Menneskerettigheter, fred og sikkerhet

I en tid der menneskerettighetene er under økende press, samtidig som verden preges av konflikt og uro, er det igjen verdt å vurdere forholdet mellom menneskerettigheter, fred og sikkerhet, samt hvordan det påvirker FNs arbeid.  

Av Hannah Raake

FNs offisielle emblem består av et verdenskart, omsluttet av olivengrener. Olivengrenene er et fredssymbol, og verdenskartet symboliserer all verdens mennesker.

Da FN ble grunnlagt i 1945, med det overordnede formål om å sikre fred gjennom internasjonalt samarbeid, ble menneskerettigheter anerkjent som et hovedmål og veiledende prinsipp for organisasjonens arbeid. Tidlig i FNs virke ble det vedkjent at brudd på menneskerettighetene er en av faktorene som forårsaker krig. I FNs Menneskerettighetserklæring fra 1948 står det blant annet at “det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse”.

Til tross for dette tok Sikkerhetsrådet, FNs hovedorgan for å bevare fred og sikkerhet, lite ansvar for beskyttelse av menneskerettighetene i sine første førti virkeår. Den generelle oppfattelsen i Sikkerhetsrådet var at menneskerettigheter var et innenrikspolitisk tema. Det var derfor hverken passende eller relevant tema i internasjonale diskusjoner om fred og sikkerhet, i en tid der FN fokuserte på konflikter mellom to eller flere stater. Ut av de fem landene med vetorett i Sikkerhetsrådet var USA, Storbritannia og Frankrike sterkere pådrivere for menneskerettigheter enn Sovjetunionen og Kina. Likevel var det en generell enighet under Den kalde krigen om at suverenitet og ikke-innblanding sto sterkest, til og med i Vesten.

Oppfatningen om at menneskerettigheter ikke var et relevant sikkerhetspolitisk tema endret seg utover 1980-tallet i takt med at konfliktene Sikkerhetsrådet diskuterte stadig oftere var interne konflikter. Forskning og erfaring hadde vist at utbredte menneskerettighetsbrudd er et av de tidligste varselsignalene på en kommende borgerkrig. I tillegg er brudd på menneskerettighetene ofte en underliggende årsak til at interne konflikter bryter ut. At Den kalde krigen tok slutt, med Vesten som den uformelt seirende part spilte også inn, fordi dette åpnet for en mer liberaldemokratisk tolkning av menneskerettighetserklæringen og dens betydning for Sikkerhetsrådets arbeid.

I 1991 tok Sikkerhetsrådet for første gang til orde for at undertrykkelse var en direkte trussel mot internasjonal fred og sikkerhet i forbindelse med President Saddam Husseins nådeløse undertrykkelse av kurdere og sjiamuslimer i Irak. Året etter, i 1992, vedtok Sikkerhetsrådet at å sikre staters overholdelse av menneskerettighetene var en integrert del av Sikkerhetsrådets arbeid med å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.

Opphavet til konflikt

Sosial uro, konflikt og borgerkrig har ofte sitt opphav i ulikhet, diskriminering og marginalisering av grupper i samfunnet. Dette kan for eksempel gjelde etniske eller religiøse grupper, slik som kurdere og sjiamuslimer i Irak, eller forskjellsbehandling på grunn av kjønn, alder eller seksuell legning. Typiske eksempler på slik diskriminering er ulik adgang til offentlige tjenester og varer, begrensinger på ytringsfriheten eller deltakelse i det politiske liv. Diskriminering er et brudd på menneskerettighetene fordi det bryter med det fundamentale prinsippet at alle mennesker har samme verdi, og derfor krav på de samme rettighetene.

Prostestene raste over hele Brasil både før og under Fotball VM som ble arrangert i landet i 2014. Her fra protester i Copacabana på startdagen for VM, 12. juni 2014, med budskapet "FIFA dra hjem". Foto: Agência Brasil.

Når en gruppe mennesker opplever systematiske menneskerettighetsbrudd, kan det oppstå en følelse av fellesskap og styrke innad i gruppen, som kan muliggjøre et samlet opprør. Dette kan true internasjonal fred og sikkerhet. Et relevant eksempel er det vidtrekkende folkeopprøret i flere arabiske land i 2011, den såkalte "Arabiske våren". Felles for flere av opprørene var protesten mot økonomisk ulikhet, høy arbeidsledighet, korrupsjon og manglende politiske rettigheter. Til tross for optimismen i 2011, har flere av landene opplevd at opprørene førte til en forverring av både den politiske og humanitære situasjonen. Ingen steder er dette så sant som i Syria, landet som ble kastet ut i en borgerkrig som pr. mars 2018 har kostet minst 350,000 menneskeliv, gjort 1,6 millioner internt fordrevne og ført 3,5 millioner mennesker på flukt. Borgerkrigen har også destabilisert sårbare nabostater, gitt grobunn til terrororganisasjonen IS og blitt en slagmark for stormakter i regionen.

