Koreakrigen 1950-1953

Koreakrigen ble den første konfrontasjonen under Den kalde krigen og en forsterking av de ideologiske motsetningene blant de tidligere allierte.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Koreakrigen handlet om gjenforening av to land samt uenighet om politisk styresett. Men den viste også for alvor den dype ideologiske kløften som eksisterte mellom seierherrene fra Den andre verdenskrig.

Dermed ble Koreakrigen også et av de første eksemplene på det som skulle kjennetegne Den kalde krigen; en kamp mellom USA og Sovjetunionen utkjempet via støtte til hver sin part i andre konflikter.  

Nesten 70 år etter krigens slutt er det fortsatt ingen fredsavtale mellom Nord- og Sør-Korea, og grensen er et av de mest spenningsfylte områdene i verden.  

Bakgrunn for krigen

Japan annekterte Koreahalvøyen i 1910, etter å ha gått seirende ut av både Den første kinesisk-japanske krig og Den russisk-japanske krig. Under Den andre verdenskrig gikk Japan inn på tysk side. Etter at Tyskland kapitulerte i mai 1945, rettet de allierte sin kamp mot Japan. For å tvinge Japan til kapitulasjon, gikk sovjetiske styrker inn i Korea fra nord, mens amerikanske styrker ble landsatt fra sør i august 1945. De møttes ved den 38. breddegrad og ble stående. 

I desember 1945 ble de to stormaktene enige om en felles administrasjon av Korea under internasjonalt oppsyn for de neste fire årene. Både USA og Sovjetunionen valgte imidlertid å styre sine respektive deler gjennom lokale koreanske regjeringer. Disse var i begge tilfeller satt sammen av representanter for samme politiske tankegang stormaktene selv stod for. Dermed ble Nord-Korea et kommunistisk land, mens Sør-Korea på papiret ble et demokrati.

Etter de avtalte fire årene, i 1949, trakk både amerikanske og sovjetiske styrker seg ut av sine respektive deler. Både lederen i sør, Syngman Rhee, og i nord, Kim Il-sung, ønsket å gjenforene Korea under sitt politisk system. Dette resulterte i flere mindre militære sammenstøt langs den 38. breddegrad. 

Den koreanske halvøy delt ved den 38. breddegrad. Foto: Wikimedia Commons

Krigsutbruddet

Den 25. juni 1950 gjennomførte Nord-Korea et velkoordinert overraskelsesangrep på Sør-Korea ved den 38. breddegrad. Angrepet var godkjent av Sovjetunionens leder, Josef Stalin, som lovet materiell støtte. Målet var å gjenforene Korea under kommunistisk styre. 

Hundretusener av sørkoreanere ble drevet på flukt da Nord-Korea invaderte i 1950. Foto: U.S. Defense Department / Wikimedia Commons

FNs generalsekretær, nordmannen Trygve Lie, sammenkalte Sikkerhetsrådet til krisemøte. Sovjetunionen boikottet på dette tidspunktet Sikkerhetsrådet og hadde dermed ikke anledning til å bruke vetoretten. 

Dermed kunne Sikkerhetsrådet allerede samme dag be Nord-Korea trekke seg tilbake. Kun to dager senere ble en resolusjon vedtatt der FNs medlemsland ble oppfordret til å hjelpe med å slå angrepet tilbake og gjenopprette freden. 

Den 27. juni ankom de første amerikanske flyene og marinefartøyene for å bistå Sør-Korea. 16 av FNs daværende medlemsland deltok med militære styrker i krigen, mens fem andre land deltok med feltsykehus og medisinsk hjelp.

Krigens gang

De nordkoreanske styrkene var overlegne de sørkoreanske både i antall og utstyr. Det var heller ingen utenlandske soldater stasjonert i sør ved krigsutbruddet. Allerede etter tre dager var hovedstaden i sør, Seoul, inntatt. 

Da FN-styrken ankom var de sørkoreanske styrkene presset ned til den sørøstlige kystbyen Busan. Situasjonen ble imidlertid raskt snudd, særlig fordi de nordkoreanske forsyningslinjene ble kuttet og de måtte gjøre retrett. 

