Konflikten i Mali

Unge demokratier er ofte sårbare for tilbakefall til autoritære system. Fra demokratiet ble innført i Mali i 1992 har landet blitt sett på som ganske stabilt. Siden 2012 har imidlertid landet vært preget av konflikter mellom staten, opprørsgrupper og islamistiske grupperinger.

Av: Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Republikken Mali er en innlandsstat i Vest-Afrika. Rundt 90 prosent av befolkningen på rundt 14,5 millioner bor i den sørlige delen av landet, mens resten bor i den nordlige delen som utgjør hele 66 prosent av landets totale territorium. På 1300-tallet var Mali-riket et av verdens største land, og et viktig kultur- og handelssentrum. I dag er landets økonomi hovedsakelig basert på jordbruk og fiske, men landet har også forekomster av både gull, uran og salt. Landet regnes som ett av verdens fattigste, og er helt avhengig av bistand. Utenlandsbistand dekker omtrent en tredjedel av statens utgifter og så godt som alle statlige investeringer. Likevel lever halvparten av befolkningen under den internasjonale fattigdomsgrensen på 1,25 USD per dag.

Tidlig historie og kolonitid

Islam kom til landet med muslimske kjøpmenn som dro gjennom Sahara fra nord, og landet ble fullt islamisert før år 1300 og i dag er omtrent 90 prosent av befolkningen muslimer. Under kolonikappløpet sent på 1800-tallet ble Mali underlagt fransk kontroll og del av kolonien Fransk Sudan. Etter Den andre verdenskrig vokste det frem en frigjøringsbevegelse, og landet ble selvstendig den 22. september 1960.

Den franske kolonimaktens arv er fremdeles tydelig i Mali og det kan argumenteres for at arven er en del av opphavet til dagens konflikt. Kolonimaktenes splitt- og hersk strategi trakk unaturlige landegrenser der folkeslag ble splittet og bevisst plassert sammen med andre folkeslag. Eksempelvis har tuaregene i Nord-Mali mer til felles med tuareger i Niger og Algerie enn med befolkningen i Sør-Mali. Etter kolonimaktens fall stod dermed Mali igjen som et enormt stort land med utallige ulike folkeslag som opprinnelig ikke hadde noe til felles hverken etnisk, kulturelt eller politisk. Det var dekket for konflikt.

Diktatur og demokrati

President Modibo Keïta ble valgt til landets første president i 1960, men han etablerte raskt en ettpartistat og igangsatte en omfattende nasjonalisering av de økonomiske ressursene. I 1968 ledet Moussa Traoré et militærkupp og ble selv president i det nye militærregimet. Utover 1980-tallet økte folkets misnøye og kravene om demokratiske reformer vokste, og i 1991 brøt Mars-revolusjonen ut. Fredlige studentdemonstrasjonen ble slått hardt ned på, med massearrestasjoner og tortur av både ledere og deltakere. Opprøret fortsatte og eskalerte, men soldatene nektet til slutt å følge ordre om å skyte demonstrantene, og presidenten ble avsatt.

De åtte regionene i Mali. MNLA ønsker å etablere staten Azawad i de tre nordlige regionene, samt deler av Mopti. Foto: Wikimedia Commons

I 1992 ble det for første gang avholdt frie valg og Alpha Oumar Konaré ble landets første demokratiske president. Det ble også vedtatt en ny grunnlov ved folkeavstemning, og flerpartisystem og demokrati ble innført. Det bor mange ulike folkeslag i Mali, men ni store grupper – bobo, bozo, dogon, fulani, khassonke, mande, senufo, songhai og tuareg – er de viktigste. Disse har alle egne språk og tradisjoner. Gruppen mande, som inkluderer flere grupper, utgjør omtrent 50 prosent av befolkningen i landet. Grunnloven spesifiserer at det ikke er tillatt å danne partier basert på etniske eller religiøse grupperinger. De fleste partiene er dannet rundt en lederskikkelse, og ideologi spiller en veldig liten rolle i politikken.

Tuaregene i nord fortsatte å kjempe for selvstendighet for den nord-østlige delen av Mali – et område de kaller Azawad – utover 1990-tallet. De ble inngått flere fredsavtaler, men de reelle endringene uteble. I 2011 ble Den nasjonale frigjøringsbevegelsen av Azawad (MNLA) dannet for å kjempe for selvstendighet. MNLA allierte seg deretter med islamistgrupper som blant annet ønsket å innføre sharia i Mali.

