Kosovo i russisk utenrikspolitikk

Russland har historiske forbindelser til Balkan og har lenge ansett regionen som en naturlig interessesfære. Gjennom vedvarende støtte til Serbia har Russland alltid sikret seg innflytelse i regionen, men det er særlig i spørsmålet over Kosovo at motsetningene mellom Russland og Vesten har kommet til syne.

Av Bled Maliqi. Oppdatert av: Narve Nilssen

Den 17. februar 2008 erklærte Kosovo seg selvstendig fra Serbia og diplomatiske anerkjennelser fulgte raskt etter. Serbia nekter på sin side fortsatt å anerkjenne Kosovos løsrivelse, og anser det for å være en del integrert del av landet. Russland deler dette synspunktet, og utgjør Serbias desidert viktigste støttespiller i kampen mot Kosovos selvstendighet. Denne artikkelen ser nærmere på de viktigste årsakene til at Russland inntar en slik posisjon, samt deres funksjon for russisk utenrikspolitikk.

Russlands som slavisk storebror
Russere har felles avstamming og likheter i språk og kultur med de sør-slaviske folkegruppene på Balkan og har derfor hatt vedvarende bånd til regionen. Mens Balkan var underlagt osmansk herredømme fra 1400-tallet til begynnelsen av 1900-tallet, var det særlig på slutten av 1800-tallet at Russland for alvor begynte å anse regionen for å være en del av sin interessesfære. Serbia hadde sterk nytte av vennskapet med Russland. Da Balkanligaen etter oppfordring fra Russland ble etablert mellom Serbia, Bulgaria, Hellas og Montenegro i 1912, klarte alliansen å drive ut osmanerne fra Balkan-halvøya. Serbia ekspanderte sitt territorium sørover, og Russland sørget for at Serbia fikk beholde hele Kosovo, til tross for sterke protester fra albanerne og Østerrike-Ungarn. Russland insisterte på den tiden på at Serbia måtte kompenseres for å gi opp kravet om utgang til Adriaterhavet. Da Østerrike-Ungarns viktigste innvending mot serbisk utgang til Adriaterhavet var frykten for at det senere kunne tjene som russisk utgang, gikk det omsider med på at hele Kosovo skulle ble en del av Serbia, til tross for at befolkningen i Kosovo på dette tidspunktet var overveldende albansk. I forholdet mellom Kosovo og Russland, markerer altså Den første balkan-krigen et viktig vendepunkt. Det er etter denne krigen at Russland fremstår som Serbias viktigste støttespiller i deres krav på Kosovo.


Russiske gevinster i forhandlingene om Kosovos status

Bakgrunnen for Kosovos løsrivelse i 2008 må i utgangspunktet ses i lys av en langvarig kamp for selvstyre, men selve katalysatoren som gjorde løsrivelsen mulig, ligger i oppløsningen av Jugoslavia og Milosevic-regimets etniske rensning av den albanske majoritetsbefolkningen i Kosovo. NATO, med USA i spissen, intervenerte den 24. mars 1999 for å hindre den etniske rensningen. Luftkampanjen varte i 72 dager, før Milosevic-regimet gikk med på å trekke ut jugoslaviske styrker og overlate kontrollen til FN og NATO. Kosovo forble likevel en juridisk del av Serbia, men statusen til provinsen skulle bestemmes på et senere tidspunkt. Da NATO i 1999 valgte å handle uten FN-resolusjon, ble Russlands vetorett i Sikkerhetsrådet effektivt satt til side i spørsmålet om Kosovo. Boris Jeltsins forsikring til serberne om at Russland ’ikke ville la noen røre Kosovo’ var på det meste en retorisk appell fremfor en reel trussel. Russland klart riktignok å overraske NATO ved å komme dem i forkjøpet med bakkestyrker i Kosovo, men dette førte ikke med seg noe annet enn at Russland viste evne og vilje til å utplassere militære styrker i regionen. Målet til Russland var å danne en egen okkupert sone i Kosovo men resultatet ble at russiske styrker ble fordelt i NATOs fredsbevarende styrker, KFOR. Slik sett var den militære innsatsen en fiasko, og styrkene ble etter hvert trukket helt ut fra Kosovo. Da behovet for en permanent løsning i regionen ble tydeligere etter 2004, ble det tatt til orde for forhandlinger om Kosovos fremtidige status. Den tidligere finske presidenten Marti Ahtisaari fikk oppgaven med å lede forhandlingene i 2005, og la frem sin plan to år senere. I forhandlingsrundene ble det igjen klart at Russland hadde mulighet til å hevde seg på Balkan.

Kosovo. Foto: Alchaemia & Semhur/Wikimedia Commons

Russland så seg forbigått og satt på sidelinjen i 1999 da NATO valgte å handle uten FN-resolusjon. Nå var det imidlertid i stand til å være en avgjørende aktør, ettersom USA og EU ønsket å løse Kosovos status gjennom FN-resolusjon. Ahtisaari la frem det som senere ble kjent som Ahtisaari-planen og mens den fikk lunken mottagelse av den kosovoalbanske delegasjonen, ble den kategorisk avvist av den serbiske. Kosovoalbanerne var skeptiske fordi den på den ene siden banet vei for selvstendighet, men på den andre siden satte klare begrensninger og krav om kraftig desentralisering. Det var på det meste snakk om en «overvåket selvstendighet» samtidig som den serbiske minoriteten fikk utstrakt selvstyre fra Prishtina. Da vestlige land signaliserte at de ville anerkjenne Kosovo med utgangspunkt i Ahtisaari-planen, ble den kosovoalbanske delegasjonen overbevist om å akseptere planen. Serberne avviste den nettopp på grunn av muligheten for løsrivelse fra Serbia. I 2007 ble det gitt sterke signaler om at Russland kom til å nedlegge veto dersom Ahtisaari-planen ble lagt frem for FNs sikkerhetsråd, samtidig som USAs daværende president, George W. Bush på en pressekonferanse i Tirana uttrykte klar støtte til et selvstendig Kosovo. Kosovoalbanerne begynte deretter å presse på for unilateral selvstendighetserklæring, og koordinerte de neste skrittene med USA og EU. Uavhengighetserklæringen kom omsider i februar 2008, men førte ikke med seg en avklaring av situasjonen mellom landene og regionen som sådan.

