Krisen i Hongkong

Etter over tre måneder med demonstrasjoner, har volden eskalert til et nytt nivå i det som blir omtalt som den mest alvorlige krisen siden Kina tok over administrasjonen av Hongkong i 1997. Hvordan har Hongkong fått sin spesielle status, og hvorfor demonstrerer innbyggerne?

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Hongkong består av en større halvøy – ofte referert til som de nye territoriene – samt en rekke øyer der den viktigste er Hongkongøya. Totalt har området om lag 7,4 millioner innbyggere. Hongkong er en av verdens travleste havnebyer og statusen som spesiell administrativ region, med kapitalistisk økonomisk system, gjør den til en svært sentral brikke i Kinas handel og økonomi for øvrig. Hvordan fikk Hongkong denne spesielle statusen?

Opiumskrigene

I 1711 grunnla Storbritannia et handelshus i Kanton, og gjennom Det britiske Ostindia-kompani, vokste handelen i Hongkong raskt. Varer fra Kina – som te og silke – var svært ettertraktet i Europa, men britene hadde ingen varer kineserne ønsket å kjøpe og resultatet ble et enormt britisk handelsunderskudd. I 1773 skaffet Det britiske Ostindia-kompani seg britisk enerett på opiumshandel i Bengalen. Siden opiumhandel var forbudt i Kina, ble den indiskproduserte opiumen solgt i Calcutta til handelsfolk som på eget ansvar fraktet denne til Kina. Til tross for at Kina gjentok forbudet mot opiumimport, ble det smuglet inn ca. 900 tonn i året. Inntektene som Kompaniet fikk for smuglingen var i 1825 nesten tilsvarende hva britene måtte betale kineserne for deres te. I 1838 hadde smuglingen økt i omfang, til om lag 1400 tonn opium i året, og Qing-dynastiet innførte dødsstraff for opiumssmugling. Spenningen mellom Kina og Storbritannia vedvarte, og den utløsende årsaken til det som senere blir omtalt som Den første opiumskrigen (1839- 1842), var at britene nektet å utlevere to britiske seilere som var dømt for å ha tatt livet av en kineser. Britene vant krigen, og Nanjingtraktaten av 1842 overlot Hongkong til Storbritannia, og byene Guangzhou (Kanton), Amoy, Foochow, Shanghai og Ningpo ble såkalte traktathavner åpne for alle handelsmenn. Hongkong ble omgjort til britisk koloni, og ble raskt et viktig handelssentrum.

Kart over Hongkong. Foto: Wikimedia Commons

Storbritannia og Frankrike ønsket begge å ekspandere sine oversjøiske markeder for å øke handelen. De fremmet en serie krav, blant annet at hele Kina skulle bli tilgjengelig for deres handelsmenn, at opiumshandel skulle legaliseres, tollfritak på importvarer, tiltak mot piratvirksomhet, samt en britisk ambassadør i Beijing. Alle kravene ble avvist, og Den andre opiumskrigen brøt ut i 1856. Storbritannia og Frankrike fikk støtte av USA og Russland, og den første delen av krigen ble avsluttet i 1858 med Tianjin-traktaten som åpnet ti nye havner for vestlig handel og ga de fire landene rett til diplomatiske stasjoner i Beijing som på den tiden var en lukket by. Russland inngikk også en egen avtale med Kina – Aigun-traktaten – som reviderte den russisk-kinesiske grensen. Krigen fortsatte imidlertid da Kina motsatte seg etableringen av de diplomatiske stasjonene. Krigen endte i 1860 og Beijing-traktaten stadfestet blant annet legalisering av opiumshandel og innføring av religionsfrihet i Kina. Britene sikret seg også kontroll over større områder, og i 1898 fikk de en leieavtale for disse nye territoriene for 99 år. Dermed kunne den britiske kolonien bli selvhjulpen med vannforsyning og matproduksjon, i tillegg til at den ble lettere å forsvare militært. Handelsliberaliseringene som fulgte opiumskrigene gjorde at Hongkong ble en ledende frihandelssone i Øst-Asia og ble også et tilfluktssted for kinesere som ble forfulgt av fastlands-regimet.

