Kasakhstan: en balansekunstner

«Sentral-Asia blir sentralt igjen» skrev The Economist for noen år siden – og midt i smørøyet i denne regionen finner vi Kasakhstan, landet som er nødt til å balansere sin utenrikspolitikk mellom Kina, Russland og Europa for å overleve.

Av: Kathinka Louise Rinvik Bratberg

I hjertet av Sentral-Asia finner vi Kasakhstan, verdens niende største land med grenser til både Russland og Kina. Det store arealet skaper naturlig nok like store utfordringer med tanke på forsvarsevnen. Det er ikke til å komme utenom at store deler av Kasakhstans utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk baserer seg på å få til en balanse mellom sine store og mektige naboer – en såkalt multivektor utenrikspolitikk. Når denne balanseringen er vellykket, skaper det et handlingsrom for Kasakhstan selv. Bare slik kan landet føre en utenrikspolitikk basert på egne interesser, og dermed utvise en større grad av selvstendighet fra Russland enn hva naborollen legger opp til.

Fra Kasakhstans hovedstad Astana. Foto: Wikimedia Commons

Mellom Øst og Vest

Med tette bånd både til Kina, den muslimske verden og Russland blir det mange hensyn å ta. Men Kasakhstans mektige president Nursultan Nazarbajev har med tiden blitt en real balansekunstner, og ønsker å gjøre Kasakhstan til en bro mellom Europa og Asia. Både Russland og Kina har store interesser i landet, men fører en svært ulik politikk; der Russland har en større tradisjon for å blande seg i internt anliggende saker, er Kina mer opptatt av et rent økonomisk partnerskap. Selv om Kasakhstan kulturelt sett ligger mye nærmere Vesten enn Østen, har Kina fått en raskt voksende betydning de seneste årene, og det har bidratt til at Kasakhstan har satt mye inn på å pleie også dette forholdet. Et godt eksempel er medlemskapet i Shanghai Cooperation Organisation (SCO) som fokuserer både på økonomisk samarbeid og vekst, samt regional sikkerhet.


Kasakhstans første president Nursultan Nazarbajev. Foto: Wikimedia Commons

Kina er den ubestridte største investoren i landet, og om lag 70 % av alle varer blir importert fra Kina. Med den siste storsatsningen til Kina om en «ny silkevei», øker også Kinas økonomiske involvering i Kasakhstan. Bare i 2019 vil planlagte nye investeringer ligge på om lag 90 milliarder USD. Den nye silkeveien kan likevel endre de sikkerhetspolitiske forholdene i regionen, og ikke minst utfordre Kasakhstans balansepolitikk.

Hva så med forholdet til Vesten? Kasakhstan har siden 1994 vært en del av NATOs program kalt Partnerskap for fred (PfP), og har dermed i over 20 år deltatt i NATOs øvelser og operasjoner, senest med bidrag i ISAF i Afghanistan. Kasakhstan har lenge vært det landet i Sentral-Asia som har vært mest orientert mot partnerskapet med NATO. Dette er likevel ikke det samme som å si at de er veldig aktive. Faktisk har Kasakhstan ved flere anledninger fått kritikk for at forholdet har fått for lite oppmerksomhet. For Kasakhstan er imidlertid ikke NATO den eneste sikkerhetsorganisasjonen som gjelder. Landet er fullverdig medlem av Collective Security Treaty Organisation (CSTO), det russiskskapte motstykket til NATO. Som svar på kritikken om lav deltakelse i NATO, er dermed svaret fra Kasakhstan enkelt: hvem vil komme til oss for å bistå i en uløst konflikt i Sentral-Asia – NATO eller CSTO? Svaret er, i Nazarbajevs øyne, sistnevnte. Likevel tillater den svært aktive deltakelsen i CSTO også at Kasakhstan kan fortsette sitt partnerskap med NATO uten at det nødvendigvis skaper misnøye i Kreml.

En knapp fjerdedel av befolkningen i Kasakhstan er etniske russere, og mange av disse befinner seg i grenseområdene til Russland. Med Putins «tilbakeføring av Krim» har også Kasakhstan sett seg nødt til å revurdere sin politiske situasjon. Forsvaret er ikke forberedt på å takle en eventuell lignende trussel fra Russland, og i første omgang har man fokusert mye på å forsterke evnen til å forflytte tropper og utstyr raskt over det enormt store området. Som ledd i dette ble det også gjennomført en større øvelse for å teste beredskapsevnen.

