Ekstrem vold og terror begås i guds navn mange steder i verden. Hvilken rolle spiller egentlig religion i dagens kriger og konflikter?
Religion er ofte en drivkraft bak dagens kriger og konflikter. Dette ses ofte i kontrast til 1900-tallet der ideologi ble regnet som den mest sentrale drivkraften til århundrets store konflikter. Likevel er ikke rollen til religion i krig og konflikt noe nytt. Vi så blant annet at religion var sentralt for korstogene i Middelalderen, de europeiske religionskrigene på 1500 og 1600-tallet, Taipingopprøret i Kina på 1800-tallet, og konflikten i Nord-Irland på slutten av 1900-tallet. Mange mener imidlertid at 2000-tallet er religionens århundre.
2000-tallet som religionens århundre
1900-tallet beskrives ofte som ideologiens århundre. Motsetninger mellom ideologiske retninger var ofte kilden til konflikt og krig. Totalitære regimer basert på ideologier slik som blant annet fascisme, kommunisme og nazisme blomstret i store deler av verden. Svimlende mange menneskeliv gikk tapt i ideologiens navn.
Maos kommunistiske eksperiment kan ha ført til at så mange som 70 millioner mennesker mistet livet. Under Stalins regjeringstid forsvant mellom 20 og 80 millioner innbyggere. Hitlers systematiske rensning av menneskegrupper kostet mange millioner mennesker livet, inkludert seks millioner jøder. I Pol Pots totalitære Kambodsja døde 25 %av befolkningen som et resultat av regimets forsøk på å få landet tilbake til år null.
Mange av demonstrasjonene ble møtt med et ekstrem voldsbruk fra myndighetene, og flere eskalerte til borgerkriger. Dette gjelder blant annet Syria, Irak og Jemen. Ser vi på Syria, kan vi se hvordan religion har blitt en viktig drivkraft.
Flere forskere mener imidlertid at i det 21. århundret har religiøs ekstremisme erstattet den politiske og ideologiske. Vi ser særlig at det forekommer stadig flere borgerkriger i muslimske land, der religion spiller en vesentlig rolle. En drivkraft i disse borgerkrigene er framveksten av islamistiske opprørsgrupper, slik som al-Qaida, Boko Haram og Den islamske stat. Disse er basert på en ekstrem tolkning av islam, der vold anses som et nødvendig virkemiddel for å nå ambisjoner for samfunnet.
Men det er ikke bare i muslimske land at religion er en drivkraft i konflikt. I India har vi de siste årene sett at regjeringen hindunasjonalisme har ført til økt konflikt i områder der andre religiøse grupper dominerer, slik som Assam og Kashmir. I Den sentralafrikanske republikk kriger soldater fra den kristne militsgruppen Anti-Balaka mot muslimske militser.
Religion som drivkraft i Den arabiske våren
Den arabiske våren kan brukes til å illustrere hvordan religion fungerer som drivkraft i moderne konflikter. Demonstrasjonene som spredte seg til store deler av Midtøsten og Nord-Afrika i 2011 kan ikke i utgangspunktet betegnes som et religiøst opprør. I all hovedsak var det et opprør mot autoritære regimer som hadde sittet på makten i flere tiår. Felles for demonstrasjonene var krav om demokratiske reformer, sosial utjevning og bekjempelse av korrupsjon.
Borgerkrigen utviklet seg mellom de som støttet president Bashar al-Assad, og de som krevde han fjernet. Assads Bath-regime er sekulært, og vektlegger i liten grad religion. Syria har likevel en form for sjiastyre ettersom Assad tilhører sjiasekten alawitt. Dette til tross for at flesteparten av muslimene i Syria er sunnimuslimer. Mange syrere mente alawittene i lang tid hadde hatt nytt godt av privilegier under Assad. Dette inkluderte toppjobber i offentlig og privat sektor, samt lederstillinger i forsvaret.
Ettersom borgerkrigen utviklet seg, ble det religiøse aspektet av konflikten stadig viktigere for noen grupperinger. Dermed utviklet borgerkrigen seg også til en kamp mellom sunni- og sjiamuslimer i Syria. Etter at Den islamske staten fikk fotfeste i landet, har motsetningene mellom de religiøse gruppene økt.
Religionens drivkraft kan også illustreres ved å se på krigen i Irak. Saddam Hussains Baath-regime var, slik som i Syria, sekulært. Samtidig hadde sunnimuslimene i Irak de viktigste maktposisjonene, til tross for at sjiaene utgjør 65 prosent av innbyggerne. Den USA-ledede invasjonen i 2003 fjernet Saddam-regimet fra regimet. Dermed mistet også sunnimuslimene makten. De nye irakiske myndighetene, som i hovedsak besto av sjiamuslimer og kurdere, førte en undertrykkende politikk overfor sunnimuslimer. Dette medførte stor frustrasjon hos sunnimuslimene og bidro sterkt til framveksten av IS i Irak.
