Jemen

Denne våren har Folk og Forsvar valgt å vie et eget foredrag til konflikten i Jemen på våre seminarer. Dette er en konflikt som har vart svært lenge, men som vi har hørt forholdsmessig lite om. FN har betegnet Jemen som en av vår tids største humanitære kriser, og som om ikke den interne konflikten i landet er ille nok i seg selv, har både regionale og internasjonale stormakter en finger med i spillet.

Av Victoria Ramm Henriksen

Konflikten i Jemen kan til tider virke uoversiktlig da den involverer mange aktører og krysser mange konfliktlinjer. Månedens konflikt for januar søker å gi deg en lettfattelig oversikt over konflikten, slik at du skal kunne henge med på den stadige utviklingen. Først og fremst er konflikten i Jemen en intern konflikt mellom myndighetene og opprørere fra Houthi-bevegelsen. Houthiene representerer befolkningen nord i Jemen som tilhører den sjiamuslimske retningen zayidi. En militærkoalisjon ledet av Saudi-Arabia har deltatt på myndighetenes side siden konflikten eskalerte til en brutal borgerkrig i 2015. Før vi graver dypere i de ulike partene i konflikten og ser på hvordan konflikten har utviklet seg så langt, er det på sin plass med litt bakgrunnsinformasjon om Jemen.

Jemen

Jemen er et land på størrelse med Spania og befinner seg helt sør på den arabiske halvøy. Landet har offisielt 26,7 millioner innbyggere, men det er imidlertid knyttet høy usikkerhet til befolkningstallene i det krigsherjede landet. Jemen har den høyeste fødselsraten i verden og befolkningsveksten har vært eksplosiv. Man regner med at befolkningen vil øke med rundt 700 000 mennesker hvert år. Dette har resulteret i en svært ung befolkning, gjennomsnittsalderen er på rundt 18 år, og nær halvparten av befolkningen er under 15 år. Historisk sett har landet vært svært rikt, og rundt 1200 f.kr var det et stort kulturrike. På 600-tallet ble den arabiske halvøy forent og Jemen konverterte til den nyopprettede religionen islam. I 1517 ble Jemen en del av Det osmanske riket, men i perioden 1630-1870 var Jemen selvstendig.

Sana er hovedstaden i Jemen, og gamlebyen i Sana er på Unescos verdensarvliste Foto: Rod Waddington/Wikimedia Commons

Etter 200 år med selvstendighet lyktes det imidlertid osmanerne å gjenerobre hovedstaden Sana, og dermed få kontroll over Nord-Jemen. I 1869 åpnet Suezkanalen, og Storbritannias interesser i området skjøt fart. Aden var en viktig havn for transport av krydder fra India, og det var også et godt utgangspunkt for å bekjempe de mange piratene som herjet der. De sørlige delene av Jemen ble derfor et britisk protektorat. Etter Den første verdenskrig og oppløsningen av Det osmanske riket fikk Nord-Jemen sin selvstendighet i 1918. Først i 1967 trakk britene seg ut av Sør-Jemen og landet knyttet sterke bånd til Sovjetunionen, Kina og Cuba. Før Nord- og Sør-Jemen ble gjenforent i 1990 var det lengre perioder med konflikt og vold både mellom Nord og Sør, men også internt i begge land. Sammenslåingen i 1990 ble fremskyndet av funn av olje i grensetraktene, samt Sovjetunionens sammenbrudd. I etterkant av sammenslåingen opplevde landet økonomisk oppgang, mye grunnet oljeeksport, og demokratisk reform.

Demografi og misnøye

Det er vanskelig å få eksakte estimat fra Jemen, men det antas at landet har en knapp sunnimuslimsk majoritet. Den neste største befolkningsgruppen er zayidimuslimer, som utgjør 40-50 % av Jemens befolkning og hovedsakelig holder til i Nord-Jemen. Zaydiene har mange likhetstrekk med sunnimuslimene på tross av at de hører til under sjia-islam. Zaydiene har sitt utspring i i Zayd ibn ʻAlī (sønn av den fjerde imam), som på begynnelsen av 700-tallet ledet et opprør mot lederen av Umayyad-kalifatet. Dette opprøret satte en presedens for opprør mot tyranniske og korrupte ledere. Zaydiene mener at en imam må være etterfølger av Muhammad gjennom hans eneste overlevende datter Fatima, men de tror ikke at imamer er hellige eller satt over loven. Zaydiene mener at en ekte imam må slåss mot korrupsjon og dårlige styresmakter.

Houthiene, som er en av partene i Jemens interne konflikt, er en politisk opprørsgruppe som ble dannet på 90-tallet i det nordlige Jemen. Gruppen ble grunnlagt av Hussein Badreddin al-Houthi fra zayidi-sekten, og heter egentlig Ansar Allah. Under et opprør ledet av al-Houthi i 2004 ble den religiøse, politiske og militære lederen drept av soldater fra den jemenittiske hæren. Opprørerne tok siden al-Houthis navn, og kampene mot myndighetene i hovedstaden Sana fortsatte. Houthi-bevegelsen , som består av zaidier, var i opposisjon til daværende president Saleh, som de beskyldte for massiv korrupsjon og for å ha tette bånd til Saudi-Arabia og Vesten. Konflikten kan derfor spores helt tilbake til 2004, men møtte et vendepunkt i 2011.

