Kenya – Arven fra kolonitiden skaper utfordringer for Kenya

En av Afrikas raskest voksende økonomier har gitt mange kenyanere et håp om en bedre fremtid. Først må imidlertid Kenyas ledere bekjempe skyggene fra fortiden, og samle landets mange folkegrupper. 

Av Narve Nilssen

Mange av oss har nok forfedre fra området som i dag utgjør Kenya. Det var nemlig her arkeologene fant den såkalte Turkana-gutten i 1984, et nesten helt komplett 1,5 millioner år gammelt skjelett, et av de eldste noen gang funnet. Mye tyder derfor på at noen av de første menneskene på kloden kom fra Kenya.

Kenyas flagg ble introdusert ved selvstendigheten i 1963 og er blant annet basert på fargene til den største frigjøringsbevegelsen, KANU. Foto: Wikimedia Commons

Utenlandske handelsinteresser og arabisk innflytelse

Arabisk tilstedeværelse i områdene langs Afrikas østkyst startet allerede i det første århundre etter Kristi fødsel. Også i Kenya etablerte araberne handelsstasjoner langs kysten, og handelen gikk mest i slaver og elfenben. Den tidlige arabiske koloniseringen sentrerte seg for det mest til kystbyene, og størsteparten av innlandet forble styrt av de forskjellige lokale stammene.

Den arabiske innflytelsen i regionen fikk sitt utslag blant annet ved at islam spredde seg, og 11 % av Kenyas befolkning er den dag i dag muslimer. Over 60 % av landets muslimske befolkning bor også fremdeles i Kenyas kystregioner, hvor de utgjør rundt 50 % av den totale befolkningen. Det var også i perioden med stor afrikansk-arabisk interaksjon at swahili vokste frem som felles kommunikasjonsmiddel i regionen, og språket er i stor grad påvirket av arabisk.

På 1500-tallet ble arabiske handelsinteresser utfordret av nye, og først særlig portugisiske, interesser. Kenyas plassering gjorde det lukrativt for de europeiske landene som ledd i handelen med de nye markedene i India. Arabiske land, særlig Oman og Det osmanske riket beholdt derimot stor innflytelse. Det europeiske inntoget kom for fullt da kappløpet om Afrika startet i andre halvdel av 1800-tallet.

Tiden som britisk koloni

På Berlinkonferansen i 1884 ble Afrika delt mellom de europeiske kolonimaktene. Områdene som i dag omfatter Kenya, Uganda, Tanzania, samt øyene Mauritius og Seychellene, ble som del av forhandlingene underlagt britisk overherredømme, med navnet Britisk Øst-Afrika. Kolonien Kenya ble formelt opprettet i 1920.

Etter Berlinkonferansen ble Kenya underlagt britisk innflytelse som en del av Britisk Øst-Afrika. Foto: Wikimedia Commons

Storbritannia gikk raskt i gang med å oppfordre briter og andre europeere til å bosette seg i kolonien. Retten til å eie fast eiendom ble forbeholdt europeere, og fordelingen av jordeiendom forblir en kime til konflikt i Kenya den dag i dag. Kolonimakten møtte motstand i lokalbefolkningen fra første stund.

Kenyanerne krevde større politisk innflytelse og tilgang til jord, men kravene fikk lite gehør blant de britiske styresmaktene. Det hjalp lite at kolonien Kenya var det første østafrikanske territoriet som ga plass til en afrikaner i sin lovgivende forsamling. Den politiske innflytelsen forble likevel bare på papiret.  

Motstanden mot koloniseringen kulminerte med utbruddet av det såkalte Mau Mau-opprøret i 1952. Forsøkene på å få igjennom endring ved å organisere seg i politiske organisasjoner hadde ikke ført frem, og flere vendte seg dermed mot mer militante bevegelser. Nærmere 100 000 kenyanere hadde deltatt som soldater i Den andre verdenskrig, og flere av disse inngikk nå motstandsbevegelsen.

