner kinesiske apper fra telefonen. En lignende hendelse fant sted i Kina i 2012. Da gikk kinesere ut og demonstrerte mot Japans krav på Senkaku-Diaoyu øyene, blant annet ved å velte japanske biler. I et slikt politisk klima kan man i ytterste konsekvens se for seg at en ulykke eller misforståelse kan være nok til å starte en større konflikt.

Andre interesser?

Mye tyder likevel på at det ikke er nasjonalisme som er den primære drivkraften i de ulike konfliktene. I konflikten over Diaoyu/Senkaku øyene mellom Kina og Japan er det ønsket om tilgang til blant annet energiressurser og fiskerettigheter som står fremst. I tillegg er det viktige militærstrategiske interesser i området. Den økte spenningen mellom Japans nære allierte USA og Kina er også en viktig drivkraft.

I spørsmålet om Aksai Chin er det regionens nærhet til de sensitive kinesiske regionene Tibet og Xinjiang som er hovedårsaken til Kinas interesse. For India er det et spørsmål om territoriell suverenitet og historiske rettigheter som står mest sentralt. Dette kan ses i sammenheng med de nasjonalistiske tendensene til det regjerende partiet.

Selv om nasjonalismen ikke nødvendigvis forårsaker konflikt i Asia, skaper den likevel grunnlag for bekymring. Nasjonalismen brukes strategisk av politisk ledere for å sikre støtte for økte forsvarsbudsjetter og mer aggressive utenrikspolitiske agendaer. Når den først har slått rot, er nasjonalismen også med på å øke faren for krig i allerede anspente situasjoner fordi mulighetene for kompromiss og samarbeid svekkes. Samtidig kan nasjonalismen øke sannsynligheten for uro innad i land, ved å sette ulike grupper opp mot hverandre, slik vi har sett skje i særlig Kina og India. Dette er med på å øke konfliktnivået generelt i regionen.

Publisert: 27. august 2020
Print Friendly, PDF & Email