Likevel er situasjonen i Kasakhstan en helt annen enn i Ukraina, og det kan virke som om Nasarbajev har relativt frie tøyler fra Moskva i sin utenrikspolitikk. Selv om det skapte stor misnøye hos Putin da Ukraina søkte et tettere samarbeid med EU, ser det ikke ut til å plage ham nevneverdig at Kasakhstan gjør det samme. Dette kan muligens forklares med Kasakhstans mindre prekære geografiske plassering, samt Nazarbajevs evne til å føre en vellykket multivektor politikk der tettere samarbeid med EU balanseres av tiltredelse i Den euroasiatiske økonomiske union.

Den euroasiatiske økonomiske union

Mens 90-tallet stod for en sterk og akselererende integrasjon i Europa, foregikk det på samme tid en sterk desintegrasjon i Sentral-Asia, der ordninger som skulle lette mellomnasjonal handel fikk visne bort. Siden 2007 har imidlertid den økonomiske integrasjonen fått fart på seg også i denne regionen, og den 1. januar 2015 ble Den euroasiatiske økonomiske union (EØU) opprettet mellom Russland, Hviterussland og Kasakhstan. Senere har også Armenia og Kirgisistan kommet med i unionen.


President Nazarbajev med Russlands president Putin under et møte i SCO i 2017. Foto: Wikimedia Commons

Det er likevel ikke dermed sagt at man har en felles visjon rundt prosjektet. For Putin er dette i stor grad et geopolitisk prosjekt for å bygge opp Sentral-Asia som en uavhengig akse i verdenspolitikken. Nazarbajev ser på sin side på det hele som et økonomisk prosjekt som skal forenkle handel, bidra til økt velferd og fungere som en åpen plattform for samarbeid med andre internasjonale organisasjoner, og da særlig EU.
EØU utgjør om lag 15 % av verdens fastland og henholdsvis 22 % og 15 % av verdensproduksjonen av naturgass og olje. Likevel står de fem medlemslandene kun for 3,7 % av verdens BNP, mens EU til sammenlikning ligger et sted mellom 20 og 25 %.

Kasakhstans plan var å bli medlem i WTO innen utgangen av 2014, men landet klarte ikke å nå målene. Det store spørsmålet blir derfor hva som skjer videre i prosessen. Medlemskapet i EØU vil medføre økte tollsatser, noe som vil komplisere WTO-forhandlingene og føre til at Kasakhstan må finne frem til tilfredsstillende kompensasjonsordninger.

Radikaliseringstrusselen

Kasakhstan er, i hvert fall sammenliknet med flere av sine naboland, svært stabilt internt. Det er nærmere 100 ulike «nasjonaliteter» i landet, men president Nazarbajev har siden han kom til makten etter Sovjetunionens fall i 1991 styrt med fokus på toleranse for de ulike etniske grupperingene og stammene.

En av de største utfordringene for Kasakhstan er at det i dag fungerer som et transittland for både narkotika-, våpen- og menneskesmugling. Når Kirgisistan snart blir med i Den euroasiatiske økonomiske union, fjernes grensekontroll mellom landene, og yttergrensen flyttes. Den store frykten i Kasakhstan er at dette vil kunne føre til økt smuglervirksomhet.

En av de aller største utfordringene for Kasakhstan er noe vi kjenner så altfor godt igjen fra vesten: frykten for radikalisering og voldelig ekstremisme. Under sovjettiden var ikke religion en del av hverdagslivet, og det foregikk en sterk sekularisering av befolkningen. Selv om Kasakhstan er et muslimsk land, med over 70 % muslimer, er det kun et par vakre moskeer finansiert av Saudi-Arabia som avslører dette i hovedstaden Astana. Så å si ingen religiøse klesplagg er å se, og ingen bønnerop er å høre fra minaretene.