Tuaregopprør

De underliggende årsakene til konflikten handler i stor grad om at statsmakten i Mali er svak og mangler legitimitet, spesielt blant befolkningen i de nordøstlige delene av landet. Misnøye og maktvakuum har muliggjort opprør, noe som har skapt ytterligere problemer. Men den nåværende krisen er ikke kun et tuaregopprør. Det markante nye ved opprøret i 2012 var nasjonalistiske tuaregers allianse med jihadistiske grupper, blant de al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM). I løpet av få måneder hadde en allianse av tuaregseparatister og militante jihadister slått de maliske myndighetsstyrkene og tatt over den nordlige halvdelen av Mali. Det tok imidlertid ikke lang tid før det også oppstod konflikter mellom de separatistiske tuaregene og de jihadistiske gruppene.

De jihadistiske gruppene vant frem og marginaliserte de mer sekulære gruppene, blant annet store deler av tuaregene. I løpet av 2012 hadde jihadistgruppene territoriell kontroll over Nord-Mali og innførte sharia-lov i flere områder. Til tross for dette ble ikke de sekulære gruppene på noen måte bekjempet. Dette er en konfliktlinje som fremdeles er gjeldende.

Tuaregenes utbredelse dekker deler av Mali, Niger, Libya og Algerie. Foto: Wikimedia Commons

Gaddafis fall i Libya førte til at tuareger som hadde tjenestegjort i hans grønne brigader flyktet til nabostatene, blant annet til Nord-Mali hvor mange av tuaregene hadde sitt opphav. Med seg fra Libya hadde de våpen, trening og kamperfaring, noe som kom godt med i tuaregopprøret i 2012. Dette har ofte blitt trukket frem som en av hovedforklaringene på hvordan tuaregene så effektivt kunne slå myndighetsstyrkene og ta over Nord-Mali. Riktignok var tuaregene da fremdeles i samarbeid med jihadistene, men en minst like viktig forklaring var hvor dårlig utstyrt og trent den maliske hæren var. I tillegg til at hæren i utgangspunktet hadde svekket tilstedeværelse i nord på grunn av tidligere fredsavtaler med nordlige opprørere.

Internt i hæren var det økende misnøye med hvordan landets ledelse håndterte separatistene og jihadistene i nord. Det var en utbredt oppfatning at en korrupt elite sørget for seg og sine, og ikke hadde gitt militæret de ressursene de trengte for å slå tilbake opprøret. I mars 2012, under tuaregopprøret, gjorde derfor en gruppe militære, ledet av Kaptein Sanogo, kupp og kastet den sittende presidenten Amadou Toumani Touré i hovedstaden Bamako. MNLA erklærte den nordlige halvdelen av Mali som den selvstendige staten Azawad.

MINUSMA

Se FNs korte film om MINUSMA. Video: FN/Youtube

Mot slutten av 2012 startet noen av jihadistgruppene en offensiv sørover med hovedstaden Bamako som mål. Et al-Qaida-styrt territorium i Nord-Afrika begynte å fremstå som en reell mulighet, og flere trakk en sammenligning til Afghanistan som base for internasjonal terrorisme. Fra Nord-Afrika er det, relativt sett, ikke langt til Middelhavet og dermed Europa. Trusselen mot Europa fremstod derfor som reell. Den 20. desember 2012 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 2085 som autoriserte en afrikanskledet styrke i Mali (AFISMA). Den 11. januar 2013 startet operasjon Serval der franske bakke- og luftstyrker etter oppfordring fra Malis president gikk inn i Nord-Mali, og den første delen av AFISMA-styrken ble sent til Mali den 17. januar.

Frankrike har over flere år vært engasjert i anti-terror arbeid i Vest-Afrika og Sahel og intervensjonen i Mali ble slik en naturlig forlengelse av dette. De franske styrkene gjennomførte målrettede operasjoner mot jihadistgruppene i nord sammen med styrker fra Tsjad. I løpet av den første halvdelen av 2013 ble de jihadistiske gruppene slått tilbake, kontrollen i nord ble gjenetablert, opprørerne ble drevet ut av byene og den generelle sikkerhetssituasjonen bedret seg.

Lurer du på mer om Norges bidrag i Mali? Lytt til denne
podcasten fra Forsvarets Høgskole.

