Kambodsja – Arven fra Røde Khmer

Fra 1975 til 1979 styrte Røde Khmer Kambodsja på ekstremt brutalt vis, og tvangsarbeid, tortur og massedrap førte til at hver fjerde kambodsjaner måtte bøte med livet. Det er likevel vanskelig å få et oppgjør med de som sto ansvarlig, da myndighetene nekter å samarbeide med FNs spesialdomstol i Kambodsja (ECCC). Denne artikkelen forsøker å gi et lettfattelig overblikk over situasjonen i Kambodsja fra Røde Khmers skrekkvelde startet og frem til i dag.

Av Victoria Ramm Henriksen

Røde Khmer tok makten i Kambodsja i 1975. Partiets mål var å skape en kommunistisk jordbruksstat for khmer, den største folkegruppen i landet. Hele befolkningen ble jaget ut av byene, og alle som ble stemplet som fiender ble drept. Etter fire år hadde gruppen tatt livet av om lag 1,7 millioner mennesker. Tallene er usikre, og dette er et moderat anslag som tilsvarer nesten 25 % av landets samlede befolkning på den tiden.

Røde Khmer var villig til å ta i bruk alle midler for å skape sitt utopiske samfunn, målet var å starte på «år null». Både det som ble oppfattet som tradisjonelt, som religion, bøker og kultur, samt alt som ble oppfattet som fremmed, som vestlig medisin, minoriteter og vietnamesere, skulle renses vekk. På veien ble enkeltmennesker stående igjen uten verdi. Det eneste som betydde noe for Røde Khmer var å frembringe utopien.

Røde Khmer tar makten

Fra slutten av 1800-tallet og frem til 1953 var Kambodsja en fransk koloni. Etter uavhengigheten ble Kambodsja overlatt til den unge og uerfarne prins Shianouk. Han prøvde å holde Kambodsja utenfor den gryende konflikten mellom USA og Vietnam, men mislykket i å sikre seg folkets støtte. Shianouk ønsket å bygge en sterk økonomi og mange mennesker tok utdannelse i håp om å oppnå økt levestandard. Dessverre lyktes det ikke Shianouk å få ned arbeidsløsheten. Videre var det utbredt korrupsjon, og mange varer som ble brukt i Vietnams krigsinnsats, som for eksempel ris, ble ikke beskattet da de ble ulovlig smuglet ut av Kambodsja. Politisk motstand ble undertrykt, ytringsfriheten var svært begrenset, og særlig kommunister var utsatt. Tallene er usikre, men man regner med at om lag 90 % av medlemmene i kommunistpartiet ble drept i perioden 1955-1959. Innen 1960 var det bare om lag 800 aktive medlemmer i kommunistpartiet. Shinaouks ekstremt harde linje mot kommunistene la forholdene til rette for at Pol Pot og hans radikale forbundsfeller kunne ta ledelsen i landets kommunistparti, best kjent som Røde Khmer, i 1963.

Prins Sihanouk i november 1941. Foto: Wikimedia Commons

På tross av at landet hadde alvorlige problemer under Shianouks regjeringstid var det en fredelig oase sammenliknet med nabolandet Vietnam, hvor den den brutale Vietnamkrigen herjet. Krigen rammet likevel Kambodsja i 1970. Mange av Vietcongs (geriljastyrkene som kjempet mot Sør-Vietnams regjering) viktigste forsyningslinjer gikk nemlig gjennom Kambodsja. I 1970 startet amerikanerne i all hemmelighet en teppebombing av Kambodsja for å forhindre forsyninger fra å nå de stridende i Vietnam. Teppebombingen fortsatte helt til 1973. Det er høyst usikkert hvor mange kambodsjanere som døde under disse bombetoktene, men anslag ligger mellom 100 000 og 500 000 mennesker.