Den arabiske våren når Jemen

Selv om Jemen har status som flerpartistat, har partiet Den allmenne folkekongressen i praksis hatt full kontroll over både regjeringen og parlamentet. Den 27. januar 2011 samlet 16.000 demonstranter seg i gatene i hovedstaten og demonstrerte mot president Salehs autoritære styre, samt den vanskelige økonomiske situasjonen landet befant seg i. Helt konkret ønsket demonstrantene og store deler av befolkningen en ny lov som forbød presidenten å sitte ved makten på ubestemt tid, og nepotisme altså ansettelse på bakgrunn av kjennskap heller enn kompetanse. Flere demonstranter ble arrestert og etter en måned med protester ble over 40 demonstranter drept da sikkerhetsstyrkene gikk til angrep på folkemengden. Daværende president Saleh mistet etter hvert den støtten han hadde hatt og kunngjorde at han ikke ville stille til gjenvalg. Den. 21 februar 2012 overtok visepresident Adb Rabuh Mansur Hadi som president, etter å ha vunnet et valg uten motkandidater.

Hadi skulle opprinnelig sitte som president i en overgangsperiode mens man arbeidet for å utarbeide en ny grunnlov, en ordning nabolandet og stormakten Saudi Arabia var med å presse på plass. Houthiene deltok i protestene mot Saleh, og etter maktskiftet grep de muligheten til å ta kontroll over større deler av Nord-Jemen. Statsmakten var svekket på grunn av splittelser i regjeringsstyrkene, og en del av den jemenittiske hæren forble lojale mot den avgåtte president Saleh. Etter at Saleh gikk av som president allierte han seg med sine tidligere fiender, Houthiene, og de i den jemenittiske hæren som fortsatt var lojale mot ham begynte å kjempe sammen med Houthiene. I september 2014 klarte Houthiene, med støtte fra Saleh og hans støttespillere å få kontroll over hovedstaden Sana. Maktvakuumet som fulgte splittelsen i regjeringsstyrkene, kombinert med et sammenbrudd i den politiske prosessen med å få på plass en ny grunnlov gjorde dette mulig.

Etter å ha tatt kontroll over hovedstaden avviste Houthiene i begynnelsen av 2015 Hadi-regjereringens forslag til ny grunnlov og avsatte president Hadi og hans regjering. President Hadi omtalte det hele som et kuppforsøk og flyktet via Aden, tidligere hovedstad i Sør-Jemen, til Saudi-Arabia. Dette utløste borgerkrigen som nå utspiller seg i Jemen. Den internasjonalt anerkjente Hadi-regjeringen ba nemlig om hjelp utenfra for å bekjempe Houthi/Saleh-alliansen, og i mars 2015 begynte en militærkoalisjon ledet av Saudi-Arabia å bombe landet i den hensikt å gjeninnsette Hadi-regjeringen. Samtidig vokste det frem flere anti-Houthi grupperinger sør i landet, og lokale al-Qaida medlemmer og sympatisører fungerte som en integrert del av disse. Terrorgruppen IS ble også involvert i konflikten, da deres ambisjoner om et nytt kalifat også inkluderer dagens Jemen. IS tok på seg ansvaret for en rekke terrorangrep i Jemen, blant annet to selvmordsangrep på to moskeer i hovedstaden. Houthi/Saleh-alliansen varte frem til desember 2017 da Saleh ble drept av Houthi-opprørere to dager etter at han sa seg villig til å bryte alliansen og inngå samtaler med Saudi-Arabia.

Stormaktsspillet

Det sunnidominerte Saudi-Arabia og det sjiadominerte Iran er de to mest sentrale stormaktene i Midtøsten. De to regionale stormaktene er erkefiender, og begge har en finger med i spillet når det gjelder Jemen. Konflikten i Jemen er dermed ikke bare en borgerkrig om landets fremtidige retning, men også en arena for maktkamp mellom regionens stormakter. Innledningsvis ble Jemen beskrevet som en stat med en knapp sunnimuslimsk majoritet, det er imidlertid knyttet høy usikkerhet til befolkningstallene i det krigsherjede landet. Jemen kan i så måte sies å være i en vippeposisjon, og den av stormaktene som ender opp som Jemens støttespiller og alliert vil kunne tjene godt på dette i forhold til det regionale stormaktsspillet.

