Fenomenet at stater som er rike på naturresurser, som eksempelvis olje, diamanter, gass og mineraler, oftere er utsatt for krig og konflikt kalles gjerne for «ressursforbannelsen». Forskere har lenge prøvd å finne ut hva det er som gjør at land som har god tilgang på naturressurser allikevel ikke klarer å oppnå økt velstand, og oftere ender opp med å bli offer for interne konflikter, indre uroligheter og borgerkriger enn stater uten tilsvarende tilgang på ressurser.

Mye tyder på at denne såkalte ressursforbannelsen er et resultat av forvaltningen av ressursene i samfunnet. Det er nemlig ikke noe klar sammenheng mellom tilgang på naturresurser og økt sannsynlighet for borgerkrig eller intern konflikt. Ofte vil man imidlertid se at de samme landene som ikke klarer å utnytte sine ressurser for å skape økt velstand, også blir offer for interne uroligheter. For at en naturressurs skal være med på å føre et land ut av fattigdom trenger man gode statlige institusjoner. Institusjoner i denne sammenhengen er alle statens formelle organer som departementer, lovverk og justisvesen, kort fortalt hele den offentlige sektoren.

Det er staten som setter rammer for hvordan befolkningen kan operere økonomisk, og disse rammene er vel så viktige som eksistensen av en naturressurs for å øke velstanden i et land. Hvorvidt stater evner å beskytte sine innbyggere, ivareta sine institusjoner og gi befolkningen mulighet til å foreta produktive investeringer, er derfor nøkkelen til suksess. Uforutsigbarhet, blant annet i form av korrupsjon, kontraktsbrudd og ekspropriasjon, vil påvirke negativt. Norge fungerer som et godt eksempel på en stat med store forekomster av naturressurser, samt gode og sterke statlige institusjoner. Dette har gjort at man har kunnet utnytte naturressursene for å oppnå økt velstand. Både Jemen og Zimbabwe er eksempler på stater med store naturresurser, men som følge av svake institusjoner ikke evner å forvalte disse ressursene på en bærekraftig måte som kommer hele samfunnet til gode.

Stater med dårlige institusjoner har derfor en større risiko for å oppleve intern konflikt, ikke bare fordi de ikke klarer å forvalte ressursene på en god måte, men også fordi de ikke klarer å fordele godene på en rettferdig måte. Spesielt i de tilfeller der samfunnets goder ikke bare er skjevt fordelt, men skjevfordelingen speiler gruppetilhørighet i samfunnet forøvrig øker konfliktpotensialet. Dersom en spesiell gruppe i samfunnet ikke blir tilgodesett, kan dette føre til en voksende følelse av urettferdighet, og potensialet for konflikt øker. Det er altså ikke gruppetilhørighet eller ressurser i seg selv som står bak konflikter, men hvordan statene evner å håndtere dem. Se mer i avsnittet om sårbare stater.

Print Friendly, PDF & Email