Leksikon

Sikkerhetspolitiske strategier er den sikkerhetspolitikken hvert land fører, avhengig av mange faktorer som geografisk beliggenhet, størrelse, politisk styresett, forhold til andre stater og lignende. En stat kan bruke flere ulike virkemidler i sin sikkerhetspolitikk. Det er i hovedsak fem former for sikkerhetspolitikk. Dette er isolasjon, nøytralitet, alliansefrihet, medlemskap i en allianse og kollektive sikkerhetspolitiske ordninger.

1. Isolasjon går ut på at en stats sikkerhet best kan opprettholdes ved å ha så lite samhandling med andre stater som overhodet mulig. Få stater fører en slik politikk i dag.
2. Nøytralitet betyr at en stat ikke tar side i en konflikt mellom en eller flere andre utenforstående stater. Staten selv bedømmer situasjonen slik at egne interesser knyttet til vern om eget territorium er best sikret om en ikke tar parti i en konflikt.
3. Alliansefrihet innebærer ikke-medlemskap i militærallianser, men er mer fleksibel enn nøytralitetspolitikk. Man kan føre en alliansefri politikk og likevel ha nært samarbeid med andre stater som inngår i en militær allianse. En alliansefri politikk hindrer heller ikke å delta i fredsbevarende operasjoner i samarbeid med en militær allianse. Sverige har i etterkrigstiden ført en alliansefri politikk, samtidig som landet har inngått et nært samarbeid med NATO gjennom Partnerskap for fred (PfP).
4. Medlemskap i en formalisert allianse betyr at medlemmene står sammen om å verne om sin egen og andres territoriale integritet. Det som utløser allianseforpliktelsene er en situasjon hvor en eller flere stater som er medlem av en allianse blir utsatt for et militært angrep.
5. Kollektiv sikkerhetsordning vil si at statene står sammen om å sikre freden, hvor det bærende prinsipp er at det eksisterer en gjensidig forsikring mot overgrep statene i mellom. Et kollektivt sikkerhetssystem er dermed av inkluderende natur, gjerne knyttet til globale ordninger slik som FN-pakten.