FN-styrken fulgte den nordkoreanske tilbaketrekningen og krysset den 38. breddegrad. De ble advart mot å nærme seg den kinesiske grensen og dermed provosere Kina. Dette ble imidlertid ignorert, og i november gikk derfor Kina inn i konflikten med militære styrker. 

Vinteren 1951 var hard og mange soldater i FN-styrken frøs i hjel. I tillegg led de store tap i møte med kineserne. Lederen for de amerikanske styrkene ville bruke atomvåpen for å stoppe den kinesiske fremrykkingen. Dette ble stanset av den amerikanske presidenten, Harry S. Truman. 

FN-styrken ble evakuert fra nord og i mars 1951 ble USA og Storbritannia enige om å endre FNs operasjon til å sikre Sør-Koreas selvstendighet, fremfor å kjempe for et forent Korea. 

I juli samme år stabiliserte frontlinjen seg noe lenger nord enn den opprinnelige grensen. Samtidig begynte våpenhvileforhandlingene, men det skulle gå enda to år før Koreakrigen ble avsluttet. 

Norsk deltakelse

Norge var blant de landene som deltok med feltsykehus og medisinsk bistand. Det norske utenriksdepartementet kontaktet Norges Røde Kors den 29. desember 1950 med forespørsel om å sende et feltsykehus. I mars 1951 ble planen godkjent av Stortinget. 

Det norske feltsykehuset Norwegian Mobile Army Surgical Hospital, NORMASH, sto i Korea i perioden 1951-1954. NORMASH bestod av 140 m2 med telt delt inn i hytter. Det var 60 sengeplasser, fire operasjonsbord og en bemanning på 83 i starten. 

Den norske sykepleiere kaptein Petra Drablø pleier en canadisk soldat, visekorporal M.R. Stevens, i NORMASH. Foto: Wikimedia Commons

I starten ble sykehuset administrert av Norges Røde Kors. Høsten 1951 ble det vedtatt å forlenge det norske engasjementet, og NORMASH fikk regulær militær status. Dermed inngikk det norske personellet i en ordinær FN-enhet og byttet Røde Kors uniformene med militære uniformer. 

Tilsammen tjenestegjorde 623 nordmenn i NORMASH. Feltsykehuset ble flyttet i takt med endringen av frontlinjen under Koreakrigen. Alle nasjonaliteter ble behandlet, også nordkoreanere. Totalt ble 90 000 pasienter mottatt ved NORMASH, hvorav 150 mistet livet.  To nordmenn mistet også livet i tjeneste. 

Norge etablerte også sykehuset National Medical Center sammen med Sverige og Danmark i Seoul i Sør-Korea for å bidra til gjenoppbyggingen av landet etter krigen. Sykehuset ble drevet av de skandinaviske landene i ti år før den sørkoreanske staten tok over driften.

Avslutning?

Korea-krigen ble avsluttet den 27. juli 1953 da en våpenhvile trådte i kraft. På de tre årene krigen varte anslås det at om lag 800 000 militære mistet livet og at over halvannen million sivile liv gikk tapt, et stort flertall var nordkoreanere. 

Nord- og Sør-Korea utviklet seg i to svært forskjellige retninger etter Koreakrigen. Forholdet mellom de to landene har variert oppgjennom historien, men forblir komplisert og kjølig. Fortsatt lever over syv millioner koreanere med kjent eller ukjent familie på den andre siden av grensen. De fleste har ikke hatt kontakt siden våpenhvilen trådte i kraft. 

Teknisk sett pågår imidlertid krigen fremdeles, da det aldri ble inngått noen varig fredsavtale mellom de to partene. Den 4. oktober 2007 ble en intensjonsavtale inngått mellom de to landene, med mål om å inngå en fredsavtale. I 2018 møttes lederne for å diskutere en slik mulighet videre. 

I 2020 er det imidlertid ingen tegn til at en fredsavtale er nært forestående, og grensesonen ved den 38. breddegrad er fortsatt et av de mest spenningsfylte stedene i verden. 

Vil du lese mer om utviklingen i de to landene etter krigen? Se Sør-Koreas demokratiske utvikling og Nord-Korea, hva skjer?

Se også den amerikanske dokumentaren om Koreakrigen – den endeløse krigen.

Publisert 8. mai 2020
Print Friendly, PDF & Email