Mot fred i Darfur?

Siden volden eksploderte i 2003 har flere hundre tusen mennesker mistet livet, og millioner har blitt drevet på flukt i konflikten mellom den sudanske regjeringen og opprørsgruppene i Darfur-regionen.

Av Vilde Wetteland Stoa

Darfur er en region i det vestlige Sudan, bestående av rundt seks millioner innbyggere, som grenser mot Libya, Tsjad, Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan. Området har et språklig og etnisk mangfold, med ulike afrikanske folkegrupper og om lag 40 prosent arabiske etterkommere. I den konfliktutsatte regionen Darfur bor 1,6 millioner mennesker i flyktningleirer, og mange har vært på flukt helt siden 2003. Selv om sikkerhetssituasjonen er forbedret foreligger det fremdeles ingen fredsavtale mellom opprørsgruppene og den sudanske regjeringen.

Darfur-konflikten er i hovedsak en konflikt mellom den arabisk-afrikanske militsgruppen Janjaweed støttet av den sudanske regjeringen, og de afrikanske folkegruppene fur, masalit, zaghawa. Medier har derfor omtalt konflikten som en etnisk konflikt, noe som til dels er misvisende. På grunn av mange år med tørke oppsto det konflikter over dyrkingsområder mellom arabiske nomadestammer og fastboende afrikanske bønder. Etnisitet har betydning, men konflikten er i større grad knyttet til kontroll over landområder og ressurser som vann. Dette har ført Darfur inn i en særdeles blodig og langvarig konflikt. «Den sudanske vår» sveipet over Sudan våren 2019 og avsatte regimet som står ansvarlige for massive overgrep mot befolkningen i Darfur. Vil det føre til en fredeligere tid i den konfliktfylte regionen?

Historisk bakgrunn

At det er spenninger mellom arabiske og afrikanske folkegrupper er dessverre ikke et nytt fenomen i Darfur. Arabiske grupper slo seg ned i området på 1200-tallet, og var i mange konflikter med det daværende Fur-kongedømme. Darfur ble under slavetiden et sete for slavehandel, og fur-folket konkurrerte med arabere om slavehandelen i området. Darfur var et selvstendig land senere på 1800-tallet, men ble i 1916 okkupert av britiske og egyptiske styrker og innlemmet i Sudan. Da Sudan ble selvstendig i 1956, forble Darfur en del av landet. Sudan hadde allerede året før blitt kastet ut i en borgerkrig mellom den sudanske regjeringen og opprørsgrupper i Sør-Sudan. Tross fredsavtale i 1972, havnet landet i en ny borgerkrig fra 1982 og helt frem til 2005.

Parallelt med nord-sør-konflikten i Sudan, økte spenningene mellom folkegrupper i Darfur og den sudanske regjeringen på tidlig 2000-tallet. Folkegruppene fur, masalit og zaghawa mente de ble forskjellsbehandlet av regimet i Khartoum til fordel for den arabiske befolkningen. I 2002 dannet fur-folket og masalitene motstandsgruppen Den sudanske frigjøringsbevegelsen (SLM), og startet angrep på militære poster i Darfur året etter. Zaghawaene organiserte seg i Rettferdighets- og likhetsbevegelsen (JEM). Regjering, ledet av daværende president Omar al-Bashir i Sudan var allerede involvert i to andre militære konflikter, og særlig den langvarigere krigen mot opprørsgrupper i sør førte til at myndighetene hadde lite ressurser til å slå tilbake. Opprørsgruppene møtte derfor lite motstand i startfasen av Darfur-konflikten.

Darfur-konflikten

Fredsbevarende styrker patriulerer landeveien for å beskytte barn som har reist langt for å hente ved til hjemmene sine på landbygda i Nord-Darfur. Foto: UN Photo/Albert Gonzalez Farran

Konflikten blusset fort opp til en borgerkrig i april 2003, da SLM gikk til angrep i hovedstaten i Nord-Darfur, Al Fashir. Opprørsgruppen drepte og arresterte hundrevis av regjeringssoldater. Regjeringen i Khartoum ble tatt på senga i kampen mot opprørerne, og bestemte seg for å alliere seg med militsgruppen Janjaweed, som blant annet besto av tidligere kriminelle, soldater og arbeidsledige menn fra arabiske stammer i Darfur og nabolandene. Janjaweed hadde kjempet mot masalitene i Darfur på 1990-tallet. President al-Bashir svarte deretter på angrep fra SLM og JEM med en flybombingskampanje støttet av bakkeangrep fra Janjaweed. Den arabiske militsen var kjent for en hard og rasistisk framferd på slagmarken, og utførte rene massakrer mot sivilbefolkningen. Militsen fikk våpen av den sudanske regjeringen, og fikk raskt overtaket i Darfur.

I løpet av 2004 ble Tsjad involvert i konflikten da landets regjering valgte å gi militær og diplomatisk støtte til opprørsgruppene. Zaghawa-folket, en av folkegruppene som kjempet mot myndighetene, holder også til i Tsjad. Også presidenten i Tsjad er zaghawa, noe som potensielt var en stor drivkraft for landets involvering i konflikten. I startsfasen var aktørbildet relativt oversiktlig, og opprørerne var i hovedsak organisert i SLM og JEM. Etter hvert har motstandsgruppene blitt flere og mer komplekse fordi uenigheter om Darfurs fremtid splittet gruppene. De to største fraksjonene av SLM slo seg sammen med JEM og dannet Sudans revolusjonære front i 2011.