Kosovo og vetoretten – et kostnadseffektivt innflytelsesinstrument

I rollen som slavisk alliert for Serbia i kampen om Kosovo, var det først og fremst diplomatisk hjelp Russland var best egnet til å tilby. Et veto i Sikkerhetsrådet umuliggjort FN-medlemskap, og førte dermed til en unilateral uavhengighetserklæring. Ved første øyekast kan det ha virket som en russisk fiasko at Kosovo erklærte sin selvstendighet fra Serbia, men i etterkant er det mer som taler for at det var en diplomatisk suksess. På den ene siden var det en svært kostnadseffektiv måte å bevare Serbias gunst på, og dermed sikre seg innflytelse på Balkan. Uttalelsen til Bush overrasket selv Ahtisaari, men utgjorde spikeren i kista for Beograds håp om å bevare Kosovo. Et russisk veto i Sikkerhetsrådet ville dermed umuliggjøre en umiddelbar anerkjennelse av løsrivelsen, slik Montenegro nøt da den gikk ut av unionen med Serbia i 2006. Ahtisaari-planen var, som allerede nevnt, et forsøk på å få Beograd til å akseptere realiteten ved å gi generøse garantier for den serbiske minoriteten i Kosovo. USA og EU forpliktet seg til politisk og finansiell støtte til Kosovo i uoverskuelig fremtid, i håp om at dette ville løse den betente situasjonen i regionen. Russland på sin side, kunne utøve innflytelse ved å tilby politisk støtte til Serbia i FNs sikkerhetsråd. Videre tvang det frem en situasjon der Kosovo måtte anerkjennes unilateralt. Dermed sikret Russland seg en vedvarende hodepine for USA og EU. Istedenfor å støtte en løsning som siktet på å ivareta interessene til både serberne og albanerne i Kosovo, som på sikt kunne stabilisert situasjonen, kan det i ettertid virke som at Russland så seg mer tjent med en situasjon der spenningen mellom de folkegruppene ikke avtok. Kosovo er dermed bedre tjent som et ustabilt område i forhold til russiske interesser og ambisjoner vis-a-vis USA og EU.


Kosovo som retorisk trumfkort

I tidlig august 2008, samme år som Kosovo erklærte seg selvstendig fra Serbia, gikk Georgia til krig mot Sør-Ossetia og Abkhasia for å få tilbake kontrollen over utbryterrepublikkene. Russland svarte med militær invasjon og påførte Georgia et gedigent militært og politisk nederlag. I slutten av august samme år anbefalte den russiske nasjonalforsamlingen Kreml om å anerkjenne utbryterrepublikkene som selvstendige stater, noe som ble fulgt opp nærmest umiddelbart. Etter Russlands syn, hadde de simpelthen intervenert i utbryterrepublikkene for å beskytte sivilbefolkningen mot humanitære overgrep fra sentralregjeringen. Samme retorikk ble igjen brukt i annekteringen av Krim-halvøya i 2014. Russland hadde lenge advart mot å åpne ’Pandoras eske’ ved å anerkjenne Kosovo, og dermed portrettert seg som forkjemper for internasjonal rett. Likevel viser både invasjonen av Georgia og Ukraina at Russland ikke bygger sin utenrikspolitikk på bakgrunn av internasjonal rett, men snarere geopolitikk/realpolitikk. Dermed var det ved begge anledninger rask til å legitimere aggresjon mot nabolandene ved trekke likhetstrekk til Kosovo. Kosovo som diplomatisk trumfkort i russisk utenrikspolitikk kan i første rekke ses som en mulighet til å fremstille seg som en forkjemper for internasjonal rett, men likeså en mulighet til å legitimere brukt av militærmakt mot land i Russland såkalte interessesfære.

Veien videre

Det er ingenting som tilsier at Russlands posisjon overfor Kosovo kommer til å endre seg. Landet ser ut til å tjene på situasjonen slik den er i dag, da den både gir rom for å pleie forholdet til Serbia på en kostnadseffektiv måte, samtidig som binder vestlige ressurser til regionen. I februar 2017 rettet NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, et tydelig budskap til Kosovo og Serbia. De fikk begge beskjed om å roe seg ned. Bakgrunnen for dette var en usedvanlig anspent politisk situasjon. Måneden før hadde Serbia sendt et tog mot Kosovo, malt med det serbiske flaggets farger og mottoet «Kosovo er Serbia» på 21 ulike språk, albansk inkludert. Kosovo svarte med å sende spesialpoliti mot grensen, men toget ble stoppet før det kom så langt. Toget var en gave fra Russland til Serbia. Russland er mest trolig ikke ferdig med Kosovo, så man kan bare håpe på at USA og EU står klar til å kontre ethvert forsøk på å destabilisere regionen.

Publisert: 31. oktober 2019
Denne artikkel ble første gang publisert i Folk og Forsvars Kontaktblad nr 3 2017 
Print Friendly, PDF & Email