Allerede i mars 2015 begynte koalisjonen ledet av Saudi-Arabia, og bestående av Egypt, De forente arabiske emirater, Bahrain, Kuwait, Qatar, Sudan, Marokko, Senegal og Jordan å bombe Houthi-mål, samtidig som de beskyldte Iran for å støtte opprørene, noe som ble sterkt avvist både av Houthiene og myndighetene i Iran. I 2017 konkluderte FNs granskningskommisjon med at det ikke forelå klare beviser for store våpenleveranser fra Iran til Houthiene i Jemen. Saudi-Arabia frykter et sterkt iransk fotfeste på Den arabiske halvøy, og har også sagt at de ikke ønsker at terrororganisasjoner som al-Qaida og IS skal få fotfeste på halvøyen – noe som ville være destabiliserende for hele regionen. Saudi-Arabias allierte USA har derfor også involvert seg i Jemen på regjeringens side. En annen årsak til dette samarbeidet er å finne i Iran-avtalen fra 2015, den bidro nemlig til å kjøle ned forholdet mellom USA og Saudi-Arabia, og det har var vært viktig for USA å vise at de fortsatt ønsker Saudi-Arabia som sin allierte i Midtøsten.

En av hovedårsakene til at vi hører så lite om konflikten i Jemen er at konflikten i Syria utspilte seg samtidig og stjal mye av oppmerksomheten internasjonalt. I Norge fikk konflikten i Jemen fornyet oppmerksomhet i september 2016, da flere norske organisasjoner krevde granskning av norsk våpeneksport til landene som bomber i Jemen. I høst besluttet regjeringen å ikke gi nye lisenser for salg av norske våpen til bruk i Jemen, men de eksisterende lisensene er ikke fryst.

Både USA og Storbritannia har også bidratt med logistikk og etterretning, samt økt våpensalget til landene i den Saudi-ledede koalisjonen. FN, EU, Iran og Russland har kritisert koalisjonens innblanding i konflikten, blant annet på grunn av de humanitære konsekvensene.

Den humanitære katastrofen

I 2016 sluttet FN å telle antall drepte i konflikten. Da var minst 10.000 mennesker drept, men antallet antas nå å være mye høyere. Tre millioner mennesker er på flukt og store deler av landets infrastruktur er ødelagt. I løpet av bombetoktene har sivile bygg, som sykehus, blitt bombet og ødelagt. Begge parter i konflikten har anklager om krigsforbrytelser mot seg. 50 % av befolkningen er helt avhengig av nødhjelp. Siden 2015 har Saudi-Arabia blokkert havner og flyplasser, slik at det har vært vanskelig å få frem nødhjelpsendinger til opprørskontrollerte områder. Spesielt blokaden av flyplassen i Sana og havnebyen Hodeida har ført til store lidelser. Jemen er helt avhengig av import da 90 % av all mat, drivstoff og medisiner kommer fra andre land, og ca. 70 % av all import til Jemen har normalt gått gjennom Hodeida. Det har i perioder vært innført total blokade, et slikt tilfelle fant sted i november 2017. Houthiene hadde da avfyrt en rakett mot den saudiske hovedstaden Riyadh. FN fikk etter tre uker med total blokade fløyet inn nesten to millioner doser med vaksiner i tillegg til at et skip med mel fikk legge til kai i Hodeida.

Slik så det ut etter et bombetokt i Sana i 2015 Foto: Almigdad Mojalli/VOA

Samtidig ankom det anslagsvis 150.000 migranter til landet i 2018, dette er flere enn til hele Europa i samme periode. De som reiser til Jemen ønsker ikke å reise videre til Europa, men ønsker å skaffe seg en jobb i et av de oljerike landene på Den arabiske halvøy. Tilstrømningen av migranter til det allerede sårbare landet gjør situasjonen verre både for migrantene og Jemens egen befolkning, ressursene strekker rett og slett ikke til.

Den siste tidens utvikling

Forhandlinger mellom den internasjonalt anerkjente Hadi-regjeringen og Houthiene har delvis foregått i FN-regi og FN har utarbeidet en fredsplan som de prøver å få partene til å enes om. FNs prioriteringer er å få til en våpenhvile mellom partene, en demilitarisering av byene og få på plass en ny samlingsregjering. Det første forsøket på å komme frem til en forhandlingsløsning strandet i 2016 og i september 2018 ble FNs planer forkastet igjen. Drapet på den saudiarabiske journalisten Jamal Khashoggi i oktober 2018 i Istanbul ble imidlertid et vendepunkt, da det resulterte i amerikansk press på Saudi-Arabia om å finne en løsning i Jemen.

Journalisten Jamal Kashoggi ble drept på Saudi Arabias ambassade i Tyrkia 2. oktober 2018 Foto: POMED/Flickr

Partene møttes til samtaler i Sverige i desember, og resultatet ble en enighet om våpenhvile i Hodeida som trådte i kraft den 18. desember. FNs observatører var på plass den 26. desember for å overvåke våpenhvilen og for å prøve å få partene i videre dialog. Til tross for at det er meldt om brudd på våpenhvilen fra begge parter, er partene fortsatt i dialog. Den 17. februar ble partene under FN-ledede samtaler i Hodeida også enig om den første fasen i utrekkningens fra Hodeida. Kanskje kan 2019 bli året verdens største humanitære krise tar slutt?

 

Publisert: 30.01.2019
Oppdatert: 08.03.2019
Print Friendly, PDF & Email