Mot et mer autoritært regime i Uganda

Ugandas selvstendighet har vært preget av politisk ustabilitet og en langvarig kamp mot opprørsgruppen Lord´s Resistance Army. Landet er et av verdens minst utviklede, og regimet går i en stadig mer autoritær retning.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Det er funnet tegn på at det har bodd mennesker nord i Uganda helt siden tre tusen år fvt. Det var imidlertid først på 1300-tallet at det ble dannet mer organiserte samfunnet – med kongedømmer i sør og klanbaserte samfunn i nord. I flere hundre år fikk disse menneskene leve relativt fredelig, men fra rundt 1840 ble områdene i nord angrepet av Egypt og Sudan på jakt etter slaver. Deretter tok det ikke lang tid før de første europeerne kom til Uganda.

Uganda. Foto: Wikimedia Commons

Storbritannia fryktet at tysk ekspansjon på det afrikanske kontinentet ville true Uganda og dermed kontrollen over Nilens kilder som befinner seg i landet. Dette var av stor betydning for de britiske besittelsene i Egypt og Sudan. I 1890 ble Tyskland og Storbritannia enige om at Uganda skulle bli et britisk protektorat. Det innebar at Uganda avstod deler av sin utenrikspolitiske suverenitet til Storbritannia, i bytte mot militær og politisk beskyttelse. 

Slik som flere andre afrikanske kolonier, vokste et ønske om selvstendighet frem også i Uganda etter Den andre verdenskrig. I 1962 ble landet selvstendig, men dessverre ble de første ni årene som selvstendig stat preget av politisk ustabilitet og maktkamper mellom ledere for ulike folkegrupper. Etter et militærkupp i 1971 tok oberst Idi Amin makten. Dette ble starten på et svært brutalt tiår i ugandisk historie.

De brutale 70-årene

Det tok ikke lang tid før Amin ledet Uganda som diktator. På de åtte årene han satt med makten rakk han å bli kjent som en av Afrikas mest brutale diktatorer. Under Amin ble nesten all utenlandsk ekspertise utvist fra landet, noe som ødela mye for næringslivet i landet. For eksempel ble over 50 000 asiater som hadde drevet mye av handelsvirksomheten utvist i 1972. Det tok derfor ikke lang tid før vanstyret førte til økonomisk sammenbrudd.

Situasjonen for lokalbefolkningen forverret seg raskt og motstanden vokste. Dette førte videre til ytterligere overgrep, ved vilkårlige henrettelser og drap. Særlig var flere etniske minoriteter, som for eksempel acholifolket i nord, utsatt for utrenskninger fordi disse hadde støttet Amins forgjenger. Forsikte anslag estimerer at over 300 000 mennesker mistet livet under Amins styre.

Idi Amin. Foto: Archives of New Zealand/Wikimedia Commons

Det hadde vært flere mislykkede forsøk på å styrte Amin gjennom 70-tallet. I 1978 angrep imidlertid Uganda nabolandet Tanzania, og den tanzanianske hæren slo seg sammen med tidligere ugandiske statsminister Milton Obote som var i eksil i landet. Sammen klarte de å gjøre nok motstand til å avsette Amin ved statskupp i 1979. Han ble så drevet på flukt, først til Libya og så til Saudi-Arabia hvor kan levde i eksil frem til sin død i 2003.

Borgerkrig og ny leder

Etter Amins avgang kom 18 grupper som under Amin hadde vært i eksil sammen for å drøfte landets fremtid. Etter mye uenigheter ble Obote innsatt som Ugandas president i desember 1980. Valgresultatet ble imidlertid bestridt og politikeren Yoweri Museveni, sammen med flere andre grupperinger, tok til våpnene. Dette ble starten på en borgerkrig som etter all sannsynlighet (selv om tallene er usikre) kostet flere liv enn Amins styre. Borgerkrigen førte etter hvert til at regjeringen brøt sammen og i 1986 kom Museveni til makten etter et statskupp.

Museveni nøt i starten godt av Vestens anerkjennelse og han ble ofte trukket frem som et eksempel til etterfølgelse for andre afrikanske stater. Særlig skyldtes dette at situasjonen i store deler av landet ble mer stabil etter at han kom til makten. Han har siden 1986 blitt gjenvalg ved flere nasjonale valg, senest i 2016. Museveni ble i starten ansett som en ny type afrikansk leder. Han var mer åpen og mer interessert i landets utvikling enn mange andre afrikanske ledere på 1990-tallet.

Dette har imidlertid endret seg. Til tross for at flerpartisystem ble innført i 2005, domineres det politiske livet av Museveni og hans parti National Resistance Movement. Regimet går i en stadig mer autoritær retning og opposisjonen har få muligheter til å påvirke ugandisk politikk. Politiske motstandere har også blitt fengslet og forfulgt.