Striden mellom sunni og sjia
Striden mellom sunni og sjia er sentral i flere av dagens konflikter. Sunnimuslimer utgjør den desidert største muslimske gruppen. Bare 10-15 % av verdens muslimer tilhører sjiaislam. Likevel utgjør sjiaene flertallet av innbyggerne i Iran, Irak, Libanon, Bahrain og Aserbajdsjan. For utenforstående kan det virke som om det er relativt små forskjeller mellom sunni og sjia. Koranen er den hellige boken, Gud er én og Muhammad er den siste profet. I hverdagslivet er også skillet mellom sunni og sjia relativt lite. Det dreier seg hovedsakelig om ulike religiøse ritualer, blant annet bønn.
De to islamske retningene oppsto da det var uenighet om hvem som skulle etterfølge profeten Muhammed i år 632. De som ble sjiamuslimer mente at Muhammads fetter og svigersønn var blitt utvalgt av profeten til å bli den nye kalifen. Den andre hovedgruppen mente at kalifen skulle velges ut fra Muhammeds stamme, Qureish. Tross ulikheter har sunnimuslimer og sjiamuslimer som oftest levd i fred sammen, både historisk og i dag.
Likevel ser vi en økt splittelse mellom retningene. Dette bunner seg i stor grad ut i det politiske maktspillet i Midtøsten. De regionale stormaktene og erkerivalene Saudi-Arabia og Iran kjemper om makt og innflytelse i Midtøsten og støtter ulike parter i regionens mange konflikter. På mange måter kan dette beskrives som en «kald krig» som stadig blir varmere.
I Syria har Iran og Saudi-Arabia gitt militær og økonomisk støtte til motsatte sider. Iran lenge har vært nær alliert med Assad og støtter hans regime. Saudi-Arabia er med i den USA-ledede koalisjonen, og støtter militante opprørere. De sjiamilitante Hezbollah-krigerne, som støtter Assad, og som kjemper mot sunni-grupperinger i Libanon, mottar også betydelig støtte av Iran.
Rivaliseringen mellom Riyadh og Teheran har fungert som drivstoff for konfliktene i Midtøsten og andre muslimske land. Skillelinjer og spenninger har økt. Dette har vært med på å svekke innsatsen for å bekjempe IS, få en slutt på borgerkrigen i Syria, samt stabilisere Libanon, Irak og Jemen.
Hva gjør religion til drivkraft?
Religiøse overbevisninger kan være svært effektive for å tiltrekke seg tilhengere. Dette gjelder særlig i stater med svake statsapparater, slik som store deler av Midtøsten. I mange svake stater er gruppetilhørighet en vel så viktig identitsmarkør som staten de tilhører. Det er gjerne gjennom ulike religiøse, kulturelle, lokale eller sosiale grupper at man får tilgang til blant annet helse- og utdanningstjenester når staten ikke evner å levere det selv.
I tillegg blir ofte ungdom stående igjen arbeidsløse og med få fremtidsutsikter i svake stater. Dette gjør dem lettere å rekruttere for ekstreme grupperinger. At religiøse skiller ofte blir forsterket i svake stater bidrar videre til konflikt. Ofte ser man at noen religiøse grupper har privilegier de andre gruppene ikke har. I Tsjad ble for eksempel kristne favorisert av presidenten, og dominerte posisjoner i statsapparatet. Dette gikk på bekostning av muslimene i landet. Dette var en medvirkende årsak til borgerkrigen på 1970- og 80-tallet.
Vi har imidlertid sett at religion også kan appellere til unge mennesker som har blitt oppdratt langt unna konfliktområder. For eksempel spiller IS på en ekstrem vold som frastøter mange, men tiltrekker noen. Ifølge FN kjempet så mange som 30,000 fremmedkrigere for IS i Syria og Irak sommeren 2016. Mange var ungdom oppvokst i Vesten.
Utfordringer for konfliktløsning
Mange av dagens konflikter bunner derfor ikke faktisk ut i religiøs tro. I stedet handler de en kamp om makt i svake stater der ulike grupper ofte har blitt forskjellsbehandlet på bakgrunn av religiøs tilhørighet. Uavhengig av dette, så er det et faktum at religiøse skiller har blitt en viktig faktor i konflikt. Inndelingen mellom «oss» og «dem» blir en virkelighet når den gjentas nok ganger. Dette er en utfordring for konfliktløsning.
Konflikter som drives av religiøse motsetninger kan nemlig være enda vanskeligere å løse enn andre type konflikter. Forskning viser at slike konflikter ofte blir særlig voldelige og langvarige. Det er ofte vanskelig å få på plass fredsforhandlinger, og avtaler blir i liten grad etterlevd. Når religiøs overbevisning og følelser er involvert i en konflikt, er det gjerne mindre rom for sannheter og rasjonalitet. Da er det også ofte vanskelig å finne løsninger og inngå kompromisser. Et glanseksempel på dette er Israel-Palestina konflikten, som har pågått helt siden 1948. Her er blant annet delingen av Jerusalem et viktig stridsmomement, ettersom byen er hellig i både Jødedommen og Islam.