En spesiell administrativ region Hongkong vokste til en betydelig industriby, og folketallet økte raskt. Særlig da Folkerepublikken Kina ble proklamert i 1949, innvandret over én million kinesere til Hongkong. Koloniadministrasjonen igangsatte utover 50-70-tallet flere boligbyggingsprosjekter for å få de fattige familiene inn i hus og dermed bedre både sikkerhets- og sanitærsituasjonen i de mest belastede områdene. Hongkong er i dag en av de dyreste byene å bo i, og for mange er leveforholdene svært dårlige. Det antas at det bor omtrent 100 000 (2017) «Cage People» (burmennesker) i Hongkong. Dette er mennesker som bor i bur eller trekasser på om lag 2 kubikkmeter, ofte stablet to eller tre i høyden. Burmenneskene deler så kjøkken og bad. Prisen ligger på mellom 100-150 euro i måneden. Triadene, mafialignende organisasjoner med tusenvis av medlemmer som er involvert i alt fra svindel og hvitvasking til prostitusjon og narkotikasmugling, har en lang historie i Hongkong og var svært sentrale mellommenn under britenes opiumseksport til Kina. Etter at kommunistpartiet tok over makten i Kina i 1949, flyttet triadene sine hovedbaser til Hongkong. Det finnes om lag 60 slike grupper i Hongkong, med alt fra 50 til 30 000 medlemmer, og disse har stor makt og innflytelse i sine nabolag.

I 1980-årene begynte forhandlingene om Hongkongs fremtid, siden leieavtalen på 99 år snart gikk ut. Den kinesisk-britiske felleserklæringen av 1984 fastslo at hele Hongkong skulle bli et spesielt administrativt område under Beijing i 1997. Avtalen innebar at selv om Hongkong ble underlagt Folkerepublikken Kinas suverenitet, skulle regionen få beholde sin kapitalistiske økonomi og sitt styresett i minst 50 år. Hongkong preges i dag av utstrakt økonomisk liberalisme, og fungerer som et demokrati med visse begrensninger. For eksempel er regjeringssjefen utpekt av et valgkollegium bestående av medlemmer delvis utnevnt av Kina og delvis valgt ved valg med begrenset stemmerett. Det er større presse- og ytringsfrihet i Hongkong enn i Kina og rettsvesenet ligner det britiske. Dermed har kinesiske dissidenter i mange år søkt tilflukt i Hongkong, og ytret seg derfra. Beijing har ansvar for forsvars- og utenrikspolitikk og har også vetorett når det kommer til endringer i det politiske systemet.

Demonstrasjoner og uroligheter

Til tross for avtalen av 1984 har regjeringen i Beijing forsøkt å vedta lover som reduserer Hongkongs selvstyre. I 2014 varslet Kina at kun kandidater godkjent av Beijing fikk stille til 2017-valget og utelukket et demokratisk valg av regjeringssjef i Hongkong. Titusenvis av innbyggere, for det meste studenter, tok til gatene for en massiv sit-in demonstrasjon som lammet hele Hongkong i 79 dager. Demonstrantene fikk tilnavnet Paraplybevegelsen fordi de tok i bruk paraplyer i sin passive motstand mot politistyrkenes pepperspray. Demonstrantene talte på det meste over hundre tusen, noe som gjorde det vanskelig for politiet å håndtere situasjonen. Demonstrasjonen ble likevel oppløst og 955 ble arrestert, mens 470 ble skadet. I 2017 ble Carrie Lam valgt til ny regjeringssjef av en forsamling på 1200 medlemmer under sterk kinesisk innflytelse. I juni 2019 brøt det ut nye masseprotester etter et nytt lovforslag som åpner for utlevering av borgere til rettsforfølgelse i Fastlands-Kina. Den 9. juni skal nær én million mennesker ha sluttet seg til den største demonstrasjonen i Hongkong på 15 år. Beijing holder fast at den nye loven er nødvendig for å tette smutthull i dagens regelverk og for å hindre at Hongkong blir brukt som gjemmested for kriminelle fra Fastlands-Kina. Innbyggere i Hongkong frykter på sin side at utleveringsavtalen kan bli brukt for å sende opposisjonelle i fengsel på fastlandet. Noen dager senere, den 12. juni, under nok en enorm demonstrasjon, prøvde demonstranter å ta seg inn i parlamentet der det nye lovforslaget skulle på høring. Politiet brukte både tåregass, køller og gummikuler mot folkene. Den 15. juni festet 35 år gamle Marco Leung iført en gul regnjakke et stort banner på utsiden av et kjøpesenter i Hongkong med teksten «Elsk. Skyt ikke. Ingen utlevering til Kina» skrevet på engelsk og kinesisk. Så falt han i døden. Dagen etter skal to millioner ha
sluttet seg til «den svarte marsjen» – der alle var kledd i svart – for å demonstrere mot politiets sammenstøt med demonstrantene og lovforslaget.

