Syria, Borgerkrigen i (2011–)

Foto: wikimedia

De siste års hendelser (2014–2019):
Borgerkrigen i Syria er en kompleks og brutal krig, og en av de største humanitære krisene som finner sted i dag. Krigen har siden 2011 drevet over 12 millioner mennesker på flukt. De fleste av disse er internt fordrevne, men mange har også krysset grensene til nabolandene og enkelte har begitt seg videre nordover til bl.a. Europa.

Borgerkrigen har også bidratt til fremveksten av Den islamske stat (IS), som fra 2014 tilegnet seg store områder i Syria og Irak for sitt «kalifat». IS har hatt en brutal framferd mot lokalbefolkningen, og særlig kurderne har vært hardt rammet. I august 2014 etablerte USA en internasjonal koalisjon (Operation Inherent Resolve) for å bombe IS-mål i Syria. Flere lokale opprørsgrupper er også i kamp mot IS. Det internasjonale og lokale engasjementet mot terrorgruppa har ført IS på retrett, og i løpet av 2017 mistet IS sitt fotfeste de fleste steder i Syria, og er i dag langt på vei drevet ut av de områdene de har kontrollert.

Borgerkrigen er i stor grad internasjonalisert. Russland, Iran og Hizbollah støtter Assad-regimet, mens USA og en lang rekke allierte støtter deler av opposisjonen. Man finner også en tilstrømning av enkeltpersoner fra andre land, såkalte fremmedkrigere, som tar del i konflikten. Syrias naboland Libanon, Jordan, Irak og Tyrkia er sterkt preget av situasjonen.

Parter: Syriske myndigheter, kurdiske styrker, IS, andre opprørsgrupper, fraksjoner og undergrupper, USA og allierte, Russland, Iran, Hizbollah.

Tidslinje:

2013: I april blir det rapportert om at kjemiske våpen (raketter med sarin) blir brukt mot sivilbefolkningen. Mellom 300 og 1430 mennesker blir drept. Opposisjonen og vestlige land mener at den syriske regjeringen står bak, mens Assad-regimet hevder at det er opposisjonen som bruker kjemiske våpen. Responsen diskuteres i FNs sikkerhetsråd. USA tar til orde for en militær intervensjon for å felle Assad, men Russland får gjennomslag for en løsning hvor FN skal destruere produksjonsanlegg og lagre av kjemiske våpen i Syria. Norske styrker bidrar i arbeidet med å frakte ut Syrias kjemiske våpen for destruksjon.

2012: Den 3. februar legges en ny fredsplan, utarbeidet av Den arabiske liga, fram for FNs sikkerhetsråd. Den innebærer bl.a. at Assad gir fra seg makten i landet. Kina og Russland nedlegger veto mot regimeskifte, og dermed fredsplanen. Den 16. februar vedtar imidlertid FNs generalforsamling en resolusjon der de fordømmer volden i Syria, støtter fredsplanen og krever at de syriske myndighetene følger denne. FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan blir utnevnt til spesialrepresentant for Syria, og lykkes i å fremforhandle en våpenhvileavtale i mars. Denne trer i kraft i april, og en styrke på 300 FN-observatører under ledelse av den norske generalmajoren Robert Mood ankommer landet. Våpenhvilen blir imidlertid ikke overholdt, og allerede den 16. juni innstilles observasjonen. Også Kofi Annan trekker seg som spesialrepresentant da mandatperioden går ut i august.
I løpet av sommeren utvikler konflikten seg til en brutal borgerkrig. Det blir utkjempet kamper over hele Syria mellom regjeringsstyrker og ulike væpnede grupper. I august advarer USAs president Obama om at bruk av kjemiske våpen vil være å krysse «den røde linjen» i konflikten. I desember blir den syriske opposisjonen Syrian National Coalition (SNC) formelt anerkjent som den legitime representanten for det syriske folk av USA, Storbritannia, Frankrike, Tyrkia og Gulf-statene.

2011: Også i Syria oppstår det store folkelige protester i begynnelsen av 2011, kjent som Den arabiske våren. Demonstrasjonene blir slått hardt ned på av det syriske regimet, noe som fører til at opprøret forsterkes og gradvis sprer seg i landet. Flere voldelige sammenstøt mellom regjeringsstyrkene og demonstrantene fører til høye dødstall. Den arabiske liga får aksept for en fredsplan fra de syriske myndighetene, men de følger den ikke opp. Dette fører til at Syria suspenderes fra organisasjonen, inntil vilkårene er oppfylt.

2000: Hafez al-Assad dør, og sønnen Bashar overtar makten i landet. Mange venter demokratiske reformer i etterkant av maktovertakelsen, men den økte åpenheten varer kun en kort periode. Bashar al-Assad samler makten ytterligere og starter en privatiseringsprosess som kun kommer hans lojale støttespillere til gode.

1970–2000: Hafez al-Assad tar makten ved et militærkupp i 1970. Familien Assad tilhører den sjiamuslimske undergruppen alawitter, som utgjør ca. 10 prosent av Syrias befolkning, men styrer Syria som en sekulær stat, med relativt stor grad av religionsfrihet. Den sunnimuslimske majoritetsbefolkningen er imidlertid misfornøyd med at alawittene har de sentrale posisjonene i regimet, og er bedre økonomisk stilt enn den jevne borger.

Se borgerkrig; IS; appendiks XVIII – Midtøsten

Print Friendly, PDF & Email