Japan: En gryende militærmakt

Siden 1947 har Japans grunnlov hindret landet fra å ha et tradisjonelt militært forsvar, men dette vil kunne forandre seg i lys av den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen i Japans nærområde. Vil Japan igjen kunne bli en militær stormakt i Asia?

Av Hannah Raake

Et amerikansk hangarskip er rammet av et japansk angrep under Den andre verdenskrig da de to landene var i krig med hverandre. Foto: U.S. Navy.

Arven fra andre verdenskrig

Japans forsvars- og sikkerhetspolitikk har de siste syv tiårene vært sterkt preget av landets handlinger under andre verdenskrig. Under krigen kjempet Japan, Italia og Tyskland (kalt Aksemaktene) mot de allierte. I løpet av krigen okkuperte Japan store områder i Øst-Asia, hvor de begikk grove krigsforbrytelser. Øystaten overga seg til slutt betingelsesløst den 14. august 1945, etter å ha blitt utsatt for atomangrep fra USA. Landet ble da umiddelbart okkupert av de allierte, en okkupasjon som varte fram til 1952 samtidig som landet ble demilitarisert og demokratisert.

I forbindelse med denne prosessen fikk Japan i 1947 en ny grunnlov. Denne refereres ofte til som fredsgrunnloven på grunn av artikkel 9, der Japan frasier seg retten til å bruke militær makt for å løse internasjonale konflikter. Paragrafen var ment å forhindre en ny militarisering tilsvarende den landet gjennomgikk i forkant av andre verdenskrig. Under okkupasjonen ble også det japanske forsvaret oppløst. Likevel utviklet det seg utover 1950-tallet et lite, japansk forsvar bestående av selvforsvarsstyrker. I 1951 inngikk USA og Japan en sikkerhetsallianse som ga amerikanske styrker lov til å forbli stasjonert på japansk jord etter at landet gjenvant sin selvstendighet. For USA var dette en viktig avtale fordi det sikret landet et strategisk nærvær i Øst-Asia – et område som var preget av ustabiliteten på den koreanske halvøyen og en gryende kald krig. I 1960 ble sikkerhetsalliansen fornyet, da med endringer som ga USA lov til å etablere militærbaser på øygruppen i bytte mot en sikkerhetsgaranti som sa at USA skulle forsvare Japan om de skulle bli angrepet. Denne alliansen består den dag i dag og er en hjørnestein for Japans sikkerhet.

Forsvarssamarbeidet mellom USA og Japan forblir sterkt den dag i dag. Foto: U.S. Navy Petty Officer 1st Class Dominique A. Pineiro.

Siden 1970-tallet har de japanske selvforsvarsstyrkene gradvis utvidet sitt virke så langt det lar seg gjøre innenfor grunnlovens rammer. På 1970-tallet begynte USA og Japan å gjennomføre felles treninger og militærøvelser, og i 1992 ble en lovendring vedtatt som ga de japanske selvforsvarsstyrkene mulighet til å delta i FN-autoriserte fredsoperasjoner. Etter terrorangrepet mot USA i 2001 ble de japanske styrkene deployert til Afghanistan for å gi logistikkstøtte til den amerikanske operasjonen i landet, og senere også i Irak. Begge disse operasjonene har skapt stor debatt, ettersom mange mener de bryter med grunnloven, mens andre understreker at de har juridisk grunnlag i spesiallover knyttet til anti-terror virksomhet og humanitært arbeid.

Ny sikkerhetspolitisk situasjon

Etter å ha vært pasifistisk i mer enn 70 år har den økte trusselen fra andre stater i regionen skapt et fornyet forsvarsfokus i Japan. For det første har Kinas framvekst som en økonomisk, og etter hvert regional militær, stormakt med atomvåpen skapt en mer uforutsigbar sikkerhetssituasjon for Japan. En viktig årsak til dette er at Kina over flere år har økt sin militæraktivitet i hav- og luftområdene rundt Japan. Dette er områder der de to landene ikke alltid har sammenfallende interesser. Et viktig stridsspørsmål handler om hvilket av de to landene som har suverenitet over de ubebodde Senkaku/Diaoyu øyene i Øst-Kina-havet. Disse øyene er viktige fordi de er omgitt av verdifulle fiskeriområder og antas å være rike på olje- og gassressurser. I tillegg er øyene i nærheten av viktige shippingruter. Striden over denne øygruppen har ført til et tidvis svært spent forhold mellom Kina og Japan.