Amerikanske luftstyrker slipper bomber over Kambodsja, ca. 1973. Foto: Wikimedia Commons/ Official U.S. Marine Corps

Bombingen utløste en enorm frykt og et hat mot USA, noe som økte Røde Khmers rekruttering på landsbygden betraktelig. Samtidig ble det også begått et militærkupp. Det nye regimet, under ledelse av General Lon Nol, besluttet å føre en amerikavennlig politikk. Dette gjorde at bøndene ikke bare rettet hatet mot USA, men også mot det kambodsjanske regimet. Lon Nol fikk imidlertid ikke like mye støtte fra USA til å bekjempe kommunistene som han hadde håpet. USA var krigstrett og ønsket ikke «et nytt Vietnam». I mellomtiden vokste Røde Khmer seg store på landsbygden og innen 1973 hadde gruppen om lag 40 000 medlemmer. I 1968 begynte gruppen sitt militære opprør. I begynnelsen samarbeidet kambodsjanske og vietnamesiske kommunister. Borgerkrigen mellom Røde Khmer og regjeringen i Phnom Penh tok til på begynnelsen av 70-tallet. Lidelsene påført befolkningen fra den amerikanske teppebombingen var enorme. Da Røde Khmer inntok hovedstaden Phnom Penh i 1975, og Pol Pot tok over makten i landet, hilste den krigstrette befolkningen Røde Khmer som frigjørere.

En oppskrift på folkemord

Lidelsene til det kambodsjanske folket var imidlertid knapt nok begynt. Pol Pot, som var utdannet i Frankrike, brøt raskt alliansen med de vietnamesiske kommunistene etter at han tok over regjeringsmakten. I Frankrike hadde Pol Pot, som selv var en representant for det kambodsjanske borgerskapet, vært med i den kommunistiske bevegelsen. Ikke lenger etter at han tok makten prøvde han imidlertid å utrydde alle fra borgerskapet og alle med utdannelse. For å identifisere sine kapitalistiske fiender brukte Røde Khmer ytre kjennetegn som eksempelvis om de brukte briller, hadde blek hud eller myke hender. Mange måtte lyve for å overleve. Denne utryddelsen er et paradoks da Pol Pot selv, og andre i Røde Khmers toppledelse, var representanter fra borgerskapet, med høy utdannelse. Slike selvmotsigelser finnes imidlertid ofte i totalitære bevegelser.

Pol Pot og hans forbundsfeller fulgte det som best kan beskrives som en renhetsideologi, ikke ulikt Hitlers planer for det rene ariske riket. Alt som ble oppfattet som et hinder for å oppnå den kommunistiske utopien måtte fjernes. Bøndene ble sett på som sentrale i revolusjonen og oppfattet som den eneste rene klassen. Industrialiseringen skulle stoppes og avvikles til fordel for et jordbrukssamfunn med store kollektive gårder. Penger og eiendomsrett ble avskaffet. Alt som ble oppfattet som tradisjonelt skulle ødelegges. Dette inkluderte bøker, religiøse ledere og munker. Byfolk ble presentert som late, umoralske og urene. Familien som institusjon skulle avskaffes og alle utlendinger ble sett på som fiender. Røde Khmers ideologi omfattet også flere rasistiske elementer, og på tross av at størsteparten av ofrene under Pol Pot tilhørte den etniske gruppen khmer led de etniske minoritetene forholdsmessig mye større tap. Spesielt gikk dette utover vietnameserne. Vietnamesere var også blitt forfulgt under tidligere leder Lon Nol, men forfølgelsen økte nå i styrke. Dette kan forstås som del av Røde Khmers renhetskamp.

På tross av ønsket om å restarte det kambodsjanske samfunnet fra år null, ble fordums storhet hyppig brukt i den statlige propagandaen. Vietnamesere ble presentert som en trussel fordi de angivelig hadde stjålet landområder som tidligere tilhørte Kambodsja. Det kambodsjanske Angkor-riket som regjerte i store deler av Sørøst-Asia på 1100- og 1200-tallet, ble sett på som ledestjerne. Røde Khmer prøvde derfor å gjenvinne tapte territorier i Sør-Vietnam. De prøvde også flere feilslåtte jordbrukseksperimenter fordi Angkor-riket angivelig skulle ha klart å produsere hele tre risavlinger per år. Det viktigste symbolet på hva khmer-folket kunne oppnå ble det mektige tempelet Angkor-Wat.

Angkor-Wat. Foto: Flickr/Arian Zwegers

Målet var store jordbrukskollektiver. For å skape dette drømmesamfunnet ble menneskeverdet satt fullstendig til side og alle virkemidler skulle kunne benyttes. Umiddelbart etter å ha inntatt hovedstaden i 1975 begynte tvangsevakueringen. Hele byen ble tømt, også sykehusene. I tillegg ble menneskene som hadde flyktet fra den forutgående borgerkrigen også sendt på marsj, og tusenvis mistet livet. I jordbrukskollektivene ble foreldre og barn holdt atskilt, og ektefeller ble splittet. Barna ble så opplært til å tyste på foreldrene og andre familiemedlemmer. Pol Pots regime var totalitært, altså kontrollerte myndighetene ikke bare alle aspekter ved det offentlige liv, men også innbyggernes privatliv. Dette inkluderte til og med et ønske om å kontrollere innbyggernes tanker og følelser. Privatlivet ble for alle praktiske formål avskaffet. Følelser som sorg eller kjærlighet til familiemedlemmer ble straffet. Alt som ble oppfattet som forfengelighet, religiøsitet eller seksualitet skulle kontrolleres av regimet. Tvangsekteskap var utbredt, og formålet med samlivet var utelukkende reproduksjon.

