Kampen om Grønland

Sommeren 2019 havnet Grønland plutselig i sentrum av nyhetene etter at det ble klart at USAs president Donald Trump ønsket å kjøpe den isdekte øyen helt nord i Atlanterhavet. Til tross for at ideen raskt ble avfeid som et av Trumps impulsive påfunn, ligger det viktige strategisk interesser bak utspillet.

Av Hannah Raake

Kulusuk på Grønland. I bakgrunnen ser man store isfjell flyte avgårde fra innlandsisen som er i ferd med å smelte. Foto: Ville Miettinen/Flickr.

Da det i august 2019 ble lekket fra Det hvite hus at president Trump ønsket å kjøpe Grønland, skapte det stor oppstandelse i internasjonale medier. Noen trodde han spøkte, Danmarks statsminister Mette Frederiksen kalte forslaget «absurd», mens andre spurte seg om ikke disse pengene kunne brukes mer effektivt et annet sted. Frederiksens utspill førte imidlertid til at Trump avlyste sitt planlagte besøk til Danmark – en nær alliert – fordi Danmarks statsminister kategorisk avviste at Grønland var til salgs. Men dette var faktisk ikke første gangen USA har forsøkt å kjøpe Grønland. Samtidig som USA kjøpte Alaska fra Russland i 1867, ble det gjort et forsøk på å kjøpe Grønland, og i 1946 prøvde USAs president Harry Truman igjen å kjøpe øyen for 100 millioner dollar. Hva er det som gjør denne øyen så interessant at verdens mektigste land har forsøkt å kjøpe den tre ganger?

Grønland er verdens største øy, plassert nord i Atlanterhavet og for det meste dekket av en permanent innlandsis. Etter at norrøn innvandring til øyen tiltok, ble Grønland på 1200-tallet en del av Det norske kongedømmet. Som følge av Kieltraktaten av 1814 har landet formelt vært underlagt Danmark. Under andre verdenskrig mistet Danmark kontakten med Grønland etter at landet ble okkupert av Tyskland. USA overtok i denne perioden forsvaret av øyen selv om den formelt forble under dansk styre. For USA hadde Grønland en viktig strategisk betydning under krigen. Det ble opprettet militære flyplasser på øyen som bidro til at tyskerne ble holdt ute, samtidig som de alliertes konvoitrafikk i det nordlige Atlanterhavet ble sikret. I 1953 gikk Grønland fra å være en dansk koloni til å bli en integrert del av Danmark, og etter en folkeavstemning i 1979 fikk øyen indre selvstyre. Likevel er det en del oppgaver som fortsatt er underlagt Danmark, blant annet utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Strategisk betydning

Grønlands strategiske betydning for USA stoppet ikke etter andre verdenskrig. Selv om Grønland politisk tilhører Nord-Europa, hører øyen naturgeografisk til Nord-Amerika og kan dermed regnes som en del av USAs interesseområde. Under Den kalde krigen fikk Grønland en sentral posisjon i USAs polarstrategi: Øyens strategiske plassering for overvåking og forsvar av luftrommet over Nordpolen og Arktis var nemlig svært nyttig for amerikanerne. Dette var årsaken til at den amerikanske regjeringen i 1946 tilbød 100 millioner amerikanske dollar for å kjøpe Grønland fra Danmark – et tilbud Danmark takket nei til. I 1951 ble USA og Danmark i stedet enige om en forsvarsavtale som ga amerikanerne lov til å ha militær tilstedeværelse på Grønland. Allerede i 1952 opprettet USA flybasen Thule, som ble verdens største arktiske militæranlegg og den største flystasjonen utenfor amerikansk territorium. Herfra skulle amerikanerne forsvare det nordamerikanske kontinentet, og basen var også et ledd i varslingskjeden mot rakettangrep fra både nord og øst. USA bygde basen Camp Century som offisielt var en sivil base, men der det i realiteten pågikk et hemmelig prosjekt som så på muligheten for å utplassere mellomdistanseraketter i et tunnelsystem under innlandsisen.