Siden midten av 1990-tallet har trusselen fra Nord-Korea også vært en viktig drivkraft i utviklingen av det japanske forsvaret. I 1993 gjennomførte Nord-Korea en missiltest i Japanhavet og annonserte like etter at landet trakk seg fra Ikkespredningsavtalen. Siden da har Nord-Korea sendt titalls missiler over Japan, med stadig større hyppighet de siste årene. Mange av disse har landet i Japans territorielle farvann. Et atomrustet Nord-Korea utgjør en alvorlig og overhengende sikkerhetstrussel for Japan, og har skapt stor debatt internt i landet om de japanske selvforsvarsstyrkene er robuste nok til å forsvare staten.

Japans statsminister Shinzo Abe. Foto: President of Russia.

En normalisering av det japanske forsvaret?

På bakgrunn av den endrede sikkerhetssituasjonen har prosessen med å styrke Japans forsvar, eller det mange kaller en japansk remilitarisering, økt i omfang. En viktig drivkraft i dette prosjektet er statsminister Shinzo Abe som kom til makten i 2012. Abe har blant annet gjennomført en organisatorisk endring i selvforsvarsstyrkene som skal sørge for at styrkene lettere kan forsvare landet gjennom sømløse og fleksible operasjoner over hele landet. Han jobber også for å etablere amfibiske styrker som kan forsvare landets fjerntliggende øyer. I desember 2018 vedtok Japan et rekordhøyt forsvarsbudsjett for femte år på rad. Budsjettet skal blant annet brukes til å kjøpe et amerikansk rakettforsvarssystem, Aegis Ashore, for å beskytte landet mot trusselen fra Nord-Korea, samt seks F-35 jagerfly. Våren 2019 ble det bekreftet at Japan har planer om å kjøpe til sammen 105 F-35. Dette, kombinert med planer om å bygge om et helikopterskip til hangarskip, vil øke det japanske luftforsvarets operative rekkevidde betraktelig.

Det viktigste punktet for å oppnå en fullstendig normalisering av det japanske forsvaret er å endre grunnlovens artikkel 9. Dette er noe Abe lenge har vært en forkjemper av, men for å endre grunnloven, og gi slipp på pasifismen, trenger statsministeren to tredjedels flertall i parlamentet, samt flertall i en folkeavstemming. Dette flertallet har han foreløpig verken i parlamentet eller i befolkningen. I stedet har Abe foreslått en mindre endring i ordlyden av artikkel 9, slik at den juridiske statusen til selvforsvarsstyrkene blir klargjort, noe som vil kunne sette en stopper for kritikken om at forsvaret er grunnlovsstridig. Kritikere frykter imidlertid at selv en slik endring kan gi selvforsvarsstyrkene økt handlingsrom til i praksis å bli en mer offensiv styrke. Statsministeren har med andre ord fortsatt en vei å gå for å få flertall for en hvilken som helst grunnlovsendring.

Regional uro

Til tross for at Japans remilitarisering er et resultat av en mer utfordrende sikkerhetssituasjon, demonstrerer den likevel en tydelig endring fra landets historiske ikke-aggressive forsvarspolitikk. Dette skaper bekymring blant andre land i regionen, som tidligere har vært offer for handlingene til et militarisert og offensivt Japan. Imidlertid er ikke alle land like negative til utviklingen. Filippinene støtter aktivt et gjenopprustet Japan fordi landet vil kunne stille som en lenge etterlengtet motvekt til Kinas regionale makt og innflytelse. USA har lenge vært en pådriver for at Japan må ta en større del av byrden med å forsvare seg selv, og stiller seg derfor positive til utviklingen. Det hersker liten tvil om at Beijing er svært bekymret for å bli utfordret av Japan. Kinesiske myndigheter har vært tydelig på at de misliker utviklingen i det japanske forsvaret og oppfordrer japanske myndigheter til å fortsette med sin rent defensive forsvarspolitikk. Dersom Abe skulle få til å endre pasifistartikkelen i grunnloven er det derfor mange som frykter dette vil bli startskuddet for et våpenkappløp av uante dimensjoner samt økt ustabilitet i en allerede anspent region.

Publisert: 08.01.2019
Print Friendly, PDF & Email