For Pol Pot og regimet ble det sett på som en større synd å la noen som ble ansett som fiender leve, enn å drepe mange uskyldige. Følgelig gikk utrenskningene også utover barn av mistenkte fiender, som ble sendt til torturfengsler og drept. Det mest kjente av disse torturfengslene var Toul Sleng (S-21) i hovedstaden Phnom Phen, som i dag er omgjort til et museum. Om lag 16 00 mennesker ble sendt til Toul Sleng, og kun i underkant av 20 overlevde. Etter oppholdet i torturfengslene ble menneskene brakt til de såkalte dødsmarkene, som fantes over hele Kambodsja. For å spare kuler ble ofrene vanligvis slått i hjel. Regimet kan også sies å ha lidd av paranoia (ekstrem frykt), ettersom Røde Khmers egne medlemmer i økende grad også ble mistenkeliggjort. Dette kan sees på som et ledd i regimets undergang, da flere kommandanter og soldater enten flyktet til Vietnam eller gjorde opprør.

Hodeskaller hentet opp fra en av de mange dødsmarkene Foto: Wikimedia commons

Flere forhold hindrer oppgjør

I desember 1978 invaderte Vietnam Kambodsja, og Røde Khmers mange avhoppere utgjorde en viktig del av invasjonsstyrken. Den utmattende kambodsjanske befolkningen gjorde nesten ingen motstand og mange steder tok lokalbefolkningen hevn på Røde Khmer. Etter at de vietnamesiske styrkene inntok hovedstaden Phnom Penh den 7. januar 1979 ble mange av Røde Khmers avhopperne innsatt som ny politisk ledelse, kontrollert av Vietnam. I dag er mange av disse avhopperne fremdeles blant Kambodsjas mektigste, inkludert sittende statsminister Hun Sen. Vietnam holdt imidlertid formelt kontroll over Kambodsja i ti år, frem til 1989, godt hjulpet av Sovjetunionen. Restene av Røde Khmer førte i hele perioden geriljakrig mot det vietnamesiske styret.

Da Sovjetunionen kollapset i 1989 stoppet også støtten til Vietnam, som måtte oppgi kontrollen over Kambodsja. Kampene mellom Kambodsjas nyinnsatte myndigheter og restene av Røde Khmer fortsatte imidlertid til slutten av 1990-tallet. Røde Khmer mottok støtte fra blant annet Kina og flere vestlige land, inkludert USA og Norge, også etter 1979, fordi disse statene var redde for et ekspansivt, kommunistisk Vietnam i tråd med Den kalde krigens logikk. Røde Khmer representerte også Kambodsja i FN frem til 1992, på tross av at regimets grusomheter på den tid var godt kjent internasjonalt.

Noen av ofrene fra S-21 Tuol Sleng, fotoet er tatt fra Toul Sleng som i dag er et museum i Kambodsjas hovedstad Phnom Penh. Foto: Flickr/Paul Mannix

