Libya: Fra folkeopprør til borgerkrig

Åtte år etter at Libyas autoritære leder Muammar al-Gadaffi ble styrtet, preges det nordafrikanske landet av lovløshet, væpnede militser, og en oppblomstring av menneskehandel og jihadistisk terrorisme. Hva er det egentlig som skjer i Libya, og hvordan havnet landet i denne fortvilte situasjonen?

Av Hannah Raake

Massedemonstrasjoner mot Gadaffi-regimet i byen Bayda i juli 2011.

Fra folkeopprør til internasjonal intervensjon

Da Den arabiske våren brøt ut i Libyas naboland Tunisia i 2011, og siden spredte seg til flere av landene i regionen, gikk det ikke lang tid før libyere lot seg inspirere. Den arabiske våren var tuftet på protester mot sosial og økonomisk ulikhet, og håp om demokratiske reformer og frihet. Til tross for at Libya på den tiden hadde den største økonomien i Afrika og befant seg høyt oppe på FNs menneskelige utviklingsindeks (HDI), var godene i samfunnet svært ujevnt fordelt. I tillegg ble landet styrt av den autoritære lederen oberst Muammar al-Gadaffi. Den karismatiske Gadaffi kom til makten gjennom et statskupp på slutten av 1960-tallet, og gjorde seg opprinnelig populær ved å nasjonalisere oljeindustrien og bruke inntektene på å finansiere sosiale reformer. Med tiden utviklet Gadaffi likevel en stadig mer autoritær lederstil. De økonomiske problemene økte, samtidig som myndighetene var ansvarlig for stadig mer utstrakte menneskerettighetsbrudd og tidvis voldelig undertrykkelse av befolkningen. Det fantes derfor et sterkt ønske om regimeendring i Libya.

Gadaffi-regimet slo hardt ned på opprørene som startet i februar 2011, noe som ble sterkt kritisert i internasjonale medier ettersom demonstrasjonene ble framstilt som fredelige. Senere rapporter har imidlertid vist at dette bildet sannsynligvis var litt mer nyansert. En del av opprørerne var både bevæpnet og voldelige fra starten av. Opposisjonen er siden også blitt anklaget for å ha fabrikkert bevis på overgrep og vold begått av militærstyrkene mot sivilbefolkningen, noe som påvirket folkets oppfatning av Gadaffi. Den 22. februar holdt Gadaffi en TV-sendt tale som gjorde at flere fryktet han planla et folkemord. Han kalte blant annet opprørene for rotter og forrædere, og oppfordret folket til å «rense Libya hus for hus» dersom demonstrantene ikke overga seg. Som følge av dette vedtok FNs sikkerhetsråd Resolusjon 1973 den 17. mars 2011, som tok sikte på å beskytte sivilbefolkningen i Libya gjennom en militær intervensjon for å håndheve en flyforbudssone over landet. Resolusjonen har i ettertiden gått inn i historien som første gang den såkalte Responsibility to Protect (R2P) doktrinen ble tatt i bruk av Sikkerhetsrådet for å begrunne autorisasjonen av en militær intervensjon.

Intervensjonen

NATO tok ansvaret for gjennomføringen av den militære intervensjonen i Libya som startet kun dager etter at Resolusjon 1973 ble vedtatt. Til sammen deltok 15 land i Operation Unified Protector, deriblant Norge som stilte med seks F-16 kampfly. NATO slapp til sammen rundt 7 700 bomber over Libya i løpet av de syv månedene operasjonen varte, av disse var 588 norske. Allerede i løpet av sommeren 2011 ble National Transitional Council (TNC) – den største opposisjonsgruppen i Libya – anerkjent som den legitime regjeringen av viktige aktører som Den afrikanske union, Frankrike, Storbritannia, USA og Russland. I slutten av oktober 2011 inntok opprørsstyrkene den siste regjeringskontrollerte byen Sirte. Gadaffi ble her fanget og siden drept av opprørerne. Tre dager senere erklærte TNC Libya «frigjort» og annonserte at det skulle holdes valg innen åtte måneder. Den 31. oktober ble NATO-operasjonen avsluttet.

Et av seks norske norske jagerfly som deltok i den NATO-ledede operasjonen Operation Unified Protector. Foto Lars Magne Hovtun/Forsvaret

Til tross for at intervensjonen i Libya er blitt berømmet for å ha vist politisk handlekraft og rask militær iverksettelse for beskyttelse av sivile, har Operation Unified Protector også blitt sterkt kritisert. Allerede mens operasjonen pågikk var det kritiske stemmer som mente at operasjonen gikk utover sitt mandat – å beskytte sivilbefolkningen – ved å tilrettelegge for regimeendring i landet. Denne kritikken tiltok etter hvert som det ble klart at bevisene for et påbegynnende folkemord ikke var å framdrive, og når opposisjonen selv ble anklaget for overgrep mot sivile. I 2016 bekreftet en rapport fra Storbritannias utenrikskomité at det ikke fantes solid etterretning som bekreftet at Gadaffi var i ferd med å begå et folkemord. Rapporten antydet også at NATOs luftangrep styrket opprørene vis-a-vis regjeringsstyrkene noe som påvirket det endelige utfallet av borgerkrigen.