Fra sammenstøt mellom demonstranter og politiet i Hongkong. Foto: Wikimedia Commons

Resultatet ble at Lam har bedt om unnskyldning og forslaget
ble lagt på is, men demonstrantene fortsatte å kreve både Lams avgang og at
forslaget formelt skulle trekkes tilbake. Demonstrasjonene har siden utviklet
seg til generelle protester mot det sittende Hongkong-styret og mot kinesiske
myndigheter. Den 4. september trakk Lam lovforslaget formelt tilbake, men til
ingen nytte. Gjennom hele september har demonstrasjonene fortsatt, og det
meldes om en alvorlig eskalering av voldsbruk. Politiet bruker daglig vannkanoner,
tåregass og varselskudd, mens demonstrantene har tatt i bruk steiner og
bensinbomber. Ved flere anledninger har demonstrantene satt fyr på barrikadene
som sperrer av hovedgatene i byen.  FNs
menneskerettssjef, Michelle Bachelet, har bedt om en uavhengig granskning av
voldsbruken fordi de har sett troverdige beviser på at politiet bruker mindre
dødelige våpen på måter som er forbudt i henhold til internasjonale normer og
standarder. For eksempel er det avfyrt tåregassylindre inn i lukkede områder
fulle av folk. Bachelet har også fordømt demonstrantenes voldshandlinger og
oppfordrer dem til å ta i bruk fredelige midler.

Veien videre

Fordi demonstrasjonen kommer på et tidspunkt der handelskrigen mellom USA og Kina fortsatt pågår, har Kina vært tidlig ute med å anklage USA for å stå bak demonstrasjonene i Hongkong for å ramme kinesisk økonomi enda hardere. I midten av august økte spenningsnivået da flere bilder viste pansrede kinesiske militærkjøretøy og militære styrker i Shenzhen, byen som grenser til Hongkong.  Skulle Kina velge å bruke militærmakt, vil det utløse en internasjonal krise der forholdet mellom Kina og Vesten blir ytterligere forverret, Kinas posisjon i andre asiatiske land vil svekkes, og det vil skape uro i Taiwan. I september skrev den statskontrollerte avisen The China Daily at Hongkong er en uatskillelig del av Kina, og at ethvert forsøk på løsrivelse vil bli knust. Likevel regner flere Asia-eksperter det som lite trolig at Kina vil gripe inn med militærmakt for å få kontroll på situasjonen. Kinas president Xi Jinping har hittil vist seg å være svært tilbakeholden og forsiktig i utenrikspolitikken, og en militær intervensjon virker usannsynlig dersom ikke situasjonen skulle endre seg drastisk. Det er ikke dermed sagt at Kina vil sitte rolig og se på opptøyene. Siden juni har det Kina-kontrollerte politiet i Hongkong arrestert over 700 demonstranter, mistenkt for «opptøyer» med en strafferamme på ti år. I september ble det klart at den 22 år gamle protestlederen Joshua Wong ønsker å stille til lokalvalget i november 2019. Det er dermed mye som tyder på at vi vil lese mer om situasjonen i Hongkong i månedene som kommer.

Demonstrasjon i Hongkong juni 2019. Foto: Wikimedia Commons

Publisert: 30. september 2019

Print Friendly, PDF & Email