Mot demokratisk oppmykning i Armenia?

Armenias historie har vært preget av skiftende styre, deportasjoner og konflikt med nabolandene. Landet har store utfordringer, men nå kan politisk endring være på trappene.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Armenia. Foto: Wikimedia Commons

Den sentrale beliggenheten, mellom Europa, Asia og Midtøsten, har gjort at dagens Armenia har vært erobret og befolket av mange ulike riker og folkeslag. Likevel består dagens Armenia av 98 prosent etnisk armenere, mens den største minoriteten er kurdiske jesidier. Armenia var i år 301 også et av verdens første land som innførte kristendom som statsreligion, og i dag er 93 prosent av befolkningen kristne og tilhører den armenske apostoliske kirke.  

Offisielt omtales Armenia som et liberalt demokrati. Virkeligheten er imidlertid en annen, der brudd på demokratiske tradisjoner preger politikken i landet. Arven fra sovjettiden er fremdeles tydelig i landet, og særlig er det store utfordringer knyttet til arbeidsledighet, fattigdom, organisert kriminalitet og korrupsjon.

I tillegg har Armenia den dag i dag et anstrengt forhold til nabolandene Tyrkia og Aserbajdsjan. Massedeportasjonene utført av tyrkerne i 1915-1920 forblir et åpent sår og konflikten med Aserbajdsjan over Nagorno-Karabakh blusser opp med jevne mellomrom.

Under Det osmanske riket

På begynnelsen av 1500-tallet ble Armenia del av Det osmanske riket og området ble styrt av både osmanere og persere i vekslende perioder. Mot slutten av 1800-tallet var storhetstiden over og Det osmanske riket begynte å gå i oppløsning. Dette ble utnyttet av Russland, som samtidig ekspanderte sørover inn i det som i dag omtales som Kaukasus og tok blant annet kontroll over flere provinser med armensk befolkning.

Mange armenere bodde likevel fortsatt i det som i 1923 ble staten Tyrkia. Under Berlin-konferansen i 1878 ble seks provinser utpekt som armenske der armenerne skulle få delta i administrasjonen. Likevel fantes det store armenske lokalsamfunn spredd utenfor disse seks provinsene, både i Tyrkia og Russland.

Armenerne var en av mange folkegrupper som mot slutten på Det osmanske riket krevde selvstendighet. Samtidig vokste den tyrkiske nasjonalismen, og Anatolia ble sett på som tyrkernes opprinnelige hjem hvor et nytt, stort rike kunne vokse frem.

Den armenske revolusjonære føderasjon ble grunnlagt i 1890 som en politisk bevegelse med ønske om selvstendighet. Regjeringen i Istanbul fryktet et armensk opprør og bestemte seg i 1915 for at armenerne i Tyrkia burde fjernes. Dette ble starten på fem år med massakre og deportasjoner.

Folkemord?

Armenere under deportasjonene i april 1915. Foto: Politisches Archiv des deutschen Auswärtigen Amtes. Bestand: Konstantinopel 169 / Wikimedia Commons

Den 24. april 1915 ble rundt 250 fremstående armenske intellektuelle og ledere arrestert og deportert av Tyrkiske myndigheter. De omkom under deportasjonen. Vernepliktige armenske menn ble satt i arbeidskompanier, der et stort antall døde på grunn av de brutale forholdene. Armenske kvinner, barn og eldre ble deportert til fots til tynt befolkede områder i dagens Syria, Irak og Tyrkia. Et betydelig antall døde underveis.

Dødstallene er usikre, men mellom 500 000 og 1,5 millioner armenere ble drept eller døde av sult, sykdom eller utmattelse underveis i deportasjonene. Hendelsene som fant sted mellom 1915-1920 omtales som massedeportasjoner og massakre, men det hersker stor uenighet over om hvorvidt dette også kan karakteriseres som folkemord.

Folkemord defineres i FNs Folkemordskonvensjon som «en hvilken som helst handling begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Uenigheten er først og fremst knyttet til hvorvidt det var en konkret hensikt eller plan fra Tyrkias side å utrydde armenerne, eller om dødstallene var en «uheldig» bieffekt av deportasjonene. Det er også uenighet over hvorvidt deportasjonene ble utløst av et spesifikt rasehat eller religiøst hat mot armenerne som gruppe. Kun 29 land bruker i dag betegnelsen folkemord om hendelsene, og Norge er ikke blant disse.

Konflikt med Aserbajdsjan

Armenia ble en selvstendig stat i august 1920, men gleden skulle vise seg å bli kortvarig da Tyrkia gikk til angrep en måned senere. Tyrkerne ble slått tilbake, men underveis hadde bolsjevikene rukket å ta makten, og landet ble innlemmet i Sovjetunionen samme år.  