Frem til slutten på 1990-tallet var det ingen interesse i det internasjonale samfunnet for å ha et rettslig oppgjør med Røde Khmer. I 1991 ble en fredsplan for Kambodsja undertegnet i Paris. Denne avtalen innebar at en stor styrke fra FN skulle stå for et overgangsstyre frem til 1993. Dette var den til da største FN-operasjonen noensinne. Operasjonen klarte ikke å nøytralisere Røde Khmers militære motstandsgruppe, men valget i 1993 ble gjennomført, og etter forholdene gikk det fredelig for seg. En viktig strategi for den nye regjeringen var å tilby de resterende soldatene og kommandantene i Røde Khmer posisjoner i militæret og regjeringen, i bytte mot at de overga seg. I tillegg ble Røde Khmer tilbudt selvstyre over en provins på grensen til Thailand. Strategien var vellykket, og det var på bakgrunn av denne politikken at de interne stridighetene i Røde Khmer blomstret. Pol Pot ble dømt til døden for folkemord av en domstol opprettet av Vietnam i 1979. Pol Pot selv var ikke til stede. I etterkant av en ny drapsbølge og periode med interne splittelse ble Pol Pot også dømt av sine egne i Røde Khmer, i 1997. Han ble plassert i husarrest og døde et år senere. Massedrapene på Kambodsjas befolkning i perioden 1975-1979 ble han imidlertid aldri stilt til ansvar for. Pol Pot ønsket ikke flere avhoppere og til slutt førte myndighetens tilgiende og imøtekommende politikk til at Pol Pot ble dømt av sine egne etter at han hadde beordret flere store utrenskninger. De siste lederne som ikke hadde overgitt seg frivillig ble tatt til fange i 1999, og med det var 30 år med krig, terror og folkemord over.

Det er altså flere grunner til at oppgjøret med Røde Khmer først kom i gang om lag 30 år etter at overgrepene fant sted. Delvis skyldes det den politiske situasjonen i landet. Røde Khmer var en væpnet motstandsgruppe, og det var ikke mulig å gjennomføre et oppgjør uten å forlenge og forverre den pågående konflikten. I tillegg var Røde Khmer støttet av Vesten under Den kalde krigen, de fungerte som en motvekt til Vietnam og Sovjetunionens innflytelse. Kina, Røde Khmers nærmeste støttespiller som har veto i Sikkerhetsrådet, ønsket heller ikke å etablere en internasjonal domstol. Også i dag er det politiske begrensninger på oppgjørets rekkevidde. Flere av landets ledende politikere var selv i Røde Khmer og ønsker ikke en utstrakt graving i fortiden. Dette gjelder også sittende statsminister Hun Sen som har hatt makten i landet siden 1998, og Kambodsja er i praksis fortsatt en ettpartistat.

Domstolen og dens utfordringer

Først i 1999 startet forhandlinger mellom FN og Kambodsja om etableringen av en domstol for å dømme de gjenlevende lederne i Røde Khmer. Fordi Kina som nær alliert av Røde Khmer ville lagt ned veto i FNs Sikkerhetsråd mot etableringen av en domstol, måtte domstolen opprettes gjennom en bilateral avtale mellom FN og Kambodsja. Dette i kontrast til Rwanda- og Jugoslavia- tribunalene som ble etablert gjennom resolusjoner i Sikkerhetsrådet.

Forhandlingene var krevende og langvarige, først i 2003 ble partene enige. Uenigheten dreide seg i hovedsak om sammensetningen av dommere. FN ønsket ikke en overvekt av kambodsjanske dommere fordi de fryktet at det kambodsjanske rettsvesenet, som var preget av korrupsjon og politisk kontroll, ville gi regjeringen mulighet til å kontrollere rettsoppgjøret. Avtalen som ble inngått innebar riktignok et flertall av kambodsjanske dommere, men en internasjonal dommer måtte delta i enhver beslutning. I 2006 startet domstolen sitt arbeid. Domstolen åpnet sak mot i alt ni aldrende Røde Khmer-ledere og har tatt ut tiltaler for forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og folkemord. Den første som det ble tatt ut tiltale mot var Duch, som var sjef på det beryktede Tuol Sleng fengslet. Duch ble dømt til livstid for forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.

Fra FNs internasjonale domstol i 2014. Foto: Flickr/Khmer Rouge Tribunal (ECCC)

Det er alltid utfordringer knyttet til et rettsoppgjør. Dersom et oppgjør er internasjonalt forankret, kan ofrene føle for stor distanse til oppgjøret og manglende eierskap. Et nasjonalt forankret oppgjør kan imidlertid føre til skjevheter ved at for mange, eller for få, blir holdt ansvarlig og stilt for retten. I Kambodsja har tusenvis av soldater har gått fri, og enda mer alvorlig er det at flere høytstående kommandanter har gått fri. Til tross for at mange av overgriperne i dag er gamle eller har gått bort av naturlige årsaker, finnes det fortsatt mange med stor innflytelse i det kambodsjanske samfunnet i dag. Regjeringen og maktapparatet ønsker ikke et bredt oppgjør, da mange av disse selv har bakgrunn fra Røde Khmer. Et vidt oppgjør som rokker for mye ved samfunnets strukturer kan også lede landet tilbake til kaos og borgerkrig. Dagens ledere i Kambodsja ønsker å fremstille Røde Khmers forbrytere som en liten klikk sentrert rundt Pol Pot og slik sett passer dagens snevre oppgjør dem svært godt. Kambodsjas rettsvesen er heller ikke politisk uavhengig og er preget av utstrakt korrupsjon. Regjeringen har i stor grad presset dommerne til å stanse videre etterforskninger.

