Mot et mer politisk stabilt Madagaskar?

Madagaskar er kanskje best kjent for sitt unike plante- og dyreliv, men for innbyggerne har 60 år med selvstendighet vært preget av alt annet enn idyll. 

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Madagaskar er verdens fjerde største øy og befinner seg øst for Afrika, i Det indiske hav. Øyas isolasjon fra omverdenen har skapt et helt unikt plante- og dyreliv der om lag 90 prosent av artene ikke finnes andre steder i verden. 

Det rike og fantastiske dyrelivet står i skarp kontrast til situasjonen for øyens menneskelige innbyggere. Landet har en av verdens minst utviklede økonomier, og det er utbredt fattigdom og stor matmangel på øyen. Mange tiår med politisk ustabilitet gjør det vanskelig å ordne opp i landets mange utfordringer. 

Strategisk viktig beliggenhet

Allerede på 100-tallet kom det sjøfarere fra Sørøst-Asia til Madagaskar, og den dag i dag utgjør indonesere en stor del av befolkningen. Utviklingen av handelen over Det indiske hav har ført til at øyens eldre historie paradoksalt nok er tettere knyttet til Asia enn Afrika som kun ligger 400 km unna. 

Med økt skipsfart og handel ble Madagaskars strategiske beliggenhet utnyttet og på 600-tallet begynte arabere å etablere handelsstasjoner på øyen. Som en konsekvens ble også flere piratbaser opprettet langs kysten i nord og vest. 

Flere europeiske stater var interessert i Madagaskar. Dette hang i stor grad sammen med ønsket om billig arbeidskraft til kolonier og særlig plantasjer i nærområdet. Britene eksporterte også slaver til både Barbados og Jamaica. 

Som følge av ønsket om å få kontroll med eksporten av slaver, vokste Merina-kongedømmet frem på 1800-tallet i det som tidligere hadde vært flere mindre høvding- og kongedømmer på øyen. I 1820 inngikk de en kortvarig allianse med britene der eksport av slaver ble forbudt, misjonærer ble mottatt og en omfattende modernisering ble igangsatt. 

Madagaskar. Foto Wikimedia Commons

Under fransk styre

Frankrike gjorde tidlig sine interesser kjent, og på slutten av 1600-tallet grunnla de handelsstasjoner på østkysten. Handel med Madagaskar hadde avgjørende betydning for de franskkontrollerte øyene i Det indiske hav, som Mauritius og La Réunion. Frankrike og Storbritannia knivet lenge om kontroll over øyen, men i 1890 anerkjente britene Frankrikes dominerende posisjon. I 1895 ble Madagaskar et fransk protektorat, noe som vil si at Frankrike tok på seg oppgaven å beskytte øyens interesser overfor andre stater. 

I 1896 ble øyen fullt kolonisert av Frankrike, og Merina-kongedømmet ble avsatt. Som fransk koloni deltok madagassiske styrker på alliert side under begge verdenskrigene, og var stasjonert både i Frankrike, Marokko og Syria. 

Madagaskarplanen

Hitler hadde lenge en plan om å sende Europas jøder til Madagaskar. Foto: Wikimedia Commons

Under Den andre verdenskrig havnet den afrikanske øyen i nazistenes søkelys og har blitt stående som en av de mer underlige løsningene på ”jødeproblemet”. I 1940, da krigen mot Frankrike gikk mot tysk seier, fikk lederen av Jødeavdeling III i Det tyske utenriksministeriet, Franz Rademacher, en idé. Han foreslo at en av betingelsene for fredsavtalen skulle være at Frankrike stilte sin koloni Madagaskar til rådighet for Europas jøder. 

Det som ble kjent som Madagaskarplanen gikk ut på at totalt fire million jøder, fordelt på fire år, skulle sendes til Madagaskar og fratas sitt statsborgerskap ved ankomst. Øyen skulle styres som en politistat under SS-styre, og planen la til grunn at mange ville miste livet som følge av harde levekår. 

Flere ledende nazister støttet planen, blant andre Reinhard Heydrich, Joseph Göbbbels, Adolf Eichmann og Hitler selv. Planen ble imidlertid oppgitt i 1942. Årsakene var delvis at krigen til sjøs umuliggjorde den praktiske delen med selve transporten til øyen, dels at krigen mot Sovjetunionen satte fortgang i nazistenes ønske om å løse «jødeproblemet» en gang for alle – også kjent som Den endelige løsning vedtatt på Wannsee-konferansen i januar 1942 – ved å ta livet av dem raskest mulig. 