Libya etter Gadaffi

I juni 2012 ble de første frie valgene i Libya på mer enn seks tiår avholdt, men overgangen fra Gadaffis autoritære styre ble alt annet enn fredelig. Til å begynne med var Libya preget av politisk vold og konflikt mellom restene av det gamle styret og den internasjonalt anerkjente nyvalgte regjeringen. Gjennom en FN-ledet forhandlingsprosess ble en helt ny koalisjonsregjering kalt Government of National Accord (GNA) etablert i 2016 med hovedsete i hovedstaden Tripoli, men heller ikke denne har klart å samle landet. I praksis er makten i Libya derfor fordelt mellom flere maktsentre.

Libyas tidligere leder Oberst Muammar al-Gadaffi. Foto: Mass Communication Specialist 2nd Class Jesse B. Awalt/U.S. Navy.

I Tripoli sitter den internasjonalt anerkjente regjeringen GNA, under ledelse av statsminister Fayez Sarraj. Sarraj har de siste tre årene arbeidet med å samle støtte fra militser og politikere, men GNA mangler bred støtte i befolkningen og har liten reell kontroll over hverken Libya, Tripoli eller sine militære styrker. I havnebyen Tobruk sitter en rivaliserende myndighet som har sitt utspring i en nasjonalforsamling som vant parlamentsvalget i 2014, men som siden ble annullert av høyesterett. Tobruk-regjeringen ledes av general Khalifa Haftar som gjorde seg populær i Libya i 2014 da han startet en operasjon for å slå ned på islamske militser som hadde fått fotfeste i landet. Siden da har han tatt stadig større kontroll over landområdene i øst og antas i dag å ha kontroll over det meste av Libyas oljeressurser. Haftar anses av mange som svært handlekraftig, og hans popularitet i Libya er derfor stor.

Etter å ha rykket gradvis vestover mot Tripoli, lanserte Haftar i april 2019 offensiven mot Libyas hovedstad og dens regjering som han hevder står i ledtog med ekstreme islamister. Kampen om hovedstaden har så langt tatt livet av minst 1,000 mennesker, inkludert over hundre sivile. Internasjonalt har Tobruk-regjeringen støtte hos blant annet Egypt og De arabiske emiratene, mens de fleste vestlige land støtter koalisjonsregjeringen GNA. I tillegg til rivaliserende regjeringer har borgerkrigen i Libya ført til en oppblomstring av en rekke militsgrupper. Blant disse gruppene er ekstreme grupperinger som er tilsluttet terrororganisasjonen IS. Disse er tidligere blitt nedkjempet med hjelp fra USA, men i maktvakuumet som nå har oppstått med Haftars styrker på vei vestover, frykter man at terrorgruppene vil gjenoppstå.

Den humanitære situasjonen i Libya har tatt stor skade av borgerkrigen. Fra å ligge på 53. plass på FNs HDI rangering som måler forventet levealder, utdanning og inntekt i 2010, er Libya nå rangert på 108. plass. Mer enn 800,000 libyere har behov for humanitær assistanse. I tillegg har menneskesmugling blomstret i maktvakuumet etter Gadaffi. Libyas lange kystlinje hverken overvåkes eller patruljeres, og dermed er Libya blitt den naturlige inngangsporten for de mange flyktningene og migrantene som ønsker å ta seg til Europa. Menneskesmuglerne utnytter migranter som befinner seg i en svært sårbar situasjon og tusenvis har allerede mistet livet under den farlige ferden over Middelhavet til Italia.

Veien videre

Da Haftar lanserte offensiven mot Tripoli måtte FN gi opp en planlagt konferanse som tok sikte på å få enighet om nyvalg og en løsning på den politiske konflikten i landet. FN ønsker fortsatt å gjennomføre disse samtalene, noe det også er enighet om blant de internasjonale støttespillere til både Tripoli- og Tobruk-regjeringene, men dette lar seg ikke gjøre så lenge det er aktive kamper mellom partene. Haftar virker foreløpig uvillig til å tilrettelegge for mekling. Generalen har nemlig lovet å fortsette sin kampanje til Libya er «renset for terrorisme». Vetomaktene i Sikkerhetsrådet – særlig USA og Russland – har så langt framstått uvillige til å ta et tydelig standpunkt som legger press på hærføreren. De rivaliserende regjeringene mottar også militær støtte fra sine internasjonale støttespillere, noe som gir dem både evne og vilje til å fortsette kampene.

For Europa står mye på spill. Konflikten i Libya er med på å destabilisere Europas sørlige nabolag, noe som har direkte økonomiske og sikkerhetsmessige konsekvenser for regionen. I tillegg er borgerkrigen med på å svekke europeisk samhold i forbindelse med håndteringen av økt migrasjon fra det nordafrikanske landet. Likevel er det viktig å huske at den største taperen i krigen er den libyske sivilbefolkningen som fortsatt må leve under krig, lovløshet og utstrakt terror.

Publisert 29.08.2019
Print Friendly, PDF & Email