Gruppen Mau Mau satte i gang med hovedsakelig planlagte og målrettede angrep mot representanter for det britiske regimet, eller dets støttespillere. Opprøret ble slått hardt ned på av britene. Antatt antall drepte opprørere varierer, men det antas at et sted mellom 11 000 og 25 00 lokale mistet livet. Til sammenligning ble 32 hvite bosettere drept.

Et selvstendig, men ikke fritt, Kenya

Kenyas første president, Jomo Kenyatta, styrte landet fra 1963 til 1978 og var sentral for overgangen fra britisk koloni til selvstendig republikk. Foto: Wikimedia Commons

Kenyas tid som koloni nærmet seg slutten. I 1963 oppnådde landet sin selvstendighet og Republikken Kenya ble opprettet. Den tidligere motstandslederen Jomo Kenyatta ble landets første president, og selv om den nye grunnloven la opp til at det skulle holdes jevnlige valg ble landet i realiteten en ettpartistat. Kenyatta kom til å sitte med makten til sin død i 1978.

Kenyattas etterfølger, Daniel arap Moi, ble i 1982 utsatt for et kuppforsøk, som førte til at Moi slo ned på politisk mostand og konsoliderte makten. Partiet hans, Kenya African National Union (KANU) som hadde sinne røtter tilbake til motstanden mot den britiske kolonimakten, ble som følge av en grunnlovsendring det eneste lovlige partiet.

Under Den kalde krigen fikk regimet stort sett sitte i fred, ettersom de vestlige landene anså Kenya som et nyttig bolverk mot de kommunistiske innflytelsene i spesielt Etiopia og Tanzania. Landet mottok mye økonomisk støtte, og vestlige ledere var i stor grad villige til å overse Moi sin stadig mer autoritære lederstil.

Etter Den kalde krigens slutt forandret imidlertid dette seg, og det kenyanske regimet ble utsatt for større press utenifra. I 1991 ble Kenyas grunnlov endret på ny, og et flerpartisystem ble gjeninnført.

Moi, og hans parti KANU, ble derimot sittende med makten frem til valget i 2002 før en koalisjon av opposisjonspartier vant valget. Med innsettelsen av partiets leder, Mwai Kibaki, endte dermed fire tiår med KANU-styre.

Et splittet land

I Kenya er det rundt 40 forskjellige folkegrupper, og stammetilhørighet er i mange tilfeller avgjørende for den enkeltes partitilhørighet. Rundt to-tredjedeler av befolkningen tilhører fem forskjellige stammer, og den største av dem, Kikuyu, har lenge vært dominerende i kenyansk politikk.

Den sterke etniske tilhørigheten mange kenyanere kjenner har vært med å danne bakteppet for flere voldelige sammenstøt i løpet av Kenyas historie. Et av de er mer kjente eksemplene i nyere tid er opptøyene og volden som oppstod i kjølvannet av presidentvalget i 2007.

Flere kenyanere tilhørende de mindre stammene følte seg marginaliserte etter mange år med Kikuyu-dominans. I 2007 ble Kibaki gjenvalgt med knapp margin, i et valg hvor begge parter senere er beskyldt for omfattende stemmefusk og bestikkelser.

Lederen av opposisjonen, Raila Odinga, nektet å anerkjenne valgresultatet, og oppfordret sine støttespillere til å gå ut i gatene å demonstrere. Selv om det mange steder ble gjennomført fredelige demonstrasjoner, brakte de neste to månedene med seg plyndring, ødeleggelse av eiendom og omfattende vold. Nærmere 1000 mennesker mistet livet, og så mange som en halv million kenyanere ble fordrevet fra hjemmene sine.

Forsoning, ny grunnlov og økonomisk vekst

Et initiativ til megling fra Den afrikanske union, Storbritannia og USA endte med en foreløpig maktdeling hvor Odinga i 2008 ble innsatt i den nyopprettede stillingen som statsminister. Samlingsregjeringen var satt sammen med 50 % representasjon fra begge sider. Kibaki ble sittende som president frem til 2013.

I 2010 fikk Kenya en ny grunnlov som har bidratt til ytterligere politisk stabilisering. Det ble innført en tydeligere maktfordeling mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende delen av staten, det ble innført et to-kammersystem, og flere menneskerettigheter fikk et sterkere grunnlovsvern. Som en del av svaret på den politiske uroen som har preget landet ble det også makten desentralisert ved at mer makt ble gitt til de nyopprettede fylkene.

