Konflikten i Nagorno-Karabakh

Den siste tiden har konflikten i Nagorno-Karabakh blusset opp for fullt. Mange frykter en større krig hvor også regionens stormakter kan bli trukket inn.

Av Narve Nilssen

Kart over Nagorno-Karabakh og områdene rundt som er kontrollert av Armenia. Til sammen var omtrent 10 % av Aserbajdsjansk område okkupert ved våpenhvilen i 1994. Foto: Clevelander/Wikimedia Commons (offentlig eie).

Sentralt i konflikten er mellom Aserbajdsjan og Armenia er kampen om kontroll over området Nagorno-Karabakh, også kjent som Artsakh.  Nagorno-Karabakh er internasjonalt anerkjent som en del av Aserbajdsjan, men er en de facto selvstendig region med tette bånd til Armenia. Av de omtrent 150 000 innbyggerne er et overveldende flertall armenere, men både armenere og aserbajdsjanere tillegger området stor historisk og kulturell vekt. Den siste tidens kamper føyer seg inn i en lang og bitter strid. For å forstå situasjonen i dag, må man dermed gå tilbake i tid.

Et område av stor kulturell betydning

Nagorno-Karabakh er en del av den historiske regionen Karabakh. Denne har opp igjennom tidene vært underlagt flere forskjellige stormakter. Betydningen av området for armenerne strekker seg så langt tilbake som til de første århundrene etter Kristus. Da var området en del av Kongeriket Armenia, og denne tiden var en storhetstid for armensk kultur og sivilisasjon.

Senere ble området underlagt både persiske og arabiske stater, men Karabakh fortsatte å spille en stor rolle for armensk kultur. Området fikk etter denne tiden også en større rolle i utviklingen av det som mange aserbajdsjanere anser som sin stats historiske og kulturelle grunnlag.

På 1800-tallet ble Karabakh, sammen med mesteparten av det som utgjør dagens Armenia og Aserbajdsjan, underlagt Det russiske imperiet. Dette var starten på 200 år med russisk hegemoni i regionen. Ved inngangen av denne perioden utgjorde den armenske delen av befolkningen i det som i dag er Nagorno-Karabakh omtrent 90 %. Bakteppe for dagens konflikt kan spores tilbake til på de historiske begivenhetene som utspant seg snaue hundre år senere.

Stormaktsspill og forsøk på selvstendighet

Som følge av Den russiske revolusjonen i 1917 ble det flere steder i Det russiske imperiet gjort forsøk på å danne nye selvstendige stater. Ett av disse stedene var i Kaukasus hvor Georgia, Armenia og Aserbajdsjan erklærte seg som selvstendige republikker. Spørsmålet om hvem som skulle ha kontroll over Nagorno-Karabakh førte umiddelbart til konflikt mellom Armenia og Aserbajdsjan. I årene som fulgte ble det utkjempet flere kortvarige kriger om territoriet.

Armenerne i Nagorno-Karabakh organiserte sin egen nasjonalforsamling og erklærte i 1918 selvstendighet. I en kort periode ble området okkupert av Det osmanske riket, men etter sentralmaktenes nederlag i krigen ble kontrollen overført til britiske styrker. Britene underla Nagorno-Karabakh aserbajdsjansk overherredømme, noe som ble møtt med sterk motstand av de lokale armenerne.

Håpet blant britene var at konflikten kunne bli løst som en del av det bredere oppgjøret etter Den første verdenskrig. I 1920 og 1921 ble derimot Georgia, Armenia og Aserbajdsjan underlagt Sovjetunionen. Det ble dermed opp til det nye regimet i Moskva å avgjøre hvem som skulle ha kontrollen over Nagorno-Karabakh. En opprinnelig avgjørelse om å legge området under sovjetrepublikken Armenia ble omgjort. Nagorno-Karabakh ble gjort til en autonom provins, et såkalt oblast, i sovjetrepublikken Aserbajdsjan.

Bakgrunnen for beslutningen er omstridt. Flere mener at det i stor grad handlet om å sikre Sovjetunionens kontroll i regionen ved å sette de to folkegruppene – armenere og aserbajdsjanere – opp mot hverandre. Med denne splitt og hersk-metoden kunne myndighetene i Kreml sikre seg mot at de to sovjetrepublikkene inngikk en felles front. Avgjørelsen ble i hvert fall ikke godt mottatt av de lokale armenerne. Under strengt oppsyn fra sentralmyndighetene forble situasjonen likevel relativt rolig de neste 60 årene.