Med utviklingen av ny teknologi, særlig de vellykkede prøvesprengningene av langtrekkende raketter fra ubåter og fly, ble Grønland mindre strategisk viktig for USA mot slutten av 1960-tallet. Dette betød likevel ikke slutten på amerikansk tilstedeværelse på Grønland. Den dag i dag er Thule-basen et sted der amerikanske styrker lytter og observerer, særlig etter tegn på at USA kan være truet av atomangrep fra interkontinentale ballistiske missiler eller ubåter. I tillegg er Thule-basen det amerikanske forsvarets nordligste dypvannshavn og flyplass. Basen vil være svært viktig dersom en konflikt skulle bryte ut i Arktis – et scenario som i 2020 ikke framstår som helt usannsynlig.

Stormaktspolitikk i Arktis

President Trumps Grønland-utspill kommer nemlig ikke ut av det blå, men midt oppi en gryende stormaktsrivalisering i Arktis. På grunn av klimaendringer blir området stadig mer interessant da det gradvis vil åpnes muligheter for ressursutnyttelse og effektive transportruter. På Grønland gjør nedsmeltingen og tilbaketrekningen av isen stadig nye områder tilgjengelige for økonomisk virksomhet, samtidig som øyen vil være et praktisk stoppested på transportruten mellom Asia og Europa. Dette er noe kinesiske myndigheter har vært særlig interessert i, ettersom landet ønsker å etablere en «polar silkevei» gjennom Arktis. De siste årene har både Kina og Russland trappet opp sin politiske og militære tilstedeværelse i dette området. Kinesiske myndigheter kaller seg selv en «nær-arktisk stat», og mener med det å ha en legitim interesse i både shippingruter og mineralutvinning i Arktis. De siste årene har Russland remilitarisert sin del av den arktiske regionen ved å etablere flere nye baser og gjenåpne gamle.

For Kina har Grønland vist seg å være en gyllen mulighet til å få et fotavtrykk i Arktis, og landet har de siste årene gjort større investeringer i gruvevirksomhet. Øyen er etter all sannsynlighet rik på sjeldne jordmetaller, som er en viktig ingrediens i avansert teknologisk utstyr. Kina produserer allerede 92 prosent av slike metaller, og kan dermed sikre seg tilnærmet monopol ved å investere på Grønland. En frykt fra amerikansk hold er at store kinesiske investeringer på Grønland kan gi Kina stor innflytelse i et område der en viktig amerikansk militærbase er plassert. Varsellampene lyste derfor da et statseid kinesisk selskap tilbød seg å investere i et nytt lufthavnprosjekt på Grønland. Sett fra København var dette også sikkerhetspolitisk uheldig, ettersom Kina kunne ende opp med å eie kritisk infrastruktur på Grønland. Danmark valgte å gripe inn i saken som de mente falt inn under utenriks-, forsvars-, og sikkerhetspolitikk.

Disse spørsmålene har skapt debatt mellom de grønlandske selvstyremyndighetene og danske myndigheter. For Grønland betyr nemlig den økte interessen fra stormaktene en sårt tiltrengt opptur for økonomien, som lenge har vært preget av et ensidig fokus på fiske og årlige overføringer fra København. Danmark ser derimot med bekymring på utviklingen på Grønland, både i lys av amerikanske interesser på øyen og på grunn av faren for økt utenlandsk innflytelse på dansk territorium. For President Trump framstod nok muligheten til å overta kontroll over Grønland som en ypperlig måte å kunne sikre USA en sterkere militær tilstedeværelse i Arktis, som en motvekt til russisk og kinesisk innflytelse og aktivitet i området. Til tross for at kjøpsforsøket ble mislykket, fortsetter det amerikanske engasjementet på Grønland. Kun kort tid senere dro en høytstående amerikansk delegasjon til Grønland for å finne måter USA kan «hjelpe» Grønland på – med tanke på blant annet forsvar, utdanningsreformer og forretningsmodeller. Trump planlegger også å gjenåpne det amerikanske konsulatet på Grønland. Det siste halvårets utvikling stadfester dermed stormaktenes interesse for Arktis, og setter scenen for videre konkurranse om innflytelse i og makt over dette viktige området.

Publisert: 08.01.2020
Print Friendly, PDF & Email