I Uganda er det ingen begrensning på hvor mange ganger en statsleder kan gjenvelges, og Museveni kunne i 2016 markere 30 år som landets president. Museveni er både statsoverhode og leder for den sittende regjeringen, utpeker visepresident, statsminister og regjeringsmedlemmer. I tillegg er han øverste leder for Forsvaret. Til tross for dette er landets rettsvesen til en viss grad uavhengig, og både høyesterett og grunnlovsdomstolen har kommet i konflikt med presidenten de siste årene da de har tatt til orde for valgreform. Museveni har imidlertid også stor innflytelse på utnevnelse av dommere, noe som påvirker domstolens uavhengighet.

Lord`s Resistance Army

Områder påvirket av kampen mot LRA. Foto: Wikimedia Commons

Helt siden slutten av 1980-årene har det vært flere aktive opprørsgrupper i Uganda, for det meste i nord og nordvest. Dette har resultert i militære aksjoner med formål å svekke regjeringen, men flere har bedrevet ren terrorisering av sivilbefolkningen.

Opprørsgruppen Lord`s Resistance Army (LRA) er den mest kjente gruppen. Den ble etablert i 1987 og både den og dens forgjengere har sitt utspring i Acholiland nord i landet. Gruppen sier de kjemper for acholifolkets kultur og rettigheter som de hevder marginaliseres av regjeringen.

Gruppen ble særlig et problem da den fikk støtte fra Sudan i 1991, etter at Ugandas regjering støttet en opprørsbevegelse i Sør-Sudan. LRA ble da presset til å etablere leire også i naboland og utvidet sin geriljakrigføring og terrorisering av sivilbefolkningen til både Sør-Sudan, Den sentralafrikanske republikk og DR Kongo.

I over 20 år drev de geriljakrig og var særlig beryktet for å kidnappe barn til bruk som barnesoldater eller sexslaver. Tidlig i 2000-årene var situasjonen så prekær at FN omtalte situasjonen i Uganda som en av verdens mest alvorlige humanitære kriser på det tidspunktet. Over 1,5 millioner mennesker ble drevet på flukt fra sine hjem som følge av massakre og ødeleggelse av hele landsbyer.

I 2007 ble LRA drevet ut av landet, først til Sudan og deretter til DR Kongo. Året etter gikk de tre landene sammen om å kjempe mot LRA. Et krigsforbrytertribunal ble også opprettet for å stille LRA-ledelsen for retten, men liten fremgang har vært gjort på det punktet.

Ugandere på flukt fra LRA. Foto: K. Burns/Wikimedia Commons

En ung befolkning må løse landets problemer

Situasjonen for kvinners rettigheter og likestilling går fremover. Kvinner er relativt godt representert i politiske organer og omskjæring av kvinner ble forbudt i 2009. Likevel er det fortsatt en lang vei å gå for kvinners rettigheter i landet. Rettighetene til og situasjonen for seksuelle minoriteter har imidlertid en enda lengre vei å gå. Homoseksualitet er fortsatt forbudt og LHBT-personer blir utsatt for grov diskriminering. Stadig strengere fordømmelse av homofili i landet er i stor grad hjulpet på vei av en økt tilslutning til amerikanske frikirker.

I 2014 undertegnet president Museveni den omstridte anti-seksualitetsloven som skjerper forbudet. Loven innebærer opptil livstid i fengsel for å ha sex med en av samme kjønn, i tillegg til å forby personer eller organisasjoner å «promotere» homoseksualitet. I tillegg, og til tross for fremgang for kvinners rettigheter, er seksuell- og kjønnsbasert vold et stort problem i landet.

Uganda har en svært rask befolkningsvekst og en veldig ung befolkning. 48 prosent av de 44 500 000 innbyggerne er under 15 år, mens ytterligere 21 prosent er mellom 15 og 24 år. Hele 29 prosent lever under den internasjonale fattigdomsgrensen på 1,25 USD per dag, og forventet levealder er kun 56,3 år. Til tross for dette er Uganda et av de afrikanske landene som har tatt imot flest flyktninger. I 2020 befinner det seg over 1,5 millioner flyktninger og asylsøkere i landet, hovedsakelig fra Sør-Sudan, Den demokratiske republikken Kongo, Burundi og Somalia. Disse er imidlertid beskyttet av lover som sørger for deres sikkerhet og velvære.

De unge må tidlig i arbeid for å tjene til livets opphold og bidra til familieøkonomien. Dermed blir det generelle utdanningsnivået lavt, og landet går på den måten glipp av kvalifiserte, høyt utdannede mennesker som trengs for å drive landet i riktig retning. Uganda forblir dermed et av verdens minst utviklede land og mye tyder på at Musevenis styre vil få frie tøyler til å fortsette sin autoritære retning i nærmeste fremtid.

Publisert: 11. august 2020
Print Friendly, PDF & Email