Latin-Amerika i bevegelse

I løpet av bare ti år har det politiske landskapet i Latin-Amerika skiftet farge. Regionen har gått fra rødt til blått, og spørsmålet på alles lepper er nå hva dette vil innebære for de over 550 millionene menneskene som bor i regionen og om hamskiftet vil få konsekvenser for internasjonal politikk.

Av Victoria Ramm Henriksen

I januar 2019 ble den høyrepopulistiske, og høyst kontroversielle, Jair Bolsonaro president i Brasil. Bolsonaro, som har fått klengenavnet Brasils Donald Trump, representerer på mange måter høyrevridningen som har skjedd i hele den latinamerikanske politiske sfæren. I Argentina har sentrum-høyre politikeren Maurizio Macri vært president de siste tre årene. Chile ledes av Sebastián Piñera fra høyrepartiet Nasjonal Fornyelse, konservative Iván Duque er president i Colombia og høyresidens Martín Vizcarra er president i Peru. At både Chile, Argentina og Brasil, som er de tre største økonomiene i Sør-Amerika, er styrt av den politiske høyresiden har ikke vært tilfelle siden militærdiktaturenes tid på 1970- og 80-tallet. Et annet fellestrekk er at mens det tidligere var kvinnelige politiske ledere i både Chile, Argentina og Brasil, er regionen nå ledet av menn. Unntaket i den blå trenden er Mexicos president Andrés Manuel López Obrador som representerer den politiske venstresiden. Mexico er et av de landene som har fått føle Donald Trumps harde linje i utenrikspolitikken, og etter at den tidligere regjeringen ble oppfattet av befolkningen for å være for svake i møte med den nye amerikanske presidenten, kan valget av Obrardor være et resultat av et ønske om en tøffere linje med naboen i nord.

Fra venstrepopulisme til høyrepopulisme

Regionen har lenge vært preget av et lyserødt politisk landskap, og på 2000-tallet hadde venstresiden regjeringsmakt i de aller fleste landene i regionen. Likevel var ikke venstresiden en enhetlig bevegelse. Bare en liten del av den kan betegnes som radikal og revolusjonær. Denne delen personifiseres av Venezuelas president Hugo Chávez, som styrte landet frem til Nicolas Maduro overtok embetet i 2013. Chávez stod for en omfordelingspolitikk som først førte til en kraftig reduksjon av fattigdom, men på sikt viste seg ikke å være bærekraftig. Etter oljeprisfallet i 2014 har Venezuelas økonomi fått et hardt slag, da landets økonomi i all hovedsak baserte seg på oljeeksport.

For de fleste andre venstreregjeringene var det snakk om en mer moderat reformpolitikk. Denne politikken skulle imidlertid vise seg å bære frukter og de store forskjellene mellom rik og fattig ble redusert i flere land. I perioden 2002 til 2012 ble tallet på fattige i regionen redusert med 10 millioner i året. Dette innebar en reduksjon fra over 40 til 25 prosent. I tillegg økte likestillingen mellom kvinner og menn, seksuelle minoriteter og urfolk fikk bedre levekår, og de strenge abortlovene ble liberalisert.

Utfordringene var, som i Venezuela, at økonomi og politikk henger tett sammen. I perioden opplevde alle landene i Latin-Amerika høy etterspørsel fra et tilsynelatende umettelig Kina. Da den kinesiske veksten begynte å avta fra 2015 snudde utviklingen. Ettersom landenes økonomi ble dårligere, måtte myndighetene stramme inn og da ble det mindre penger til sosiale prosjekter, noe som igjen gjorde velgerne stadig mer misfornøyd. Den populistiske omfordelingspolitikken flere stater hadde ført, gjorde at man ikke hadde klart å bruke inntektene i oppgangstiden til å bygge opp en diversifisert økonomi som var mindre sårbar for svingninger i råvareetterspørselen internasjonalt.

En annen og vel så viktig årsak til misnøye blant velgerne er den utbredte korrupsjonen i regionen. På tross av valgløfter om bedring av situasjonen har flere av landene opplevd store korrupsjonsskandaler den siste tiden. Et siste forhold som gjorde velgerne misfornøyd er den omfattende volden og kriminaliteten som har plaget regionen. Om lag 30 prosent av alle drap i verden skjer i Latin-Amerika, til tross for at regionen bare er hjem til om lag åtte prosent av verdens totale befolkning.

