Libya, borgerkrigen i (2011–)

De siste års hendelser (2014–2019): De ulike opprørsgruppene og militsene som bidro til Gaddafi-regimets fall i 2011 klarte aldri å forenes og fylle maktvakuumet som oppsto i etterkant. Siden har konflikten hovedsakelig stått mellom den demokratisk valgte Tobruk-regjeringen med hovedsete øst i landet og den rivaliserende islamistiske grupperingen Libya Dawn i hovedstaden Tripoli i vest. Konflikten er internasjonalisert ved at land som Egypt og De forente arabiske emirater støtter Tobruk mens Qatar og Tyrkia støtter islamistene. I tillegg kontrollerer mindre, rivaliserende grupper som Ansar al-Sharia og IS deler av landet. Sammenstøt mellom partene eskalerer til militære konfrontasjoner i 2014. Den forverrede sikkerhetssituasjonen fører til at mange ambassader blir stengt, utlendinger evakuert og FN-ansatte tvunget til å forlate Libya. I tillegg blir infrastruktur som flyplassen i Tripoli ødelagt i kamphandlinger. I januar 2015 inngås delvis våpenhvile mellom libyske regjeringsstyrker og islamister i Tripoli. En ny regjering utnevnes av FN med base i Tunisia. I mars 2016 ankommer den nye Government of National Accord (GNA) Tripoli. Islamistene i Libya Dawn annonserer at de gir sin støtte til den nye regjeringen. Tobruk har hittil nektet å godta den, og sitter fortsatt på mye makt ved at de blir støttet av de libyske militære styrkene. September 2018 blir de to partene enige om å gjennomføre et nytt valg og innfører en midlertidig våpenhvile. Situasjonen i landet er fortsatt uavklart. Den politiske ustabiliteten har ført til en stor oppblomstring i kriminalitet og menneskesmugling. Store penger tjenes på å utnytte flyktninger som velger den farlige ruten til Europa, over Middelhavet fra Libya.

Foto: wikimedia

Parter:
Gaddafi-regimet (til 2011), National Transitional Council (NTC), Tobruk, Libya Dawn, Government of National Accord (GNA), Ansar al-Sharia, IS, andre opprørsgrupper og militser.

Tidslinje

2012: NTC og regjeringen strever med å kontrollere lokale militser, særlig vest i landet. Flere sammenstøt mellom opprørsgrupper i Benghazi. I juli velges en nasjonalkongress, og i august overgir NTC sin makt til denne. I september angripes det amerikanske konsulatet i Benghazi, der den amerikanske ambassadøren og tre andre amerikanere mister livet. Islamistiske militser står bak angrepet, og myndighetene annonserer planer om å bekjempe og oppløse alle illegale militser i landet.

2011: Protester mot Gaddafi-regimet starter i februar, inspirert av opprørene i nabolandene Egypt og Tunisia. De voldelige protestene sprer seg raskt fra Libyas nest største by Benghazi, til store deler av landet. Libyske sikkerhetsstyrker slår hardt ned på opprørerne, som også har sammenstøt seg imellom. FN krever at konflikten må ta slutt umiddelbart, og innfører ulike sanksjoner mot det libyske regimet. Gaddafi annonserer at han heller vil dø som martyr enn å gi opp makten. I mars innfører FN en «no-fly»-sone over Libya for å beskytte sivilbefolkningen. FN gir også grønt lys for luftangrep, som havner under NATOs kommando. NATO igangsetter bombekampanjen «Operation Unified Protector» den 19. mars. I løpet av sommeren anerkjennes National Transitional Council (NTC), den største opposisjonsgruppen, som den legitime regjeringen i Libya av blant annet Den afrikanske union, Frankrike, Storbritannia, USA og Russland. I oktober blir Gaddafi fanget og drept av opprørskrigere i byen Sirte. Tre dager senere annonserer NTC at Libya er blitt offisielt «frigjort» og at de planlegger å avholde valg innen åtte måneder. Den 31. oktober er NATO-operasjonen i Libya offisielt over.

Se afrikanske union, Den; arabiske våren, Den; diktator; IS; NATO; Operation Unified Protector

Print Friendly, PDF & Email
Please follow and like us: