Konflikten i Sør-Kina-havet: Øyer til besvær

I filmen ’Tomorrow Never Dies’ klarer James Bond så vidt å forhindre at det bryter ut krig i Sør-Kina-havet. Filmes kvalitet kan kanskje diskuteres, men det er helt klart at historien bygger på en svært anspent virkelighet i et potensielt kriseområde.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Årsaker til krig og konflikt er et av de mest studerte temaer innen freds- og konfliktstudier, og selv om det alltid vil være individuelle elementer som kan være avgjørende, finnes det bred enighet om at noen faktorer vil øke sannsynligheten for krig. Konkurransen om ressurser og uenighet om landegrenser er to vanlige årsaker til at konflikt bryter ut, og begge er svært sentrale i den økte spenningen i Sør-Kina-havet.

Brunei, Filippinene, Indonesia, Kina, Malaysia, Taiwan og Vietnam grenser mot Sør-Kina-havet og gjør alle krav på overlappende havområder. Både Thailand og Singapore berøres også av konflikten, og Sør-Korea og Japan er avhengige av å holde skipsrutene åpne gjennom Sør-Kina-havet for å få olje fra Midtøsten. I tillegg til at havet er rikt på fisk skal det også være store forekomster av olje og gass der, noe som øker statenes motivasjon for å sikre seg så store områder som mulig. De siste 20-30 årene har det vært flere tilfeller av militær konfrontasjon mellom statene over hele eller deler av øygruppene som befinner seg her, og Sør-Kina-havet er blitt et potensielt kriseområde for en omfattende regional konflikt.

Sør-Kina-havet med områdene det gjøres krav på markert. Foto: Wikimedia Commons

Spratly-øyene

Nordøst i Sør-Kina-havet ligget et enormt område med rundt 600 skjær, rev og småøyer. Sammenlagt regnes de for å utgjøre omtrent fire kvadratkilometer med land spredt over et 425,000 kvadratkilometer stort havområde, og kun 30 er tørrlagt ved høyvann. Ingen av dem har noen egentlig bosetning, bare noen soldater og besøkende fiskere. Disse øyene går under fellesbetegnelsen Spratly-øyene. Kina, Taiwan, og Vietnam krever jurisdiksjon over hele øygruppen, mens Filippinene, Malaysia og Brunei kun har framsatt krav om jurisdiksjon over visse deler. Nord for Spratly-øyene ligger Paracel-øyene, om lag 130 ubebodde korallatoller. Selv om det er Spratly-øyene som er gjenstand for mest konflikt, er også suvereniteten over Paracel-øyene omdiskutert og har vært gjenstand for flere konflikter mellom Kina, Taiwan og Vietnam.

Militære besittelser på Spratley-øyene. Foto: Wikimedia Commons

Det naturlige spørsmålet for mange er hvorfor i all verden disse statene bryr seg med å krangle over noen småøyer som knapt er beboelige. Det er helt klart at det ligger mer bak. I FNs havrettstraktat som ble gjeldende folkerett i 1996 ble prinsippet om en økonomisk sone på 200 nautiske mil (ca 370 kilometer) ut fra et lands kyst fastlagt, noe som tilspisset konflikten i Sør-Kina-havet. Ettersom en stat får eiendomsrett til alle ressurser i denne sonen, ble det enda viktigere enn tidligere å bevise at man eier øyer som gir rett til slike soner. Før man kan begynne å dele opp Sør-Kina-havet i territorialfarvann og økonomiske soner, er det først nødvendig å bli enige om blant annet Spratly-øyene kan regnes for øyer i havrettslig forstand (dvs. om de er beboelige) og hvem som eier dem.

I Folkeretten brukes effektiv okkupasjon som grunnlag for å fastsette hvilket land en øy tilhører, og i dag holder tropper fra Vietnam, Kina, Malaysia, Filippinene og Taiwan om lag 45 rev og øyer i Spratly-området okkupert. Kina og Vietnam har de mest omfattende kravene og legger begge vekt på historiske begrunnelser. Nasjonale historikere i begge land har gravd i arkivene for å finne bevis for at deres sjøfolk og fiskere har oppholdt seg på øyene gjennom mange hundre år og at øyene derfor er deres. Filippinene, Malaysia og Brunei gjør bare krav på noen øyer som ligger innenfor deres økonomiske soner fastsatt i FNs havrettstraktat.

Viktig hav

En tredjedel av verdens skipstrafikk går årlig gjennom Sør-Kina-havet, og åtte av verdens ti største containerhavner ligger i umiddelbar nærhet. Særlig USA har vist bekymring over at Kina potensielt skulle få kontroll over hele området. I Spratly-området er det i tillegg betydelige fiskeressurser, og overfiske langs kystene har ført til at båtene må stadig lenger ut og flere fiskere blir plukket opp og arrestert av et av de andre statene som mener de fisker på deres område.

Men Sør-Kina-havet har også et av verdens største oljerike områder sørvest. Ifølge amerikanske Energy Information Administrations beregninger finnes det 213 milliarder fat med olje i området. Bare Saudi-Arabia og Venezuela skal ha større oljereserver. I tillegg skal det finnes store mengder gass under havbunnen og dette er helt klart ressurser alle de land som grenser inn mot havet vil ha tak i. For eksempel ønsker Filippinene å utvikle et stort gassfelt like utenfor sin egen kyst, og Vietnam har inngått avtaler med både indiske og russiske oljeselskap om å utvinne olje fra undersjøiske felt utenfor kysten. Problemet er blant annet at Kina ikke vil anerkjenne nabostatenes rett til disse områdene.

Det er også andre, kanskje litt mindre åpenbare, konsekvenser av konflikten. Så lenge statene verken greier å samarbeide eller dele havet mellom seg, finnes det ingen myndighet som kan ivareta miljøet. Hvis for eksempel et tankskip skulle forlise, er det derfor uklart hvem som skal ta ansvar.

Økt spenning

I november 2012 provoserte Kina ytterligere ved å inkludere en stiplet linje på kartene i de nyreviderte kinesiske passene slik at hele Sør-Kina-havet er markert som kinesisk territorium. Selv om Kinas offisielle kart lenge har inkludert både Taiwan og Sør-Kina-havet, sees endringen av kartet i passene som ekstra provoserende fordi det vil tvinge andre nasjoner til å sette sitt lands stempel på kartet når kineserne reiser. Så godt som alle statene som krever suverenitet i havområdet, ruster opp både militært og juridisk. Press innenlands krever en stadig tøffere tone, og både marinefartøyer og sivile fiskebåter sendes ut til de omstridte områdene for å verne om statenes posisjoner.

India har tradisjonelt holdt seg til det indiske hav, men kjøpte i 2012 opp tre oljeblokker av Vietnam utenfor deres kyst. Selv om de understreker at de ikke er interessert i å blande seg inn i disputter angående suverenitet og jurisdiksjon, har Kina protestert kraftig på Indias tilstedeværelse og mot oppkjøpet av oljeblokkene fra Vietnam som kommer fra disputerte områder, selv om disse befinner seg innenfor Vietnams økonomiske sone.

Kina har i den siste tiden bygget opp sitt militære nærvær til havs og det har vært en rekke episoder hvor militærmakten har blitt tatt i bruk. Ved flere anledninger har Kina sabotert for filippinske og vietnamesiske forsøk på å undersøke havbunnen, selv om de har holdt seg innenfor 200 nautiske mil fra egen kyst. Resultatet har vært at de andre statene i området nå har snudd seg mot USA for støtte.

I 2018 eskalerte situasjonen ytterligere da kinesiske og amerikanske marinefartøy var nær konfrontasjon utenfor Spratley-øyene. Kina har plassert ut omfattende militære styrker i området, og USA har ved flere anledninger sendt militære marinefartøy inn mot disse øyene. I oktober 2018 ble den amerikanske jageren USS Decatur møtt av kinesiske marinefartøy for å eskorteres vekk fra øygruppen. Marinefartøyene skal ha vært drøyt 40 meter unna hverandre på det nærmeste det kunne blitt kollisjon. Kinas president Xi Jinping presisterte i etterkant av hendelsen at kinesiske militære styrker vil fortsette sin tilstedeværelse i området med de metoder og maktmidler som er nødvendige.  

Internasjonal løsning?

Statene i den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN har ikke klart å bli enig om en slutterklæring om Sør-Kina-havet, noe som minsker sjansen for at dette kan løses regionalt.  Slik situasjonen er nå ser det derfor ut som om den eneste måten denne konflikten kan løses på fredelig vis er at man starter internasjonale forhandlinger basert på prinsippene i FNs havrettskonvensjon. Hvis dette skal kunne skje, må imidlertid alle grensestatene ønske dette og foreløpig har Kina avvist at dette er aktuelt. Kina ønsker å forhandle med ett og ett land, mens de andre statene rundt Sør-Kina-havet ønsker en internasjonal forhandlingsrunde under FNs ledelse fordi de frykter at de ikke vil kunne stille opp mot Kina. Noen løsning ser ikke ut til å være nærstående, og humoristiske diplomater har bemerket at de håper FNs klimaforhandlinger slår feil, slik at havet stiger så mye at det ikke lenger finnes noen øyer å slåss om.

Kinesisk militær aktivitet på Subi-revet i Spratley-øygruppen. Foto: Wikimedia Commons
Denne artikkelen ble første gang publisert i Folk og Forsvars kontaktblad nummer 4 2013. Oppdatert og publisert på nett 15. mai 2019.
Print Friendly, PDF & Email