Den 25. april 2013 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 2100 som opprettet operasjonen Mission multidimensionnelle intégrée des Nations Unies pour la stabilisation au Mali (MINUSMA). MINUSMA har et bredt mandat med sivile og militære virkemidler. De skal støtte den politiske prosessen, fremme menneskerettigheter, støtte humanitær bistand og bevare kulturminner, samt støtte nasjonal og internasjonal rett. MINUSMA har siden 2013 jobbet for å gjenopprette Malis territorielle integritet, og hatt ansvar for sikkerheten i landet. FN har omtrent 13000 soldater og politifolk i Mali, og disse er for det meste utplassert i de urolige og lovløse områdene nord i landet. I tillegg har Frankrike en egen styrke, Barkhane, på omtrent 4000 personer i Mali og andre land i Sahel-regionen.

Norge har deltatt i MINUSMA med 20 offiserer i FNs informasjons- og analyseenhet i perioden 2013-2015. Norge har også deltatt med ingeniører fra Forsvaret og et Hercules transportfly. Per 2019 stiller Norge med ni personer som understøtter de øvrige nasjonene som er stasjonert i Camp Bifrost med drifting av leir, samt offiserer i MINUSMAs militære hovedkvarter i hovedstaden Bamako.

Ouagadougou-avtalen

I juni 2013 ble Ouagadougou-avtalen underskrevet av myndighetene i Bamako og tre sekulære opprørsgrupper. Avtalen hadde som hovedmål å sikre gjennomføringen av et presidentvalg for å returnere til en demokratisk valgt regjering. Ouagadougou-avtalen var viktig for å åpne dialogen mellom myndighetene og opprørsgruppene. Likevel har enkelte i etterkant hevdet at Ouagadougou-avtalen var alt for fokusert på gjennomføringen av presidentvalget og for lite fokusert på å få til en varig løsning på krisen. Valget ble avholdt i august 2013 og var etter forholdene en suksess. Ibrahim Boubacar Keita ble valgt til president. FN-styrkene bistod med gjennomføringen av valget, og operasjonens mandat har siden blitt utvidet til også å gjelde beskyttelse av sivile, støtte til politisk dialog og forsoning, bistand i reetableringen av statlige myndigheter og styrking av menneskerettigheter i landet.

Et viktig ledd i avtalen var at opprørshovedstaden i nord, Kidal, skulle tilbakeføres til myndighetenes kontroll. Maktspillet om Kidal har vært sentralt i etterkant av Ouagadougou-avtalen. Overføringen er bare delvis gjennomført og er fremdeles kilde til konflikt.

Som et ledd i tilbakeføringen, skulle den maliske hæren tilbake til Kidal.  Dette ble møtt med stor motstand ettersom hæren er meget upopulær i store deler av det nordlige Mali på grunn av etniske, politiske og historiske motsetninger. Konflikt og spenninger mellom hæren og opprørere i Kidal har like mye, om ikke mer, opphav i maktkamper mellom forskjellige aktører og gamle rivaliseringer. Samtidig er det viktig å huske at disse spenningene har sitt utspring i konkurranse om politisk makt og økonomiske ressurser, ikke nødvendigvis i etniske skillelinjer.

Tuaregopprørere i Mali, 2012. Foto: Wikimedia Commons

Dagens situasjon

Allerede i mai 2014 brøt imidlertid våpenhvilen sammen, og nye kamper mellom myndighetene og opprørsgrupper brøt ut. I juni 2015 ble en fredsavtale mellom myndighetene og opprørsalliansen undertegnet. Noen av de viktigste punktene for opprørerne, var å få en sikkerhetsstyrke i nord, og bedre representasjon for innbyggerne i nord i offentlige institusjoner. Fredsavtalen slo også fast at myndighetene, MNLA og en koalisjon av selvforsvarsgrupper skulle samkjøre kampen mot de islamistiske opprørsgruppene.

Den nye alliansen har bitt hardt rammet av terrorangrep ved flere anledninger. I april 2018 ble en fransk FN-soldat drept og rundt tjue skadet da flere personer utkledd som FN-soldater angrep to baser utenfor Timbuktu. I mars 2019 varslet FN om at sikkerhetssituasjon i Mali var svært vanskelig, og at antallet terrorangrep mot FNs fredsbevarende styrker, Malis militære styrker og sivile har økt kraftig. MINUSMA regnes som FNs farligste fredsbevarende operasjon og over 100 FN-soldater er drept i landet siden 2013.

Print Friendly, PDF & Email