I perioden med Kibaki gikk Kenya gjennom en økonomisk helomvending. Årene under Daniel arap Moi hadde vært preget av stagnasjon, men fra starten av årtusenet startet økonomien å vokse betydelig, og landet har vært et av landene i Afrika med størst økonomisk vekst de siste tiåret. Landets plassering langs Afrikas østkyst har bidratt til at Kenya har blitt regionens senter for handel og finans.

Den nasjonale økonomien forblir imidlertid sårbar. Jordbruk er ryggraden i kenyansk økonomi, og utgjør en tredjedel av landets BNP. Det regnes med at så mye som 75 % av befolkningen i alle fall jobber deltid innen jordbruket.

Denne avhengigheten fører til at økonomien er sårbar for ustabile mengder nedbør, i tillegg til at inntektene varierer mye etter de internasjonale prisene på råvarene som eksporteres. Mye av den økonomiske utviklingen blir også hindret av utbredt korrupsjon som har preget landet helt siden uavhengigheten.

Kenyas eksportindustri er bygd for det meste rundt salg av jordbruksprodukter. Foto: Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0

Kenya i verden

Tradisjonelt har Kenya vedlikeholdt tette bånd med sine swahili-talende naboland, blant annet Rwanda, Tanzania og Uganda. Kenya sitt forhold til sin nabo i øst, Somalia, har imidlertid vært mer spent. I sentrum står konflikten knyttet til den somaliske befolkningen i grenseområdene nord-øst i Kenya. Oppigjennom har det oppstått flere voldelige sammenstøt.

Kenya og Somalia har derimot også samarbeidet, spesielt i kampen mot terrorgruppen al-Shabaab. I 2011 sendte Kenya militære styrker til Den afrikanske unions operasjon i Somalia. Dette har gjort Kenya til et mål for terrororganisasjonen. I 2013 ble blant annet ble et kjøpesenter i Nairobi angrepet, og 71 mennesker døde.

Terrorangrepene ga også en støkk til Kenyas økonomi ved at turistnæringen ble hardt rammet. De senere årene har derimot sektoren tatt seg opp igjen, og Kenya er fremdeles en populær turistdestinasjon med over to millioner besøkende i året.

Fremdeles store utfordringer

Selv om Kenya har opplevd økonomisk fremgang så preges fortsatt landet av fattigdom. Her slummen Kibera, som er Afrikas største urbane slumområde. Foto: Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0

På tross av den sterke økonomiske veksten forblir Kenya et fattig land. I de siste tallene fra 2016 er det regnet med at 36 % av befolkningen lever under den internasjonale fattigdomsgrensen, og arbeidsledigheten er høy. Landet plasseres på 144. plass (av totalt 187) på Human Development Index (HDI), som blant annet måler forventet levealder, nivå av skolegang og inntektsnivå.

Uhuru Kenyatta (sønn av landets første president), ble valgt til president i 2013, og deretter gjenvalgt i 2018. Kenyatta har satt økonomisk utvikling og forbedring av levekår i sentrum for sin andre periode. Han har satt fokus på fire store initiativ: universell helsedekning, matsikkerhet, boligpolitikk og industri.

Utbedring og utvikling av landets infrastruktur har vært essensielt for å muliggjøre økonomisk vekst. Med lite rom i nasjonale budsjetter har investeringene i nye prosjekter i stor grad vært avhengig av utenlandske investorer. Den største investoren av dem alle er Kina, som gjennom landets Belte-vei-initiativ har finansiert i mange store prosjekter i Afrika, inkludert i Kenya.

Snart 60 år etter selvstendigheten forblir Kenya et land med store utfordringer når det kommer til å overvinne arven fra kolonitiden, samle landets mange folkegrupper, og sikre befolkningen et bedre liv. Landets store økonomiske vekst gir muligheter, men fremtiden til landets 50 millioner innbyggere beror på at landets ledere tar utfordringen.

Publisert 23.juni 2020
Print Friendly, PDF & Email