En bitter konflikt

Skjebnen til den armenske befolkningen av Sjusja er bare en av flere hendelser som bidrar til et bittert forhold mellom de to nabolandene. Foto: US National Archives, Offentlig eie).

Innen Nagorno-Karabakh hadde blitt formelt underlagt Aserbajdsjan i Sovjetunionen, hadde det oppstått steile fronter mellom Aserbajdsjan og Armenia. I perioden mellom Den russiske revolusjonen i 1917 og innlemmelsen i Sovjetunionen i 1921 utspant konflikten seg langs etniske skillelinjer i de de to landene. Skjebnen til den armenske befolkningen i byen Sjusja kom til å stå som symbol på det etter hvert hatefulle forholdet mellom partene.

Sjusja var i 1920 den største byen, og fungerte som hovedstad i provinsen Nagorno-Karabakh. Byen var delt mellom en armensk og en aserbajdsjansk side, med omtrent like mange innbyggere i hver del. Historisk hadde byen vært viktig både for armenere og aserbajdsjanere som et kulturelt senter i regionen. Den hadde dermed en symbolsk betydning for begge sider. Etter et mislykket forsøk på opprør fra armenske styrker i området ble represaliene rettet mot den armenske delen av Sjusja. Det regnes med at rundt 20 000 armenere, omtrent hele byens armenske befolkning, ble drept og den armenske delen av byen ble jevnet med jorden.

I perioden 1915 til 1920 døde også mellom femhundre tusen og halvannen million armenere i det som ofte blir omtalt som Det armenske folkemordet. Dette skjedde da den armenske befolkningen i Det osmanske riket ble tvangsforflyttet. Traumene i den armenske befolkningen fra disse hendelsene stikker dypt den dag i dag og bidrar til det anspente forholdet mellom armenere og det tyrkiske folkeslag, hvor aserbajdsjanere også inngår.

Ny krig og de facto selvstendighet   

Nagorno-Karabakh spiller en stor rolle både i aserbajdsjansk og armensk kultur. Begge sider spiller på folkets følelse i kampen om narrativet. Foto: Clay Gilliland, Wikimedia Commons (CC BY-SA 2.0).

Mot slutten av 1980-tallet ble forholdene internt i Sovjetunionen myknet opp, blant annet gjennom Gorbatsjovs reform «glasnost» (åpenhet). Dette førte til økende aktivitet blant de armenske separatistene i Nagorno-Karabakh, som kumulerte med en erklæring om å bli en del av Armenia i 1988. Erklæringen førte til voldelige sammenstøt flere steder i Nagorno-Karabakh, Armenia og Aserbajdsjan. Ved Sovjetunionens fall i 1991 eskalerte situasjonen.

Fra 1991 til 1994 utviklet konflikten seg til fullskala krig. Tilbaketrekkingen av sovjetiske styrker etterlot våpen, ammunisjon og utstyr som forsynte de stridende partene.  Armenia holdt seg i starten formelt utenfor konflikten, men ble etter hvert direkte involvert. Med støtte fra Armenia lyktes armenske separatister å ta kontroll over Nagorno-Karabakh, så vel som omkringliggende territorium. Dette ga området en landforbindelse til Armenia.

Under krigen på begynnelsen av 90-tallet ble det gjort sporadiske forsøk på å fremforhandle en fredsavtale. FNs sikkerhetsråd fordømte kamphandlingene i flere resolusjoner. En gruppe land bestående av USA, Russland og Frankrike tok igjennom Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) på seg ekstra ansvar for å fremforhandle en avtale mellom partene. Minsk-gruppen, som den blir kalt, gjorde flere forsøk uten å lykkes. I mai 1994 ble imidlertid en våpenhvileavtale inngått. Da hadde konflikten ført til tapet av rundt 30 000 menneskeliv, mens rundt en million personer (to tredjedeler aserbajdsjanere) var blitt tvunget til å flykte.

En fastfrosset krig

Det har aldri blitt inngått noen fredsavtale, og konflikten i Nagorno-Karabakh har blusset opp igjen ved flere anledninger etter at våpenhvilen ble inngått i 1994. I 2016 var det større sammenstøt som etterlot flere hundre døde. Enda en skjør våpenhvile førte til en midlertidig stans i kamphandlingene.