FNs sikkerhetsråd ga Den afrikanske union (AU) mandat til å sende en styrke på 150 soldater til Darfur i 2004. Året etter rykket en fredsbevarende styrke fra AU på 7000 soldater inn etter økt press fra det internasjonale samfunnet grunnet den humanitære krisen. Flere forsøk på fredssamtaler mellom regjeringen og opprørsgruppene ble også iverksatt, men førte ikke frem til enighet. FNs sikkerhetsråd besluttet å erstatte AU-styrkene med en FN-styrke, noe som ble møtt med store protester fra Sudan. Kompromisset ble den fredsbevarende styrken UNAMID, ledet av FN, men også med AU-soldater. UNAMID besto i 2007 av hele 26 000 soldater utstasjonert over hele Darfur. Styrken har som hovedoppgave å beskytte sivile og å sikre humanitære organisasjoner tilgang til området. Sikkerhetssituasjonen forbedret seg i 2009 og UNAMID fikk bedre kontroll på situasjonen. Per 2019 består styrken av 7800 soldater.

Verdens matvareprogram (WFP) leverer mat til flyktningleirer i Nord-Darfur. Foto: UN Photo/Albert González Farran

Forbrytelser mot menneskeheten

I 2004 omtalte FN Darfur-konflikten som verdens verste pågående humanitære krise. Under de mest intense kamphandlingene i 2003-2005 var det vanskelig for hjelpeorganisasjonene å få tilgang til området, og hjelpearbeidere ble truet av både Janjaweed og opprørerne. Begge sider har blitt anklaget for å begåalvorlige menneskerettighetsbrudd, inkludert massedrap, plyndring og voldtekter av sivilbefolkningen. Det har også blitt diskutert hvorvidt Darfur-konflikten kan beskrives som et folkemord. Janjaweed-militsen, med støtte fra myndighetene, angrep målrettet landsbyer og tettsteder der det bodde mennesker fra zaghawa-, fur- og masalit-folkene. Medier, verdensledere og internasjonale organisasjoner har beskrevet angrepene som et folkemord. FNs undersøkelseskommisjon for Darfur konkluderte derimot med at folkemord ikke har funnet sted i Darfur, men at regjeringen har begått omfattende systematiske krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Sommeren 2008 startet Den internasjonale straffedomstolen (ICC) en etterforskning av president al-Bashir. I både 2009 og 2010 ble det utstedt arrestordre på al-Bashir, som ble tiltalt for både krigsforbrytelser og folkemord. Sudan avviser straffedomstolens jurisdiksjon, noe som har gjort det vanskelig å pågripe ham.

I 2018 estimerte FN at rundt 300 000 har mistet livet siden 2003 som følge av konflikten. Hele landsbyer har blitt utslettet. Myndighetene sendte gjerne først inn bombefly, før Janjaweed-militsen kom ridende inn. De voldtok og drepte alle som ikke klarte å flykte. Verdens helseorganisasjon (WHO) anslo at hele 50 000 var omkommet i Darfur de første syv månedene av konflikten, de fleste grunnet sult. Per 2019 har nesten hele befolkningen i Darfur behov for nødhjelp, hele 1,76 millioner er internt fordrevne og 2,3 millioner barn lider av akutt underernæring.

Usikker fremtid

Omar al-Bashir styrte Sudan med en jernhånd i nesten 30 år, og er tiltalt av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) for grove krigsforbrytelser og folkemord i Darfur. Foto: CJTF-HOA/PAO

Omar al-Bashir, omtalt som «Darfur-slakteren» av sine motstandere, ble avsatt som president i april 2019, etter det som gjerne omtales som «Den sudanske vår». Etter fire måneder med protester ble presidenten, som har styrt landet med en jernhånd i nesten 30 år, arrestert i et blodig militærkupp. ICC, stater og internasjonale aktører har krevd at det gamle regime skal stilles for retten. Høsten 2019 stilte han i retten i Sudan, men da for korrupsjon. Etter at han ble styrtet, opplyste den militære ledelsen i Sudan at al-Bashir har erkjent at han mottok flere millioner dollar fra kronprins Mohammad bin Salman av Saudi-Arabia. ICC frykter at korrupsjonssaken skal ta fokuset fra de langt mer alvorlige folkemordanklagene.

Selv om slakteren fra Darfur er fengslet, og regimet har falt, så er fremtiden til Sudan og Darfur svært usikker. Sudan fikk i september 2019 en overgangsregjering, etter at det ble inngått en avtale som deler makten mellom militæret og demokratibevegelsen. Planen er å avholde demokratiske valg i 2022. Det har blitt tatt små skritt i riktig retning, blant annet har den nye regjeringen opphevet en undertrykkende lov som kontrollerte hvordan kvinner kledde seg. Både sivile og militære representanter krevde under opprøret at fredsprosessen i Darfur og andre konfliktområder skulle komme i gang etter at al-Bashir ble fjernet fra makten. Den første runden med fredsforhandlinger mellom den nye sundanesiske regjeringen, Den sudanske frigjøringsbevegelsen og Sudans revolusjonære front fant sted den 14. oktober 2019. Fredssamtalene skulle fortsette i en ny runde før jul, men ble utsatt.

Selv om det er flere grunner til håp for Sudans og Darfurs fremtid, er det usikkert om veien fremover vil føre til fred og demokrati. Flere fra al-Bashirs regime er fortsatt i viktige maktposisjoner. Blant annet generalløytnant Dagalo, som er kjent for å ha ledet den beryktede Janjaweed militsen i Darfur. Han var med på å avsette al-Bashir våren 2019, og er nå regjeringsmedlem i den nye regjeringen. I sommer ble hans paramilitære styrker anklaget for å drepe 120 demonstranter. Mange mener at militære fortsatt sitter på den reelle makten i landet. Hvorvidt Sudan klarer å bevege seg mot en fredeligere fremtid gjenstår å se.

Publisert: 18.12.2019
Print Friendly, PDF & Email