Likevel er det en utvikling på gang. I de sørlige delene av landet har det de siste årene vært en kraftig økning av deltakere på fredagsbønnen i de lokale moskeene, og stadig flere velger å kle seg i tradisjonelle arabiske klær istedenfor den vestlige moten som nå preget bybildet. Paradoksalt nok, er det særlige de unge og høyt utdannede borgerne er det man ser vender seg mot de radikale sidene av Islam, og presidenten har selv uttalt at dette er en av de største sikkerhetspolitiske utfordringene fremover.

Det er ikke lett å spekulere i hva dette skiftet kan komme av, men flere har vært inne på det at siden man under sovjettiden ikke lærte noe om religion, fikk man heller ikke forankret en moderat tolkning av Islam i befolkningen, og man fikk dermed heller ikke skapt noen iboende «immunitet» mot radikalisering. Det er godt mulig det er noe i denne teorien, men vi ser jo likevel at muslimske land som ikke har hatt samme lokk over religionen, også sliter med at unge ser mot radikalt Islam. Likevel mangler man felles religiøse institusjoner i Kasakhstan, noe som gjør at stadig flere unge som er interessert i religion reiser til andre muslimske land for å ta religionsstudier. Da er faren stor for å kunne bli påvirket av mer fundamentalistiske syn på Islam.

Ifølge OSSE var det på det meste om lag 150 fremmedkrigere i Syria offisielt, men det antas at det virkelige tallet ligger på det dobbelte. I tillegg var det i samme periode hundrevis av fremmedkrigere også i Afghanistan. Foreløpig har fokus ligget på forebygging, og ikke bekjempelse av radikalisering.

Mot demokrati?

Alle visste at det ikke var snakk om et valg som ble avholdt den 26. april 2015, men et gjenvalg. Nazarbajev fikk 97,8 % av stemmene og valgdeltakelsen var på 95 %. «Motkandidatene» brukte «valgkampen» på å rose den sittende presidenten og OSSEs observatører meldte om flere grove svakheter ved både valgkampen og gjennomføringen av valget. Det legges ingen skjul på at det er åpenbare demokratiske svakheter i Kasakhstan, men dette er i følge presidenten ikke noe stort problem. 2050 er nemlig valgt ut som året Kasakhstan skal bli et demokrati, ifølge Nazarbajev. «Evolusjon» ikke «revolusjon» er stikkordet. Utviklingen til demokrati må gå sakte, og sikkert, ikke gjennom kraftige omveltninger uten noen langsiktig plan. Også her er tanken om balanse synlig: mellom gammel og ny tid, mellom sterkt lederskap og aksept for folkelig innflytelse over politikken.

Da Sovjetunionen falt og Kasakhstan ble selvstendig i 1991, var det ikke snakk om noen presidentkandidater og valg. Et kvart århundre senere arrangeres det i det minste valg med flere kandidater, selv om det ikke holder vestlige standarder. Selv om presidenten er den utøvende makt, har man likevel sett en styrking av parlamentet og det vokser frem stadig flere NGOer. Men fortsatt dyrkes presidenten på semireligiøst vis; legg hånden din i hans håndavtrykk i gull og ønsk deg noe for fremtiden – men ikke før du har sendt en god tanke til presidenten først. Besøk museet hans og få en omvisning i alle gaver han har mottatt, se karakterkort fra barneskolen eller klær han har hatt på seg – men husk å ta av deg skoene før du går inn i museet.

Den 19. mars 2019 sjokkerte Nazarbajev nasjonen – og omverdenen – med å erklære sin umiddelbare avgang som president. Leder av nasjonalforsamlingen, Kassym-Jomart Tokajev, tok umiddelbart over presidentvervet og vil fungere som president ut Nazarbajevs inneværende periode. Tokajevs første handling som president var å foreslå at hovedstaden Astana skulle skifte navn til Nursultan. Få timer senere hadde nasjonalforsamlingen godkjent forslaget og formelt vedtatt navneendringen. En ny president velges etter planen i april 2020. Nazarbajev vil imidlertid fortsatt inneha stor makt gjennom sin grunnlovsstatus som «Leder av nasjonen».

Parlamentet i Astana. Foto: Wikimedia Commons
Publisert: 13. mars 2019
Print Friendly, PDF & Email