Domstolen har heller ikke tiltalt Røde Khmer lederne for folkemord på majoritetsbefolkningen. FNs folkemordskonvensjon har en svært streng definisjon på hva som utgjør et folkemord, og i henhold til konvensjonen passer ikke flertallet av ofrene for Røde Khmers styre inn. Konvensjonen sier nemlig at ofre for folkemord må tilhøre en rasemessig, etnisk, nasjonal eller religiøs gruppe, og at de må ha blitt drept, eller forsøkt drept, på grunn av sin tilhørighet til denne gruppen. Det er vanskelig å argumentere for at brorparten av Røde Khmers ofre, som var etnisk khmer, ble drept fordi de tilhørte denne spesifikke gruppen. Oppgjøret i Kambodsja førte derfor til bred akademisk og juridisk debatt rundt den snevre definisjonen av folkemord. Mange har i etterkant argumentert for at definisjonen også burde omfatte politiske og sosiale grupper. Domstolen har imidlertid dømt noen av lederne for forbrytelser mot menneskeheten, som ikke krever at ofrene tilhører en spesiell gruppe. I tillegg har domstolen tiltalt noen av lederne for folkemord på landets minoriteter, siden disse ble forfulgt på grunn av tilhørighet til sin gruppe og led uforholdsmessige store tap.

En av de mange dødsmarkene, denne i utkanten av Phnom Penh. Foto: Wikimedia Commons/Adam Jones adamjones.freeservers.com

Situasjonen i dag

Det snevre rettsoppgjøret har også fargelagt historieformidlingen. Kambodsjas befolkning er ung. Flertallet er under 40 år og for dem er tiden under Røde Khmer fjern. Taushet og fornektelse har preget historiefortellingen. Skoleelever lærer lite eller ingenting om Røde Khmers styre, og mange unge har derfor problemer med å tro at khmer drepte khmer. Mange kambodsjanere ønsker derfor en domstol som kan bidra til å etablere en endelig sannhet om hva som egentlig skjedde under Røde Khmer. Internasjonalt har også hendelsene i Kambodsja på 70-tallet gått under radaren. Det kan imidlertid se ut til at dette er i endring, og i 2017 kom Angelina Jolies prisbelønte film «First they killed my father» som på ny satt søkelyset på Røde Khmers vanstyre.

I dag er Kambodsja fremdeles et av de fattigste landene i Asia. Pol Pot og Røde Khmer drepte nesten alle med utdannelse og raserte samfunnet. Det tar mange tiår å bygge opp et land fra grunn, og mange av Kambodsjas unge føler at deres problemer i dag har røtter tilbake til Røde Khmers skrekkregime. Økonomien er svak og det er fremdeles mangel på utdannet arbeidskraft, særlig lærere og jurister. En annen utfordring er at det fremdeles finnes mange landminer i bakken, særlig på landsbygden. Siden 1970 har landminer forårsaket 60 000 dødsfall.

San Ny fra Kampong Thom provinsen har jobbet med å rydde landminer i Siem Reap provinsen i 4 år. Bildet er tatt i 2007. Foto: Flickr/ILO Asia-Pacific/Khem Sovannara

Til tross for at tiden under Røde Khmer kan virke fjerne for mange, ser de fleste kambodsjanere likevel på seg selv som ofre for Røde Khmers handlinger på grunn av de massive lidelsene regimet brakte med seg, selv om mange av dem også tok del i overgrepene eller er etterkommere av overgriperne. Selv om domstolen har vært kontroversiell, og de færreste vil oppleve at de som drepte deres familiemedlemmer blir holdt ansvarlige, har den bidratt til økt kunnskap og oppmerksomhet om Røde Khmer-tiden i den kambodsjanske befolkningen. Mange unge kambodsjanere har problemer med å tro at khmer drepte khmer og det kan synes som kambodsjanere først og fremst ønsker svar på hvordan forbrytelsene kunne skje. Domstolen er i så måte kun et lite bidrag, og mye arbeid gjenstår.

 

Publisert 30.01.2020
Print Friendly, PDF & Email