Et annet eksempel er hvordan drapene på unge, svarte menn i Ferguson og Baltimore i USA i 2014 og 2015 utløste landsomfattende protester og opprør. Bakgrunnen for protestene kan spores til utbredt frustrasjon over systematisk diskriminering og ulikhet i tilgang til jobb, utdanning og helsetjenester for minoriteter. I Brasil tok brasilianere til gatene like før startsparket for VM i Brasil i 2014, for å protestere mot myndighetenes valg å bruke titalls milliarder på fotballfest samtidig som millioner av landets innbyggere manglet sentrale økonomiske og sosiale rettigheter, slik som tilgang til rent drikkevann. Protestene i Brasil og USA har siden roet seg, men opphavet til protestene forblir i stor grad uadressert, og konfliktene kan derfor lett gjenantennes.

Kan man forhindre konflikt?

Siden opprettelsen av FN har altså verdenssamfunnet hatt en forståelse for at grove og systematiske menneskerettighetsbrudd kan føre til konflikt og krig. Likevel har FN ved flere anledninger mislyktes i å forhindre slike kriser fra å oppstå. FN har blant annet blitt kritisert for ikke å ha tatt på alvor utviklingen i Rwanda på starten av 1990-tallet, hvor det kommende folkemordet ble advart om fra flere hold. Dette folkemordet tok livet av omkring 800,000 rwandere, utløste en flyktningkrise og ble den utløsende faktoren til den første borgerkrigen i Kongo. De siste årene har det derfor blitt tatt initiativ til at FN i større grad skal overvåke menneskerettighetssituasjonen i sine medlemsland, og det har blitt opprettet prosedyrer og prosjekter som skal kunne forhindre konflikt, krig og humanitær lidelse.

FNs Sikkerhetsråd har ved flere anledninger diskutert krigen i Syria, men det er sjelden enighet om hva Sikkerhetsrådet bør gjøre. Dette bildet er fra desember 2015, da vetomaktene i Sikkerhetsrådet klarte å enes om en resolusjon for å få i gang fredsprosessen i Syria. Foto: U.S. Departement of State.

Til tross for sitt mandat har Sikkerhetsrådets rolle i dette forebyggende arbeidet vært sporadisk og preget av intern motstand. En viss positiv utvikling har funnet sted i de senere år, blant annet opprettelsen av to spesialutsendinger som rapporterer til Sikkerhetsrådet om folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensning og forbrytelser mot menneskeheten. Dette gjør det mulig for Sikkerhetsrådet å gjennomføre forebyggende tiltak. I 2011 vedtok for eksempel Sikkerhetsrådet en resolusjon om Libya som åpnet for at verdenssamfunnet kunne gripe inn militært i landet. Denne resolusjonen kom etter rapporter om at Libyas president, Muammar al-Gaddafi, hadde til hensikt å massakrere deler av den libyske befolkningen. Til tross for at trusselen fra Gaddafi sannsynligvis var reell, har den militære NATO-operasjonen som fulgte i ettertid blitt sterkt kritisert for egentlig å ha vært et skalkeskjul for regimeendring i Libya.

Jevnlige konsultasjoner om alvorlige menneskerettighetsbrudd har likevel vært vanskelig å opprettholde i Sikkerhetsrådet, hovedsaklig fordi menneskerettigheter forblir et politisk sensitivt tema. Kina og Russland har vært blant hovedmotstanderne til at Sikkerhetsrådet skal inkludere et menneskerettighetsperspektiv i sitt arbeid. Sammen har disse to landene blant annet blokkert Sikkerhetsrådet fra å vedta en rekke resolusjoner om menneskerettighetsbrudd i Syria. Russland har også satt en stopper for enhver handling i krisen i Venezuela – som mange frykter kan utvikle seg til en borgerkrig – fordi landet mener dette ville være å blande seg inn i Venezuelas innenrikspolitikk.

Hvem sikrer freden?

Sikkerhetsrådet er et politisk organ, og dets mulighet til å handle, både forebyggende og reaktivt, vil derfor være preget av medlemslandenes politiske prioriteringer. Til syvende og sist er det derfor viktig å huske at FN består av flere organer som kan være vel så effektive i å forhindre utviklingen av krig og konflikt. Et viktig organ er Menneskerettighetsrådet, som koordinerer og fremmer FNs arbeid for menneskerettigheter. Dette rådet utfører blant annet jevnlige gjennomganger av menneskerettighetssituasjonen i medlemslandene, og gir råd for hvordan landene kan forbedre sitt arbeid. Et annet sentralt organ er Det økonomiske og sosiale rådet, som samordner FNs arbeid innen et bredt spekter av økonomiske og sosiale spørsmål blant annet knyttet opp mot menneskerettighetene. FNs utviklingsprogram er også en viktig aktør som hjelper til å bygge opp nasjoner som kan både forebygge og takle kriser. Samspillet mellom disse ulike organene, som alle har menneskerettigheter som mål og veiledende prinsipp, er det som gjør FN til en unik organisasjon i arbeidet med å sikre internasjonal fred og sikkerhet.

Publisert: 23. august 2018
Print Friendly, PDF & Email