Selvstendighet og politisk uro

Etter Den andre verdenskrig, som i så mange kolonier, vokste det frem en nasjonalistisk bevegelse som ønsket selvstendighet. I 1947 samlet de seg i et opprør mot kolonimakten som kostet flere titalls tusener madagassiske liv. 

Til tross for den dramatiske opptakten, ble Madagaskar selvstendig den 26. juni 1960 etter fredelige forhandlinger med Frankrike. Veien videre skulle imidlertid vise seg å ikke bli like fredelig. Tiden etter selvstendigheten har vært preget av både sosial og politisk uro, i tillegg til kupp, opprør, korrupsjon og diktatur. 

Fra 1975 satt Didier Ratsiraka med makten i Madagaskar. Han førte en sosialistisk politikk der staten blant annet ville ha kontroll over alle produksjonsmidler, en økonomisk politikk som ble helt katastrofal for landet. Det var også streng sensur med presse og den politiske opposisjonen. 

Demokrati?

Etter at flere store demonstrasjoner for mer demokrati førte til politisk krise, innførte Ratsiraka flerpartisystem i 1990 og i 1993 ble Albert Zafy valgt til president. Innføringen av demokrati har imidlertid bare til en viss grad stabilisert landet. Nesten alle maktskifter har skjedd ved kupp og hver nye president har endret grunnloven for å styrke sin egen stilling. 

Ratsiraka vendte tilbake til presidentembetet etter en konstitusjonell krise i 1996 og endret raskt grunnloven slik at han ikke risikerte at nasjonalforsamlingen skulle gå imot ham. Da han i 2002 overraskende tapte valget, prøvde han å beholde makten ved å sprenge broer og lage veisperringer inn til hovedstaden. Han måtte imidlertid gi tapt, og flyktet til Frankrike. 

President Marc Ravalomanana som vant i 2002 styrte under slagordet: ”Jeg styrer mitt land som en bedrift”. I perioden som fulgte gjennomgikk Madagaskar en enorm modernisering, med økonomisk oppgang, samt utbygging av veier, skoler og generell infrastruktur. Han ble likevel avsatt ved statskupp i 2009 etter at anklager om korrupsjon og interessekonflikt førte til store demonstrasjoner, plyndring og brann i hovedstaden. 

Andry Rajoelina tok da makten og avsatte med en gang både nasjonalforsamlingen og senatet og gikk over til å styre ved dekreter. I 2010, etter mye press fra FN og Den afrikanske union ble en ny grunnlov vedtatt, men først i 2013 klarte Madagaskar å gjennomføre et internasjonalt anerkjent valg. De siste ti årene har det vært flere fredelige maktovertakelser, men landet sliter med en valgdeltakelse på under 50 prosent.

Store utfordringer

Helsevesenet på Madagaskar er enkelt og ikke tilgjengelig for alle. Foto: Docteur Ando/Wikimedia Commons

De mange årene med politisk ustabilitet og mangelen på et fungerende styre har fått store ringvirkninger for landet. Infrastruktur, helsevesen og utdanningssystemet er lite utbygget, og den politiske uroen har hindret økonomisk utvikling fordi utenlandske aktører ikke har villet investere. Selv om øyen har et stort potensial for å bli en feriedestinasjon, har den politiske situasjonen ført til at også turistene i stor grad holder seg unna. 

Dermed er fattigdom svært utbredt på øyen, spesielt blant de 70 prosentene av befolkningen som ikke bor i byene. Ifølge Verdensbanken lever disse av under én dollar daglig. I tillegg lever rundt 2,6 millioner mennesker sør i landet med stor matusikkerhet. Nesten årlig er de rammet av sult på grunn av sykloner, flom og tørke. 

Mangel på politisk kontroll har også ført til at en stor andel av befolkningen arbeider svart, og kvegtyver og røverbander er også et stort problem utenfor byene. I tillegg er både rettsvesenet, politiet og militæret kjent for å være gjennomsyret av korrupsjon. Det er dermed en svært lang vei å gå før madagassernes hverdag blir bedre. Politisk stabilitet er imidlertid et svært viktig skritt i riktig retning. 

Publisert 10. juni 2020
Print Friendly, PDF & Email