Nagorno-Karabakh. Foto: Wikimedia Commons

Etniske motsetninger mellom aserer og armenere blusset opp i regionen Nagorno-Karabakh på 1980-tallet. Under sovjettiden var dette et selvstyrt distrikt i Aserbajdsjan, mot Armenia, og derfor ikke under aserbajdsjanske myndigheters kontroll. Flertallet i Nagorno-Karabakh var imidlertid armenere og konflikten startet med et opprør og krav om at distriktet skulle bli en del av sovjetrepublikken Armenia.

Spenningene eskalerte etter Sovjetunionens fall og i 1992 brøt det ut væpnet konflikt mellom Armenia og Aserbajdsjan over området. Etter to år ble det inngått våpenhvile meklet frem av Russland, men konflikten forblir uløst. I dag er Nagorno-Karabakh i praksis en selvstendig, ikke internasjonalt anerkjent stat med om lag 147 000 innbyggere. Den armenske majoritetsbefolkningen i området ønsker å opprette en uavhengig stat, eller i det minste å bli en del av Armenia.

Konflikten fortsetter å blusse opp med jevne mellomrom, sist gang i 2016 da 200 soldater og sivile mistet livet. Også den gang meklet Russland og avverget eskalering. Sommeren 2020 blusset konflikten over grenseområdet opp igjen og 18 mennesker mistet livet. Hele grensen mellom de to landene er tungt militarisert, og det høye spenningsnivået gjør at misforståelser lett kan føre til skuddvekslinger. I tillegg trekkes mangel på kommunikasjon og dialog ofte frem som årsaker til sammenstøtene.

Selvstendighet

Med Sovjetunionens fall i 1991 ble Armenia (endelig) en selvstendig stat. Utfordringene skulle likevel stå i kø. Armenia har, i likhet med mange andre tidligere sovjetrepublikker, slitt med såkalt «hjerneflukt». De med høy utdanning og best kvalifikasjoner flytter fra landet fordi fattigdom og generelt dårlige leveforhold er utbredt. Etter selvstendigheten har landet slitt med å få i gang en velfungerende økonomi og omtrent 30 prosent av landets innbyggere lever under fattigdomsgrensen.

Korrupsjon er svært utbredt og landets økonomi sliter grunnet organisert kriminalitet og mafialignende organisasjoner. De økonomiske utfordringene forsterkes av at nabostatene Aserbajdsjan og Tyrkia i 1993 stengte grensene og innførte handelsblokader. Førstnevnte på grunn av konflikten over Nagorno-Karabakh, og sistnevnte som en støtteerklæring til Aserbajdsjan i samme konflikt.

Armenia har på den andre siden opprettholdt et godt forhold til Russland etter selvstendigheten. Armenia ble i 1992 med i Collective Security Treaty Organisation (CSTO) – Russlands svar på NATO – og var med på etableringen av Den eurasiske økonomiske union – Russlands motstykke til EU – i 2014. Landet har imidlertid også opprettholdt et godt forhold til NATO og selv om det ikke søker medlemskap i alliansen, har Armenia bidratt til NATOs operasjoner i både Kosovo og Afghanistan, samt i NATOs Partnerskap for Fred.

På Armenias oppfordring åpnet Russland en militærbase i byen Gjumri i 1996 som avskrekking mot Tyrkia. I 1997 signerte de to landene en vennskapstraktat som sikrer gjensidig assistanse dersom en av partene står overfor en militær trussel. De gir også russiske grensevakter tilgang til å patruljere grensen mellom Armenia og henholdsvis Tyrkia og Iran. Det er om lag 3000 russiske soldater stasjonert på basen.  

Politisk oppmykning?

Armen Sargsyan. Foto: U.S. Department of State/Wikimedia Commons

Presidenten har siden selvstendigheten i 1991 hatt utstrakt makt. Både presidents- og parlamentsvalgene i landet har blitt kritisert av internasjonale valgobservatører og de har ofte blitt fulgt av sterke protester mot myndighetene. Den amerikanske organisasjoner Freedom House kategoriserer Armenia som «delvis fritt» og mediesituasjonen som «ikke fri». Domstolene er ifølge grunnloven uavhengige, men blir i virkeligheten ofte presset av myndighetene. 

Det er imidlertid mye som tyder på at noe er i endring i Armenia. Den 1. januar 2018 trådte en grunnlovsendring i kraft som overfører mer av presidentens makt til parlamentet og statsministeren. Fra og med presidentvalget samme år, sitter presidenten i syv år og kan ikke søke gjenvalg. Ved valget i 2018 kom Armen Sargsyan til makten i Armenia. Han har tidligere vært statsminister, og selv om presidentembetet nå har mindre makt, gjenstår det å se om den demokratiske retningen vil fortsette under hans styre.   

Publisert 12. august 2020
Print Friendly, PDF & Email