Den politiske dreiningen kan derfor beskrives som protestvalg, der de desperate velgerne søker etter en leder som fremstår som ny og handlekraftig. Valget i Brasil var intet unntak: Til tross for at Bolsonaro hadde sittet i parlamentet i hele 25 år hadde han ikke blitt dømt i noen av de store korrupsjonsskandalene som fikk mye oppmerksomhet i forkant av valget. Hans militærbakgrunn og harde linje overfor kriminelle har blitt møtt med sympati fra vanlige borgere.

I andre stater har imidlertid mer moderate ledere blitt valgt fra den politiske høyresiden. I Argentina har Marci satt i gang flere økonomiske reformer som har blitt møtt med lovord fra internasjonale eksperter. Likevel er det høyst usikkert om han blir gjenvalgt ved presidentvalget i 2019. Folket ønsker resultater raskt, og samfunnsdebattene preges av enkle løsninger på kompliserte problemer. Politikerforakten er generelt høy, og flere stiller spørsmål ved de etablerte systemene. I tillegg kommer økt bruk av sosiale medier og den stadig økende tilstedeværelsen av falske nyheter som forpurrer den politiske debatten.

I Brasil er forskjellene mellom rik og fattig stor. Foto: Flickr/AHLN/Rochina Favela

Konsekvenser for befolkningen

For befolkningen i Latin-Amerika kan de foreløpige resultatene av hamskiftet sies å være blandede. For næringslivet og den rike middelklassen, som er høyresidens tradisjonelle velgergruppe, ser fremtiden lys ut. Det pågående arbeidet med å skape bærekraftige økonomier, bekjempe korrupsjon og kriminalitet vil også komme resten av samfunnet til gode, og foreløpig ser vi at de konservative lederne stort sett har lykkes med å skape økonomisk vekst.  Brasils president Bolsonaro har gått langt i å aktivt prioriterer næringsinteresser på bekostning av miljø- og klimainteresser, og under hans presidentskap har avskogingen i Amazonas økt i både hastighet og omfang.

For de mange fattige i regionen er situasjonen blitt verre. Bare i Brasil er nå én million mennesker tilbake i de fattiges rekker etter at de fleste sosiale ordningene som løftet dem ut av fattigdom for et drøyt tiår siden er avviklet. Meningsmålingene viser at troen på den brasilianske presidenten har falt som en stein det siste halve året. I tillegg fokuserer de nye lederne i regionen på tradisjonelle familieverdier på bekostning av tilgang til fri abort, likestilling og rettigheter for seksuelle minoriteter og urbefolkning. Særlig i Brasil har vold mot seksuelle minoriteter økt under Bolsonaro, som til stadighet kommer med nedlatende uttalelser om homofile.

Konsekvenser for internasjonal politikk

Den første og kanskje mest synlige endringen for internasjonale forhold er at de nye blå lederne i Brasil, Chile, Argentina, Colombia, Peru, Paraguay og Ecuador har opprettet en ny regional samarbeidsorganisasjon kalt PROSUR, til erstatning for organisasjonen UNASUR, som i sin tid ble grunnlagt av Venezuelas president Chávez og som ble avviklet våren 2019. UNASUR, som var en viktig organisasjon da regionen var ledet av røde regjeringer, har den siste tiden ikke fungert. På det meste deltok 12 land i UNASUR, men etter Chávez død og med den eskalerende krisen i Venezuela har organisasjonen kollapset. Medlemmene klarte ikke å bli enig om hvordan de skulle håndtere den eskalerende krisen og mange suspenderte sitt medlemskap. Representanter fra Venezuela var ikke invitert da PROSUR hadde sitt første møte i Chiles hovedstad Santiago. Ifølge den chilenske presidenten skal PROSUR fungere uten ideologi og byråkrati, men med forpliktelser til frihet, demokrati og menneskerettigheter. Områdene det skal samarbeides om er infrastruktur, energi, sikkerhet, helse, forsvar og kriminalitetsbekjempelse.

Oversikt over PROSURS medlemsstater. Foto: Wikimedia Commons/AntoFran

I FN-systemet har landene i regionen lenge vært nære allierte med vestlige, og særlig skandinaviske, land. Dette har spesielt gjort seg gjeldene i FNs menneskerettighetsråd. Når flere store og viktige land i regionen nå vender nesen bort fra viktige prinsipper om likestilling, kvinner og minoritetsrettigheter spørs det om det gode samarbeidet kan fortsette.

Om den polituiske utviklingen i regionen vil vedvare eller om pendelen svinger tilbake, er enda for tidlig å si. Regionens dreining speiler imidlertid en internasjonal trend der flere og flere land mister troen på demokratiet og heller leter etter en «sterk mann» som presenterer enkle løsninger på kompliserte problemer.

Publisert: 03.09.2019
Print Friendly, PDF & Email