Konflikten i Nagorno-Karabakh inngår i det mange kaller de frosne konfliktene som har oppstått etter Sovjetunionens fall. Herunder finner man blant annet situasjonen i Abkhasia og Sør-Ossetia (formelt en del av Georgia), Transnistria (formelt en del av Moldova), samt i regionene Lugansk og Donetsk i Ukraina. Likhetstegnene for disse konfliktene er at tilstanden på bakken gjerne skiller seg fra det som folkerettslig er tilfellet, ved at områdene opptrer som de facto stater uten å være anerkjent som dette.

De frosne konfliktene har også vært kjennetegnet ved at de fremstår som fastlåste og at kampene som oppstår ikke fører til noen nevneverdig endring i situasjonen. Etter den siste tidens oppblussing i Nagorno-Karabakh peker flere derimot på at det denne gangen kan være annerledes.

Da kampene raste på 90-tallet var det uten større innblanding fra regionens stormakter, selv om begge sider mottok støtte fra andre stater. Etter de siste utviklingene ser det derimot ut som om flere av områdets naboland kan komme til å engasjere seg mer direkte. Sentralt står den endrede dynamikken mellom de regionale stormaktene Tyrkia og Russland.

Mektige allierte på hver side

Russland har de siste hundre årene vært den dominerende makten i Kaukasus. Etter Sovjetunionens fall, har den russiske republikken forsøkt å ha et godt forhold til både Aserbajdsjan og Armenia. Det er en av grunnene til at landet kunne spille en så viktig rolle i meklingen. Både Russland og Armenia er med i forsvarsalliansen CSTO, og Russland har en militærbase i Armenia. Hvis konflikten skulle eskalere kan Russland med andre ord være forpliktet til å gripe inn på armensk side. Hvor alvorlig konflikten må bli før russerne involvere seg er derimot mer usikkert.

Det nære forholdet mellom Aserbajdsjan og Tyrkia spiller stor rolle for dynamikken i konflikten. Her (fra høyre) Aserbajdsjans president, Ilham Aliyev, og Tyrkias utenriksminister, Mevlüt Çavuşoğlu, under et møte i oktober 2020. Foto: President.az, Wikimedia Commons (CC BY 4.0).

Tyrkia var på sin side tidlig ute med å uttrykke sin støtte til Aserbajdsjan. De to landene har dype historiske og kulturelle bånd. Majoritetsbefolkningen i begge land tilhører tyrkiske folkegrupper, og Tyrkia har forsøkt å posisjonere seg som disse folkegruppenes beskytter. Den tidligere aserbajdsjanske presidenten, Heydar Aliyev, beskrev forholdet som «en nasjon med to stater». I forbindelse med dagens situasjonsbilde har Tyrkia blitt beskyldt for å aktiv involvere seg i og støtte opp under planleggingen på aserbajdsjansk side. Det er også blitt rapportert om at Tyrkia har sendt militser fra de tyrkisk-kontrollerte områdene i Syria.

Konflikten i Nagorno-Karabakh ser dermed ut til å føye seg inn i rekken av konflikter hvor stormakter blander seg inn på hver sin side, ofte omtalt som stedfortrederkriger. Russland og Tyrkia har det siste tiåret gitt militær støtte til hver sin side i både Syria og Libya, men samtidig forsøkt å opprettholde formelt gode relasjoner. Mange spør nå om Nagorno-Karabakh kan være dråpen som får begeret til å renne over, som følge av at den regionale stormaktsdynamikken endrer seg.

10. november 2020 ble en våpenhvile offentliggjort. Innflytelsen fra Russland, men også Tyrkia er tydelig. Etter en periode med Aserbajdsjanske fremskritt, blant annet ved erobringen av Sjusja, ble partene enig om en våpenhvile som blant annet russiske soldater skal sikre overholdelsen av. Som del av avtalen skal 2000 russiske soldater inn i regionen, og det er også aktuelt med tyrkiske bidrag.

Avtalen ble møtt med feiring fra Aserbajdsjansk side, ettersom landet får beholde områdene de gjenerobret. På armensk side ble offentliggjøringen møtt med stor skepsis og sinne mot landets regjering. Lite tyder på at spenningene mellom de to landene vil forsvinne med det første.

Publisert 29. oktober 2020
Oppdatert 11. november 2020

Print Friendly, PDF & Email